Bayern

Bayern er, til tross for den lave andelen i befolkningen som er sysselsatt i jordbruket, den største jordbruksdelstaten i Tyskland. Litt over halvparten av Bayerns areal er jordbruksland, og ⅓ av landet er dekt av skog. Omtrent 65 prosent av jordbruksarealet er åkerland, mens 35 prosent er eng og beiter (2021). Hvete og bygg dyrkes fortrinnsvis i nord; havre og rug passer bedre i sør, hvor det er fuktigere.

Vindruer dyrkes i enkelte områder, som ved elva Main, og humle, råstoff for det berømte bayerske ølet, dyrkes i landskapet Hallertau mellom Donau og Isar. Det er et betydelig husdyrhold i delstaten, spesielt i de sørlige deler av Bayern.

Delstaten har få mineralske ressurser. Olje og naturgass utvinnes i mindre omfang nær Inn øst for München. Vannkraften er bygd ut i elvene Iller, Lech, Isar og Inn. De tidligere kjernekraftverkene ved Grafenrheinfeld, Gundremmingen og Ohu er nå nedlagt, som i resten av Tyskland. Den største delen av energibehovet dekkes fortsatt ved import av olje. Ingolstadt ved Donau har store oljeraffinerier, og oljen kommer med oljerørledninger fra Trieste ved Adriaterhavet.

«Energieplan Bayern» ble vedtatt av delstatsregjeringen i mai 2022, som en del av det grønne skiftet («Energiewende»). Planen vektlegger utbygging av fornybare energikilder, som vindkraft og hydrogen, i Bayern.

Etter andre verdenskrig vokste industrien raskere i Bayern enn i resten av det vestlige Tyskland. Viktig for oppsvinget var den såkalte «importerte industrialisering»: de tyske flyktningene fra Øst-Europa kom for en stor del fra industrialiserte områder (Sudetenland, Schlesien). De grunnla mange nye fabrikker, særlig innen tekstil-, lær- og treforedlingsindustri. En annen viktig impuls var flyttingen av industrianlegg fra Øst-Tyskland og Berlin til Bayern som følge av Tysklands deling; særlig gjaldt det Berlins elektronikkindustri, som industrikonsernet Siemens. For det tredje har informasjonsteknologien ført Bayern på lederplass blant de tyske delstatene (jamfør slagordet «Laptop und Lederhosen»).

I dag har delstaten en svært allsidig industristruktur med elektro-, maskin og bilindustri som de viktigste grenene. Men også den kjemiske og petrokjemiske industrien og tekstilindustrien er av stor betydning. Bryggeriene i Bayern har stort ry, og Kempten i Allgäu, helt i sør i delstaten, er kjent for produksjon av meierivarer. Både de større byene og steder som Garmisch-Partenkirchen, Oberammergau, Berchtesgaden, Rothenburg, Bayreuth med flere har betydelig turisme. Bayern regnes som Tysklands fremste ferieområde.

De eldste kjente innbyggerne i Bayern var keltere. Delen sør for Donau var del av Romerriket fra år 15. fvt. til år 476, og hørte til provinsen Raetia, der Augusta Vindelicorum (Augsburg) var en viktig by. Under folkevandringstida kom de germanske bajovarene hit, og de ga navn til området. På 700-tallet ble Bayern del av Frankerriket, og Karl den store avsatte den siste stammehertugen i 788. I 843 ble Frankerriket delt, og Bayern havnet i det østfrankiske riket. Dette ble etter hvert til Det tysk-romerske riket, og Bayern ble et hertugdømme under de tysk-romerske keiserne. I første halvdel av 900-tallet var området preget av grensekriger med madjarene.

I 1180 ga keiser Fredrik 1. Barbarossa Bayern i len til Otto av Wittelsbach, og ulike grener av denne slekta regjerte i Bayern helt fram til 1918.

I tidlig nytid styrket enkelte fyrstedømmer i Det tysk-romerske riket seg på bekostning av riket sentralt, og Bayern ble ett av de viktigste tyske fyrstedømmene. Bayern var forholdsvis stort og folkerikt, og spilte en ledende politisk rolle på 1600- og 1700-tallet. Landet markerte seg på katolsk side i trettiårskrigen, og hertugen av Bayern ble kurfyrste i riket. Landet var alliert med Frankrike mot Østerrike i to arvefølgekriger på 1700-tallet, den spanske og den østerrikske. I den sistnevnte prøvde Karl 7. av Bayern å tilrive seg keiserkrona, men han måtte avstå den i 1745.

