ladested

Det var i første omgang lokalsamfunn på begge sider av Oslofjorden som fikk formell status som ladested. På første halvdel av 1600-tallet gjaldt dette i alt tolv tettsteder – blant annet Son, Drøbak og ikke minst Bragernes og Strømsø – som etter hver smeltet sammen til Drammen, med en folkemengde på om lag 2 500 innbyggere som på det tidspunktet var like stor som Trondheim.

I tillegg til de tolv stedene langs Oslofjorden fikk også fire tettsteder i Agder – blant annet Arendal – status som ladested på 1600-tallet, mens det på vestlandskysten bare var Molde og Kristiansund (med omfattende eksport av klippfisk) som i denne perioden ble tildelt privilegier som ladested. I kystområdene lenger nord fikk ytterligere åtte tettsteder status som ladested sent på 1700-tallet og helt fram til første halvdel av 1900-tallet. Det siste tettstedet som fikk denne statusen var Brønnøysund i 1923. I Finnmark ble det aldri opprettet noe ladested.

Alle ladesteder utgjorde administrativt deler av det herredet de lå i. Ifølge Grunnloven av 1814 stemte de således sammen med vedkommende landdistrikt. Etter formannskapsloven av 1837 fikk de imidlertid anledning til å opprette egne kommunestyrer, og de gikk deretter inn under betegnelsen byer.

Etter at de særlige byprivilegier falt bort i løpet av 1800-tallet og etter grunnlovsendringen av 1952, da inndelingen i særskilte kjøpstads- og landdistrikter ved stortingsvalgene ble opphevet, ble praktisk talt all rettslig ulikhet mellom by- og landdistrikter avskaffet.

Betegnelsen ladested (og kjøpstad) gikk dermed etter hvert ut av bruk og avløst av ordet by. I 1958, før revisjonen av kommuneinndelingen, var det 20 ladesteder med eget kommunestyre i landet. Disse gikk senere inn i de nye herreds- eller bykommunene, etter 1992 bare kalt kommuner.

• Norges historie
• kjøpstad