Opéra Garnier (Palais Garnier), Paris, bygget 1861 til 1875, tegnet av Charles Garnier. Fotografiet viser deler av fasaden mot øst, Pavillon de l´Empereur.
Nybarokk er en betegnelse for en arkitektonisk stil, inklusive dekorativ utsmykning av interiører og eksteriører, som hadde internasjonal utbredelse og mange nasjonale variasjoner i annen halvdel av 1800-tallet og frem til utbruddet av første verdenskrig i 1914.
Nybarokken gjenbruker og fornyer barokkens vokabular av former, og hører derfor inn under samlebetegnelsen historisme.
Betegnelsen nybarokk har internasjonal utbredelse som fagterm, men i enkelte europeiske land har man introdusert andre betegnelser som knytter an til statsform eller statsleder.
I Tyskland anvender man «Wilhelminismus» som viser til Vilhelm 2s periode som keiser (1888-1918), men «Neobarock» er også i omløp som term.
I Frankrike bruker man betegnelsen «style Napoléon III» etter keiser Napoleon 3s periode som keiser i det andre keiserdømme (1852-1870), men også «Troisième République flamboyant» etter forfatningen den tredje republikk (fra 1870).
«Imperial style», «Imperial Baroque» eller «Baroque Revival» betegner ulike sider ved den arkitektoniske stilen som var fremtredende i Storbritannia i andre halvdel av 1800-tallet.
I Norge anvender man betegnelsen nybarokk, men i faglitteraturen finner man mer spesialiserte betegnelser, som «berlinerbarokk», «wienerbarokk», «nordisk nybarokk» og «nasjonal nybarokk». Disse betegnelsene er introdusert for å få frem nyanser med hensyn til lærestedene for arkitektenes utdannelse eller arkitektenes nasjonale forankring.
Et nedsettende uttrykk er «bollebarokk».
Utbredelsen av nybarokk som arkitektonisk stil sammenfaller i tid med fornyelsen av de store europeiske byenes system av gater, som innebar riving av eldre bebyggelse.
I Paris ble bykjernen åpnet opp med lange bulevarder, og i Wien anla man en sammenhengende gate, som omslutter den indre og eldste delen av byen (Wiener Ringstrassse). Langs de nyanlagte gateløpene i Wien, Paris og andre europeiske byer ble arkitekturen preget av nybarokk i forskjellige varianter, som raskt oppnådde status som offisielt formspråk.
Denne arkitektoniske stilen fant man passende til bygninger som operahus, parlament, rådhus, museer, jernbanestasjoner, varehus, hoteller, børs, bygårder og urbane villaer.
Betegnelsen nybarokk peker ikke mot et samlet stiluttrykk. Men til tross for store variasjoner de enkelte land imellom kan man likevel skille ut noen felles kjennetegn ved bygninger i nybarokk stil.
De mest representative eksemplene er gjerne monumentale bygninger, som er reist frittstående, men likevel integrert i det urbane miljøet. Fasadene er artikulert i henhold til klassisk preget arkitektur, fortrinnsvis med referanser til italiensk barokk og fransk barokk klassisisme. Bygningens midtparti kan være trukket noe ut av bygningskroppen, og en trekantet gavl og søyler som i et gresk eller romersk tempel fremhever bygningens sentrum. Bygningen strekker seg ut til sidene, og er ofte markert i hjørnene med et fremhevet parti (risalitt) med tårn og eventuelt spir. Vinduene er utstyrt med pedimenter, og større bygningsdeler kan være toppet av kupler.
Bygårder eller villaer har ofte utstikkende balkonger, og takflaten (mansardtak) kan være utstyrt med vindusarker.
Flere av de monumentale bygningene som ble reist i nybarokk stil, var beregnet for offentlige institusjoner. Det gjelder for eksempel Opéra Garnier. Arkitekten Charles Garnier satte opp et program for utsmykning av eksteriør og interiør. 75 billedhuggere og 15 malere ble engasjert for å realisere programmet. Det førte til en oppblomstring av maleri og skulptur som dekorative kunstarter, som man også finner i andre land hvor nybarokken fant fotfeste.
De dekorative elementene i en bygning i nybarokk stil er formulert markant slik at de står frem i høyt relieff fra veggenes flater, og dette resulterer i livlig spill mellom lys og skygge. Frittstående skulpturer i nybarokk stil fremstiller mennesker i komplekse og utadvendte stillinger.
Flere norske arkitekter, for eksempel Ole Sverre, Karl Norum, Henrik Bull og Egill Reimers, formidlet sin tolkning av den nybarokke stilen i større bygninger eller villaer. Men i Norge ble nybarokken, slik man kjenner dette formspråket fra europeiske hovedsteder, gjerne smeltet sammen med andre tendenser, som nyrenessanse og jugendstil. Det gjelder for eksempel Nationaltheatret i Oslo.
Et annet alternativ til internasjonal nybarokk var at arkitektene tok opp en direkte forbindelse med norsk byggeskikk på 1600-tallet, og her pekte Baroniet Rosendal (hovedbygning) og herregården Austrått seg ut som forbilder for flere arkitekter.
Forståelsen av nybarokken som en nasjonal stil fikk gjennomslag i møbler, serviser og pyntegjenstander. Gerhard Munthe og Andreas Schneider har tegnet møbler og serviser som ble satt i produksjon av norske håndverksbedrifter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.