manga

Mange japanske tegneserier er svært lange og publiseres som føljetonger i måneds- og ukeblader, med et handlingsforløp som strekkes ut over mange sider og flere bøker. Den klassiske samuraiserien Lone Wolf and Cub er for eksempel rundt 8000 sider lang.

Tegningene er ofte overdrevne, med sterke uttrykk for følelser. Typisk for mye populær manga er figurenes store øyne og strittende hår samt en enkel skyggelegging. Men det finnes også tallrike eksempler på manga med en mer realistisk strek og sofistikert layout, der det tradisjonelle rutemønsteret går i oppløsning.

Det japanske markedet kjennetegnes også av et stort spenn i både sjangre og lesernes alder, synliggjort med de mange voksne som leser mangabøker til og fra jobb på tog og T-bane. Science fiction, historiske serier, såpeoperaer, action, romantikk, erotikk, sport og komedier er blant de mest populære sjangrene, men du kan også lese serier om alt fra gambling til mat. Manga er ofte i svart/hvitt, med enkelte innslag av farger.

Manga har røtter i en karikaturtradisjon som går tilbake til 600- og 700-tallet. Den første kjente japanske billedfortellingen stammer fra begynnelsen av 1100-tallet.

Begrepet manga ble en del av dagligtalen på tampen av 1700-tallet, i forbindelse med utgivelsene av billedbøkene til Santo Kyoden (1761–1816) og skissebøkene til Katsushika Hokusai. Åpningen mot vest førte i annen halvdel av 1800-tallet til at den europeiske og amerikanske humormagasintradisjonen ble kjent i landet, og man fikk tilsvarende magasiner i Japan. Påvirkningen fra amerikanske tegneserier og tegnefilmer på 1900-tallet ble også viktig.

Tidlig på 1900-tallet fikk Japan flere humoristiske avisserier med fast persongalleri etter amerikansk mønster, men med tema fra japansk virkelighet. Ordet «manga» ble allerede da etablert som betegnelse ikke bare på enkelttegninger, men også på tegneserier.

Den politiske innstramningen i 1930-årene førte til dårligere vilkår for voksenseriene, mens det fant sted en oppblomstring av barneserier. Etter andre verdenskrig ble det vanlig med tegneserier på opptil flere hundre sider og føljetongserier i tykke blader. En pionér var Osamu Tezuka, ofte kalt «mangaens gudfar», som laget serier innenfor en rekke sjangre og preget den japanske tegneserie- og tegnefilmbransjen frem til sin død i 1989.

Blant de mest populære magasinene er Shonen Jump, som på det meste ble solgt i seks millioner eksemplarer hver uke i Japan, i tillegg til betydelige opplag i andre land, også i Norge fra 2005 til 2007. Blant de rene barneseriene kan særlig nevnes serien om robotkatten Doraemon av Fujiko Fujio, et pseudonym for duoen Hiroshi Fujimoto (1933–1966) og Motoo Abiko (1934–2022). Doraemon er blant de mest populære tegneseriene i mange asiatiske land, men ellers er 'morsomme dyr'-serier mindre utbredt i Japan enn i USA og Europa, selv om Osamu Tezuka tidlig i karrieren var inspirert av Disney-tegnere som Carl Barks og Floyd Gottfredson.

Det finnes manga for og om de fleste målgrupper, aldersgrupper, sjangrer og temaer. Særlig utbredt er «shonen»-seriene, som egentlig er beregnet for gutter, men i stor grad også leses av jenter og voksne. «Shojo»-serier er den andre store hovedgruppen, manga ment for i hovedsak jenter. Men japanske tegneserieskapere har også lang tradisjon for å utfordre kjønnsroller, helt siden Osamu Tezuka laget shojo-serien Princess Knight (1956). I 1966 startet Tezuka bladet COM, med et uttalt mål om å lage manga for både gutter og jenter.