I 1777 døde den bayerske linja av huset Wittelsbach ut, og regenten av Pfalz ble også regent av Bayern. Under Napoleonskrigene allierte Bayern seg igjen med Frankrike, og i løpet av det første tiåret av 1800-tallet ble territoriet utvidet med det meste av dagens Schwaben og Franken. Disse områdene hadde fram til da bestått av uavhengige og til dels svært små fyrstedømmer og fyrstebispedømmer, samt frie rikssteder som Augsburg, Regensburg og Nürnberg.

Bayern ble kongedømme i 1806, da Det tysk-romerske riket ble oppløst, og Maximilian 1. ble Bayerns første konge. Bayern fikk også mye østerriksk territorium, først og fremst Tirol. Bayern bidro med mange soldater til flere av Napoleons felttog, men landet byttet side etter at nesten hele den bayerske hæren gikk tapt i felttoget mot Russland i 1812. Ved Wienerkongressen måtte Bayern levere tilbake Tirol til Østerrike, men fikk ellers beholde territoriet de hadde vunnet, og kongeriket fikk nå i store trekk de grensene delstaten har i dag.

Bayern fikk liberal grunnlov i 1818, og kong Ludvig 1. (1825–1848) førte til å begynne med et forholdsvis liberalt styre. I 1837 snudde kongen imidlertid, og satte inn den reaksjonære Karl von Abel som førsteminister. Februarrevolusjonen i 1848 og de politiske intrigene omkring kongens elskerinne Lola Montez førte til store omveltninger, og Ludvig 1. abdiserte samme år.

Kong Maximilian 2. Josef (1848–1864) forsøkte å hevde Bayerns stilling i Det tyske forbund ved å balansere Østerrike og Preussen mot hverandre, mens den eksentriske etterfølgeren Ludvig 2. (1864–1886) nedprioriterte politikk til fordel for å bygge slott som Neuschwanstein og å støtte komponisten Richard Wagners virksomhet. Bayern allierte seg med Østerrike mot Preussen i Den tysk-østerrikske krigen i 1866, og ble slått, men fikk en mild fred av Preussens kansler Otto von Bismarck. Bayern gikk helhjertet med på Preussens side i Den fransk-tyske krigen i 1870, og landet sluttet seg til Det tyske riket i 1871 etter å ha oppnådd visse særretter.

Under første verdenskrig bidro Bayern sterkt til Tysklands krigsinnsats, men fredstanken og krigsmisnøyen ble tidlig sterk, og sosialdemokratene (SPD) hadde stor framgang. I kjølvannet av krigen gled Bayern ut i kaotiske tilstander der München og omegn ble kontrollert av revolusjonære sosialister, mens Franken var kontrollert av paramilitære frikorps. Sosialisten Kurt Eisner gjorde statskupp den 7. november 1918, støttet av spartakistene, og kong Ludvig 3. abdiserte. Arbeider- og soldatråd ble organisert, men staten var preget av kaos og rivalisering, og Eisner ble myrdet den 21. februar 1919. Den 6. april 1919 ble Den bayerske sovjetrepublikken erklært i München, der en av lederne var forfatteren Ernst Toller. Tidlig i mai fikk frikorpsene kontroll over byen, og dødsdommer fulgte i borgerkrigens spor.

Etter Kappkuppet i mars 1920, der Wolfgang Kapp forsøkte å ta makta i Berlin, var Bayern et hovedsete for uforsonlige høyrekrefter: I første omgang konservative som motarbeidet Weimarrepublikken, men etter hvert også nazister. NSDAP fikk hovedkontor i München, og Adolf Hitlers ølkjellerkupp fant sted her i 1923. Det bayerske folkepartiet hevdet seg bedre overfor NSDAP enn tilsvarende partier i mange andre landsdeler, og prøvde å holde seg ved makta også etter at nazistene tok kontroll nasjonalt i 1933.

Nazistene oppløste Bayern som delstat, og som i resten av Tyskland ble mange bayerske byer sterkt ødelagt av alliert bombing under andre verdenskrig, slik som München, Nürnberg og Würzburg. Etter krigen kom Bayern i den amerikanske okkupasjonssonen, fikk på nytt egen regjering, og ble delstat i Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) i 1949. Bayern tok etter krigen imot om lag to og en halv million tyske flyktninger, framfor alt fra grenseområdene i Tsjekkoslovakia (Sudetenland), og disse flyktningene bidro sterkt til økonomisk vekst i delstaten i etterkrigstida.

Bayern har i stor grad støttet en føderalisme med størst mulig uavhengighet for delstatene innad i Tyskland. Dette gir seg blant annet utslag i at Bayerns dominerende parti, CSU, bare stiller til valg i Bayern: Overalt ellers i Tyskland stiller søsterpartiet CDU.