historisme

I England startet nygotikken allerede under romantikken på slutten av 1700-tallet. Nygotikken blomstret i England, men i Frankrike fikk den aldri ordentlig fotfeste. I Frankrike var det empiren og barokken som ble de viktigste inspirasjonskildene, og særlig nybarokken ble en dominerende inspirasjonskilde. Louvres nye fløy (1852–1857) og Operaen i Paris ble inspirasjonskilder for mange monumentalbygninger, ikke bare i Frankrike, men i hele Europa.

Historismen bar preg av en begeistring for historieforskningens fremskritt og teknologiske nyvinninger. På 1800-tallet ble de fleste norske arkitekter utdannet i utlandet, særlig i Tyskland. Reiser og studieopphold i utlandet preget arkitekturen som ble reist i perioden. Bruk av stål, armert betong og andre tekniske nyvinninger ga arkitektene mulighet til stor fleksibilitet når det gjaldt planløsning og arealutnyttelse. Arkitekter og ingeniører arbeidet tett sammen, og Den Norske Ingeniør- og arkitektforening ble grunnlagt i denne perioden.

På 1800-tallet var det særlig fokus på stilhistorie og oppmålinger av bygninger fra antikken og middelalderen. Gottfried Semper, som var professor ved høyskolen i Zurich hvor mange norske arkitekter ble utdannet, sa: «Det å bekle og maskere er så gammelt som selve den menneskelige sivilisasjon.» Stilidéer som oppsto på arkitekthøyskolene, ble selvsagt dominerende i perioden.

Mange av monumentalbygningene i Norge er gode representanter for historismen. Nationaltheatret og Nasjonalgalleriet er begge en del av historismen, men med ulikt stiluttrykk. Nyrenessanse og nybarokk var ofte brukt på offentlige bygninger, men kirker som ble reist i perioden, kunne ofte få et nygotisk uttrykk. Dette gjaldt kirkebygninger i både mur og tre. Konstruksjonselementene er ofte synlige, for eksempel er etasjebåndene ofte tydeliggjort med en kontrastfarge.

Johanneskirken i Bergen og Sagene kirke er begge teglsteinskirker med et nygotisk stiluttrykk, men med ulik form og ulike proporsjoner. Arkitekten Wilhelm von Hanno arbeidet med flere monumental- og kirkerbygninger i perioden og var en viktig arkitekt for epoken.

Det er ikke bare monumentalbygningene som er preget av historismen, men også boligarkitekturen. I Oslo, som da het Christiania, var det stor byggevirksomhet for å løse boligbehovet for den økende befolkningen. Svært mange av boligene på Grünerløkka, Majorstua og Frogner ble reist i denne perioden. Fasadens oppbygning og grunnplan er relativt lik, men leilighetenes størrelse varierer. Fasadens rytmiske oppbygging er ofte den samme, vanligvis uten sentralmotiv og gesimsbånd mellom etasjene. Vindusrekkene har etasjevis ulik dekor, og ofte er det en egen markering av etasjen på gateplan. Slike murgårder finner vi også andre steder i landet, men de er i dag dominerende i Oslos bybilde og går ofte under betegnelsen «1890-gårdene».

Mange nye villaer ble også reist i perioden. Den verdenskjente fiolinisten Ole Bulls villa Lysøen utenfor Bergen blir sett på som et av den norske historismens hovedverk. Bygningen bærer preg av Ole Bulls mange reiser. Den er preget av arabisk-maurisk stil og har en russisk løkkuppel. Arkitekten, Fritz von der Lippe, reiste mange bygninger som faller inn under historismen. Villa Lysøen representerer en svært personlig stil og er ikke spesielt representativ for de mer vanlige villaene som ble reist i samme periode.

Stiluttrykket til trevillaene varierte gjennom perioden. Mange villaer ble bygget med en innebygget altan eller veranda, og gavlens konstruktive deler ble ofte fremhevet. I starten av perioden var klassismens slake vinkel dominerende, før den utviklet seg til svært spisse vinkler i 1880-årene. Villaene ble bygget med både bad og WC. Dette gjaldt ikke arbeiderboligene. Villa Breidablikk i Stavanger, tegnet av arkitekt Henrik Nilsen, er også et godt eksempel fra perioden. Fasaden er preget av den allerede etablerte sveitserstilen, men med innslag av romanske og gotiske former og uttrykk.

Mange turisthoteller og jernbanestasjoner som ble reist i perioden, representerer også historismen. Flere av disse bygningene hentet inspirasjon fra utlandet, men gjerne med en norsk vri. I perioden var det fire jernbanearkitekter i Norge som alle var utdannet i Tyskland. Turisthoteller og jernbanestasjoner var helt nye bygningsformer for arkitekter i Norge.

Perioden har av sine kritikere blitt kalt for «stilforvirring», eller «redselsperioden» som den kunne kalles av funksjonalismens tilhengere. Ønsket om en ny form for arkitektur kom tydelig frem, og det var ikke lenger ønskelig å se tilbake til de gamle stilene. Begrepet «historisme» ble først tatt i bruk i Norge i 1950-årene. I Tyskland kalles perioden for Eklektizismus eller Historimus.

• arkitekturhistorie
• nygotikk
• nyrenessanse
• nybarokk