klasse

I samfunnsvitenskapene har klassebegrepet tradisjonelt vært knyttet til marxistisk teori. I marxismen har klassene ulike interesser som står i motsetning til hverandre. I industrisamfunnet går hovedmotsetningen mellom kapitalister, som eier produksjonsmidlene, og proletariatet, eller arbeiderklassen, som er henvist til å selge sin arbeidskraft.

I tillegg til disse to klassene opererte Karl Marx med småborgerskapet, et mellomsjikt bestående av håndverkere, familiebaserte handelsmenn og selvstendige bønder som ikke baserte sin virksomhet på innleid arbeidskraft.

Marx mente at den teknisk-økonomiske utviklingen ville presse ut dette mellomsjiktet, og at motsetningene mellom kapitalister og proletarer ville skjerpes. Han forutså ikke utviklingen av en ny, stor middelklasse av blant annet funksjonærer og profesjonelle yrker. Utjevningspolitikken, som blant annet ble utviklet gjennom velferdsstaten og organisert lønnsdannelse mellom arbeidslivets parter, kom også etter Marx.

I likhet med Karl Marx definerte Max Weber klasse på grunnlag av økonomiske ressurser og interesser, og understreket at motstridende økonomiske interesser gir opphav til konflikter mellom klassene.

Mens Marx tok utgangspunkt i produksjonsforholdene, og spesielt eiendomsretten til produksjonsmidlene, så Weber klasse som et resultat av individenes sjanse til å skaffe seg goder.

Lenge har klasse vært et av de mest sentrale sosiologiske begrepene for å forstå ulikhet. Ulikhet beskrives og forklares på mange måter. Én måte er å studere hvordan inntekt, formue eller sosial prestisje er fordelt mellom individer etter deres sosiale posisjon, for eksempel etter yrke og utdanning.

Fire innflytelsesrike forskere har forsøkt å gjøre klasseteoriene bedre egnet for studier av ulikhet og konflikt i moderne samfunn: Erik Olin Wright, John H. Goldthorpe, Pierre Bourdieu og Thomas Piketty.

Ifølge Erik Olin Wright (1946–2019) er det marxistiske klassebegrepet fortsatt egnet til å beskrive historisk utvikling i grove trekk, men utilstrekkelig for å analysere middelklassens stilling, for der befinner mange seg i en tvetydig situasjon. De eier ikke produksjonsmidler, men kan heller ikke sies å tilhøre arbeiderklassen.

Arbeidstakere som enten innehar ledende posisjoner eller har spesiell ekspertise, ferdigheter og kunnskap agerer på den ene siden som kapitalister; de tar del i utbyttingen av arbeiderne og får høyere lønn og bedre arbeidsforhold enn dem. Samtidig er de i samme posisjon som arbeiderne ved at de utsettes for kontroll og utbytting. Jo høyere man befinner seg i hierarkiet, jo klarere er interessefellesskapet med kapitalistene. Motsigelsesfylte middelklasseposisjoner kompliserer klasseinteressene og gjør konfliktbildet uoversiktlig.

John H. Goldthorpe er selverklært ny-weberianer. Han har en minimalistisk klasseanalyse og arbeider ut fra den konvensjonelle klasseanalysen som ser familien som analysens grunnenhet og mannens yrkesposisjon som avgjørende for klassetilhørighet. Klasser defineres altså som grupper med tilnærmet like markeds- og yrkessituasjoner. Dette står i motsats til Marx' vekt på eiendomsforhold som bestemmende for klassetilhørighet.

Som Weber ser Goldthorpe klassene som knyttet til livssjanser. Yrkesposisjon er det som bestemmer hvilke sjanser en har til å skaffe seg begrensede goder. Goldthorpe identifiserer først et skille mellom eiere og ansatte. Han trekker så et skille mellom dem som er regulert av en servicekontrakt og dem som er regulert av en arbeidskontrakt. Førstnevnte har ofte betydelig spillerom og selvbestemmelse i arbeidet og sikkerhet i arbeidsforholdet, samt jobber som er organisert som karrierer. Arbeidskontrakten, på den annen side, fører med seg mer overvåkning, lønnes oftere på timebasis og har mindre jobbsikkerhet. Målet til forskeren er å begrepsfeste hva middelklassen er.

Goldthorpe er kjent for sitt klasseskjema. Operasjonaliseringen av klasseskjemaet, som skjer gjennom skillet av eiere og arbeider og kontrakttyper, gir et skjema med mellom sju og elleve klasser. Disse knyttes så til de større begrepsenhetene serviceklasse, mellomliggende klasser og arbeiderklasse.

Ifølge Pierre Bourdieu er en klasse et sett av individer med omtrent samme posisjon i det sosiale rommet, et rom hvor individene kan plasseres alt etter hvor mye økonomisk, sosial, og kulturell kapital de har.

Det er de høyere klassenes smak, livsstil og kulturelle praksis som utgjør den legitime kulturen. Jo mer man behersker denne kulturen, jo mer kulturell kapital har man. Sosial kapital dreier seg om kontakter og nettverk. Den som kan mobilisere kontakter i viktige situasjoner, for eksempel for å få en attraktiv stilling, har mye sosial kapital.

Økonomisk kapital er likevel det viktigste for hierarkiseringen. Sammensetningen av de tre kapitalformene er ulikt fordelt hos grupper som universitets- og høyskolelærere på den ene siden, og forretningsdrivende innenfor handel og industri på den andre. Den første gruppen har mer kulturell enn økonomisk kapital, den andre mer økonomisk enn kulturell kapital.

Middelklassens problem er dels at individer blir forledet til å delta i konkurranser de er dømt til å tape, dels at de mister hva de har oppnådd fordi verdien av det de har blir redusert.

Den franske økonomen Thomas Piketty har satt et nytt lys på klasse og ulikhet gjennom sitt arbeid om kapitalulikhet. I Capital in the Twenty-First Century (2014) undersøkte Piketty historiske data og kom fram til at når avkastningen på kapital overgår den økonomiske vekstraten, fører dette til økende ulikhet. Dette skjer fordi de som allerede besitter kapital akkumulerer formue raskere enn de som tjener sin inntekt fra lønnsarbeid. Denne tendensen fører over tid til en økende konsentrasjon av rikdom blant en liten overklasse, som blir stadig mer adskilt fra resten av befolkningen i økonomisk forstand.

Piketty argumenterte for at denne voksende ulikheten ikke bare skyldes økonomiske markedsforhold, men også politiske beslutninger som beskatningsregler. Han fremmet tanken om en global formuesskatt som et virkemiddel for å redusere denne kløften.

• sosial ulikhet