keiser

Etter at Romerriket ble delt i to i 395, fantes det to romerske keisere, en østromersk og en vestromersk. Etter at den siste vestromerske keiser ble avsatt i 476, gjorde den østromerske keiser krav på å være eneste arvtager av imperiet, og den østromerske keiserverdigheten bestod inntil tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453. Da venetianske og vesteuropeiske korsfarere erobret Konstantinopel i 1204, grunnla de et latinsk keiserdømme der, som bestod til 1261. De bysantinske herskerne i Trapezunt ved Svartehavet førte også keisertittel fra 1204 til tyrkernes erobring i 1461.

I Vest-Europa ble keisertittelen på ny tatt i bruk da Karl 1. den store ble kronet til keiser av paven i Peterskirken i år 800. Flere av hans etterkommere førte keisertittel, og tittelen ble fra 962 til 1806 ofte ført av overhodet for det tysk-romerske riket. Fra 1100-tallet ble dette rikets herskere valgt av kurfyrstene; for å oppnå keisertittelen måtte de tyske kongene opprinnelig bli kronet av paven, men dette kravet ble opphevet på 1500-tallet, og senere herskere tok tittelen i bruk så snart de var kronet som tysk konge.

Napoleons erobringskriger og omorganisering av Europa i begynnelsen av 1800-tallet førte til at det tysk-romerske riket gikk helt i oppløsning. I 1806 nedla den siste valgte keiser, Frans 2., tittelen som tysk-romersk keiser. Han hadde imidlertid i 1804 antatt den arvelige tittelen keiser av Østerrike, og dette ble de habsburgske keiseres tittel til dynastiets fall i 1918 (se nedenfor, avsnittet Sammensatte titler).

Etter avviklingen av det tysk-romerske riket ble det utover på 1800-tallet gjort flere forsøk på å samle de mange riksdelene i det nåværende Tyskland til ett tysk rike, men det skjedde først i 1871, da den prøyssiske kongen Vilhelm ble utropt til tysk keiser (Vilhelm 1.) ved en seremoni i slottet i Versailles, etter at Preussen hadde vunnet krigen mot Frankrike i 1870. Det nye keiserriket besto inntil 1918, da Vilhelm 1.s sønnesønn Vilhelm 2. abdiserte etter at Tyskland hadde tapt første verdenskrig.

I Frankrike førte Napoleon Bonaparte fra 1804 tittelen «franskmennenes keiser». Han ville med dette trekke linjene tilbake til Karl den store og Romerriket (se cæsarisme). Hans brorsønn Napoleon 3. førte keisertittel fra 1852 til 1871.

Den slaviske formen tsar ble brukt av de bulgarske herskerne i middelalderen og av herskeren over tatarene. Tittelen ble også tidvis brukt av den tyrkiske sultan og fra 1561 av storfyrsten av Moskva. Som et ledd i moderniseringen av Russland tok Peter den store i 1721 tittelen keiser (imperator). Dette var de russiske herskernes offisielle tittel frem til revolusjonen i 1917, selv om tsartittelen fortsatt ble brukt i dagligtale.

Det har også forekommet at herskere over mer enn ett rike har benyttet keisertittelen. Sancho 3. av Navarra og León kalte seg fra 1034 keiser av Spania. Alfons 6. av Castilla og León ble fra 1135 kalt «keiser over de to religioner» (det vil si kristendom og islam).

En slik bruk var det også den siste tysk-romerske keiser benyttet etter at det gamle riket gikk i oppløsning, og han selv i praksis bare var selvutnevnt keiser av Østerrike. Til gjengjeld sørget han for å inkludere alle de andre områdene han hersket over (samt noen som han bare hevdet krav på) i det som ble kalt «den store keisertittel». Denne ble sjelden brukt, men lever videre i en tradisjon fra 1800-tallet knyttet til begravelser i slekten Habsburg-Lothringen, og ble brukt senest i 2011 i begravelsen til Otto von Habsburg, den siste kronprinsen av Østerrike-Ungarn.

Da keiser Franz Josef ble begravet i 1916, lød den fulle tittelen (her i norsk oversettelse):

«Hans keiserlige og kongelige apostoliske majestet Franz Josef, av Guds nåde keiser av Østerrike; konge av Ungarn og Böhmen, Dalmatia, Kroatia, Slavonia, Galicja, Lodomeria og Illyria, konge av Jerusalem, et cetera; erkehertug av Østerrike; storhertug av Toscana og Krakow; hertug av Lothringen, Salzburg, Steyer, Kärnten, Krain og Bukovina; storfyrste av Siebenbürgen; markgreve av Mähren, Øvre og Nedre Lausitz og i Istria; hertug av Øvre og Nedre Schlesien, Modena, Parma, Piacenza og Guastalla, Auschwitz og Zator, Teschen, Friaul, Ragusa og Zara; fyrstegreve av Habsburg og Tyrol, Kyburg, Görz og Gradisca; fyrste av Trient og Brixen; greve av Hohenems, Feldkirch, Bregenz, Sonnenberg, et cetera; herre til Trieste, Cattaro og Den slovenske mark; storvoivod i voivodskapet Serbia, et cetera, et cetera.»

Haitis hersker etter uavhengigheten i 1804, Jean-Jacques Dessalines, brukte tittelen keiser av Haiti fra 1804 til 1806. Den portugisiske prins Pedro løsrev Brasil fra Portugal i 1822 og ble utropt til keiser av Brasil. Keiserdømmet ble avskaffet da hans sønn Pedro 2. ble avsatt i 1889. I Mexico førte Augustín de Itúrbide keisertittel fra 1822 til 1823, og erkehertug Maximilian av Østerrike var keiser av Mexico i 1864–1867.

Utenfor den europeiske kultursfære har herskerne i en del store stater ført en tittel som tilsvarer keiser. Dette gjaldt herskerne i Kina (til 1911), Korea (1890–1910), Mandsjuria (1932–1945), Vietnam (Annam; til 1955), stormogulene i India (Kaisar-i-Hind; til 1859), sjahen av Iran (til 1979), og Negus negesti i Etiopia (til 1974). I 1876 tok dronning Victoria av Storbritannia tittelen keiserinne av India; tittelen ble oppgitt av kong Georg 6. i 1947 da India ble delt i to stater, India og Pakistan. Den eneste gjenværende keiser i dag er Japans hersker, som hevder å tilhøre et 2600 år gammelt dynasti.

Også herskerne over inkariket og aztekerriket omtales ofte som keisere. Fra 1976 til 1979 brukte presidenten i Den sentralafrikanske republikk, Jean Bedél Bokassa, tittelen keiser under navnet Bokassa 1.