Trenden med rene gutte- og jenteserier ble forsterket da en gruppe kvinner debuterte i 1969, slik at kvinnelige serieskapere som Moto Hagio (f. 1949), Yumiko Oshima (f. 1947), Keiko Takemiya (f. 1950) og Ryoko Yamagishi (f. 1947) i hovedsak satset på å laget manga for jenter og unge kvinner.

Rumiko Takahashi, kvinnen bak manga som Urusei Yatsura og Ranma ½, regnes som en av Japans mest innflytelsesrike og populære serieskapere, mens Sailor Moon av Naoko Takeuchi (f. 1967) både brøytet vei for shojo på det internasjonale markedet og brøyt ned skilleveggene mellom rene gutte- og jenteserier i hjemlandet.

I tillegg kommer «seinen», for unge menn, «josei» for voksne kvinner, pornografisk «seijin» samt «yaoi» (om gutter som forelsker seg i gutter) og «yuri» (om jenter som forelsker seg i jenter). For ikke å glemme «kodomomuke», for de yngste barna. I 1990-årene var «kvinneserier», kalt «redeiizu komikku», nær synonymt med pornografisk manga rettet mot heterofile kvinner.

I 1957 lanserte Yoshihiro Tatsumi «gekiga» for å signalisere at hans tegneserienoveller var ment for voksne, og begrepet har festet seg. Han ble viktig for tegneseriens kunstneriske aksept i Japan og skapte det som gjerne blir kalt «litterær manga».

Utviklingen med manga for voksne skjøt fart med månedsbladet Garo (1964–2002), som spesialiserte seg på alternative, surrealistiske, abstrakte og selvbiografiske tegneserier fra folk som Sanpei Shirato (eg. Noboru Okamoto, 1932–2021), Shigeru Tamura (f. 1949), Tadao Tsuge (f. 1941) og storebroren Yoshiharu Tsuge (f. 1937).

Etter den banebrytende surrealistiske kortserien Nejishiki (1968) skrev og tegnet Yoshiharu Tsuge kortere tegneserier som var sosialrealistiske og delvis selvbiografiske, og som fjernet seg fra etablerte manga-sjangre som action, krim, romantikk, komedie, science fiction og historiske eventyr. Seriene hans var i større grad inspirert av moderne japansk skjønnlitteratur, især den selvbiografiske shishōsetsu-tradisjonen, også kjent som «jeg-romanen», samt vestlige forfattere som Albert Camus og Franz Kafka, og han baserte historiene delvis på egne reiser, opplevelser og fotografier. Senere i 1970-årene bidro han også til å brøyte vei for sjangre som erotisk skrekk, mørk fantasy og svart humor innenfor manga rettet inn mot et voksent publikum. Et utvalg av seriene til Tsuge er utgitt på engelsk, i bøkene The Swamp (2020), The Man Without Talent (2020), Red Flowers (2021) og Nejishiki (2023).

Også kvinnelige serieskapere som Yoko Kondo (f. 1979), Erica Sakurazawa (f. 1963), Shungicu Uchida (eg. Shigeko Uchida, f. 1959), Kuniko Tsurita (1947–1985) og Murasaki Yamada (f. 1948) fikk eksperimentere i Garo, for eksempel skildret sistnevnte tidlig i 1980-årene en kvinne som kjempet for å løsrive seg fra husmorrollen hun følte seg fanget i, samlet på engelsk i boken Talk To My Back (2022). Jeg-manga ble også et begrep på selvbiografiske tegneserier, på engelsk I-manga.

Mange av de japanske spenningsseriene er samuraiserier med handling fra føydaltiden. Særlig kjent – og et forbilde for senere manga i samme sjanger – er Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike (1936–2019) og Goseki Kojima (1928–2000). Det finnes også spenningsserier med handling fra nåtiden, blant annet om mafia og kriminelle ungdomsgjenger, samt kampsportserier. Riyoko Ikeda (f. 1947) lager lange episke serier med sofistikert layout og gjerne med tema fra europeisk historie.

Japanske krigsserier omfatter blant annet selvbiografiske serier fra andre verdenskrig, som Shigeru Mizuki, som forteller om da han mistet venstrearmen under krigen i Papua Ny-Guinea i Onward Towards Our Noble Deaths (1973) og forteller både sin egen og det moderne Japans historie i storverket Showa: A History of Japan i fire bind (1988–1989).

Japanske skrekkserier er også tallrike, med innflytelsesrike serieskapere som Kazuo Umezu (f. 1936), Hideshi Hino (f. 1946) og Junji Ito (f. 1963) i front. Sistnevntes Tomie er blitt til en serie på hittil ni filmer, mens hans tallrike skrekknoveller dannet grunnlaget for animeserien Junji Ito Maniac: Japanese Tales of the Macabre (2023) på Netflix.

En pionér innen høyteknologisk science fiction er Katsuhiro Otomo (f. 1954), som har laget den verdenskjente og filmatiserte cyberpunkserien Akira (1982–1990), om et barn i Tokyo anno 2030, gjenoppbygd etter den tredje verdenskrig. Hans Domu: A Child's Dream (1980–1981) var et viktig forbilde for Eskil Vogts grøsser De uskyldige (2021).

Science fiction-tradisjonen er videreført av Otomo selv og flere andre tegneserieskapere. Bemerkelsesverdig er også Nausicaä of the Valley Wind av animasjonsregissøren Hayao Miyazaki.

Den kanskje mest kjente (og nest mestselgende) japanske tegneserien gjennom tidene er Dragon Ball (1984–1995) av Akira Toriyama (1955–2024), der de 42 bøkene har solgt til sammen 160 millioner kopier i Japan og 250–300 millioner kopier på verdensbasis. Den er blitt animert i flere utgaver – fire forskjellige tv-serier og 20 langfilmer – og regnes blant verdens 20 mest innbringende franchise-virksomheter innenfor media.

Dragon Ball overgås bare kommersielt av One Piece (1997–) av Eiichiro Oda (f. 1975), som er samlet i hittil 97 bøker og har solgt over 450 millioner eksemplarer på verdensbasis. Figurene herfra er også utviklet videre i flere animerte tv-serier, filmer, innbringende merchandising og en suksessfull Netflix-serie .

De andre bestselgende mangaene er Golgo 13 (1968–) av Takao Saito (1936–2021), Naruto (1999–2014) av Masashi Kishimoto (f. 1974), Mesterdetektiven Conan (1994–) av Gosho Aoyama (f. 1963) og Black Jack (1973–1983) av Osamu Tezuka.

Manga er oversatt til mange språk og har også øvd innflytelse på tegneserieskapere utenfor Japan. I 1980-årene spilte voksne serier som Akira og Lone Wolf and Cub samt spenningsseriene til Ryoichi Ikegami (f. 1944) og Keiji Nakazawa (1939–2012) en viktig rolle for etableringen av et marked for manga i vest, men på 2000-tallet er det i større grad manga og anime for et yngre publikum som har vært viktigst, ikke minst Dragon Ball og One Piece. For eksempel utgjorde manga 53 prosent av det franske tegneseriemarkedet i 2023.

En 1986-bok med Nakazawas Gen: Gutten fra Hiroshima (1973–1987) var lenge den eneste japanske tegneserien som var oversatt til norsk, men i 2003 ble flere blader med ulike typer manga lansert i Norge av både Egmont og Schibsted, i form av tykke tegneseriehefter og pocketbøker i hovedsak rettet mot et yngre publikum: Manga Mania (2003–2005), Ranma ½ (2003–2006), Dragon Ball (2004–2007), Mesterdetektiven Conan (2004–2008), One Piece (2005–2009) og Naruto (2007–2008).

Det danske forlaget Mangismo prøvde seg med flere norskspråklige mangabøker rettet mot noe eldre tenåringer, men verken Samurai Deeper Kyo (2005–2006), «yaoi»-serien Gravitation (2006), Kare First Love (2006), Basara (2007), Blade den udødelige (2007–2008) eller sørkoreansk manhwa som I.N.V.U. (2005) og Demon Diary (2005–2006) klarte å feste seg. Samtidig prøvde Gyldendal seg på en norsk utgave av Osamu Tezukas storverk Buddha (2007–2009), men måtte gi seg etter fire bøker.

Denne norske mangainvasjonen varte bare i noen år og klarte aldri å selge nok til å forsvare videre utgivelser i 2010-årene. Blant annet var interessen hos bokhandlerne laber, noe som hadde vært viktig for å kunne tilby eldre bøker som ikke var tilgjengelige i butikk og kiosk. Dragon Ball er den fortsatt den eneste serien som ble fullført i norsk oversettelse, og i 2016 innledet Outland forlag en ny utgave av denne populære mangaen.

Siden har det vært flere sporadiske forsøk. Forlaget Minuskel har gitt ut «gekiga», manga for et voksent publikum, med bøkene Kikkeren (2012) av Yoshihiro Tatsumi og Min fjerne barndoms by (2014) og Min fars dagbok (2015) av Jiro Taniguchi. I 2023 utga No Comprendo Press En udugelig mann, et av hovedverkene til Yoshiharu Tsuge, mens Pax forlag har gitt ut tegneseriebøkene Ventetiden (2023) og Ugress (2024) av koreanske Keum Suk Gendry-Kim (f. 1971), som retter blikket mot enkeltskjebner i skyggen av henholdsvis Koreakrigen og andre verdenskrig.

Outland har i tillegg til Dragon Ball (2016–2022) og fortsettelsen Dragon Ball Super (2023–) oversatt superheltserien Mitt helteakademia (2019–) av Kohei Horikoshi (f. 1986), Pokémon-eventyrene (2020–) av Hidenori Kusaka (f. 1970), Chis lune hjem (2022–2023) av Konami Kanata (f. 1958) og en ny runde med One Piece (2023–).

Manga-tegnestilen og -fortellerteknikken er blitt global, men det er flere som mener tegneserier ikke kan kalles «manga» dersom de ikke er laget og utgitt i Japan. Dermed er begrep som «pseudomanga» og «kvasimanga» blitt brukt om vestlige tegneserie i mangastil, mens sørkoreanske tegneserier kalles «manhwa» og kinesiske tegneserier er «manhua».

Ben Dunn startet i 1987 tegneserien Ninja High School, mens Adam Warren (f. 1967) i 1988 tegnet The Dirty Pair for det amerikanske markedet, der han spinner videre på to kvinnelige figurer skapt av den japanske science fiction-forfatteren Haruka Takachiho (f. 1951). Andre manga-aktige serier er de italienske Disney-seriene W.I.T.C.H. og Monster Allergy, amerikanske Usagi Yojimbo, danske Taynikma og svenske Stall Norrsken og Kishako, Sportreportern.

I Norge hevdet redaksjonen av første nummer av fanzinen Vrengt (2004), utgitt av organisasjonen Adbusters, at Asbjørn Hegdahls SuperBestisene var den første norske mangaserien. Men aller først kom Øyvind Sørøys novelleserie Marsvin samme år, den ene av to prisvinnere i en konkurranse utlyst av bladet Manga Mania. Den andre var Suuz Neko: Losers Love Life av Heidi Næss.

Outland forlag satset på norsk manga med seks pocketbøker i antologien Rakkan (2020–2023).

I kjølvannet av suksessen med Malin Falchs Nordlys (2018–) har forlaget Egmont lansert begrepet «Nordic manga» om Nordlys og lignende fantasyserier som Odin Helgheims Ragnarok (2020–), Cha Sandmæls Dragens øye (2021–), H.L. Phoenix' Arkin: Lysets vokter (2021–) og Lars Henrik Eriksens Oppfinneren (2021–). Disse ble fulgt av den første norske bokserien i rendyrket mangastil: Mørkalven (2022–) av Helen Kaldheim, mens også Sara Hjardars Mia Myhr (2022–) er inspirert av manga.

• tegneserier
• anime