Fyrstehuset Habsburg har navn etter borgen Habsburg i Aargau i Sveits.
Habsburg er et tysk og spansk fyrstehus som opprinnelig kommer fra Alsace i det nåværende Frankrike (tidligere Tyskland). Slekten har sittet på tronen i en rekke europeiske land, og regjerte blant annet som konger og keisere av Det tysk-romerske riket, hertuger, erkehertuger og keisere av Østerrike, konger av Ungarn, konger av Böhmen og konger av Spania.
Habsbourg
Hapsburg
Huset Habsburg hadde allerede i middelalderen utarbeidet detaljerte stamtavler for de ulike grener av slekten, men opplysningene om de eldste generasjoner er høyst usikre. Som den første sikre stamfar regnes grev Guntram «den rike» (død 973) i Breisgau; han skal ha tilhørt slekten etter Eticho (død 690), også kjent som Adalricus eller Athich, som var greve eller hertug i Alsace. Hans etterkommer i 8. eller 9. ledd var Guntram, som i sin tur var farfar til brødrene Radbot (død 1045), greve av Habsburg, og Werner (død 1028), biskop av Strasbourg.
Fra Radbot stammer de senere grenene av huset Habsburg, gjennom hans sønnesønns sønnesønns sønnesønner, brødrene Albrecht 4., greve av Habsburg (død 1239) og Rudolf 3. (død 1249), som ble greve av Laufenburg i 1234. Sistnevntes etterslekt delte seg i to linjer, Habsburg-Laufenburg og Habsburg-Kyburg, som døde ut på mannssiden henholdsvis i 1408 og 1414.
Albrecht 4 var far til Rudolf 4., greve av Habsburg, som ble valgt til tysk-romersk konge i 1273 og ble hertug av Kärnten (1276) og Østerrike og Steiermark (1278). Hans sønn Albrecht 1., som ble tysk-romersk konge i 1298, var farfar til brødrene Albrecht 6. (1349–1395) og Leopold 3. (1351–1388), begge hertuger av Østerrike. Albrecht 6 grunnla den albertinske slektslinjen, og hans sønnesønn Albrecht 8. ble valgt til tysk-romersk konge i 1438, men døde allerede året etter, og denne linjen døde ut med hans sønn Ladislaus Posthumus i 1457.
Leopold 3. grunnla den leopoldinske slektslinjen, som ble slektens hovedlinje fra 1457. Hans sønnesønn (og kong Albrechts tremenning) Fredrik 3. ble valgt til tysk-romersk konge i 1440 og kronet til keiser i 1452. Deretter innehadde denne linjen keiserverdigheten uavbrutt til den døde ut på mannssiden i 1740 (se nedenfor, avsnittet Huset Habsburg-Lothringen). Det var også under Fredrik 3. og hans sønn Maximilian 1. at mannlige medlemmer av huset Habsburg fikk rett til å bruke tittelen erkehertug.
Maximilians sønnesønn Karl 5. ble valgt til keiser av Det tysk-romerske riket i 1520. Året etter delte han sine besittelser, slik at den yngre broren Ferdinand 1. fikk slektens østerrikske arveland, mens Karl beholdt Spania og de spanske besittelsene i Italia og koloniene i Amerika, samt de burgundiske besittelsene i Italia og Nederlandene (som han hadde arvet etter henholdsvis moren og farmoren).
Karls sønn Filip 2. ble konge av Spania i 1556 og stamfar for den spanske grenen av slekten, som regjerte i Spania (og i Portugal 1580–1640) til den døde ut på mannssiden med kong Karl 2. i 1700. Ferdinands etterslekt ble nå hovedlinjen (den østerrikske linje), som førte keiserverdigheten videre uavbrutt til den døde ut på mannssiden med Ferdinands sønnesønns sønnesønns sønn Karl 6. i 1740. Fra Ferdinands tid innehadde keiserne dessuten kongeverdigheten i Böhmen og Ungarn.
Maria Teresia og Frans Stefan av Lothringen ble stamfar og stammor til det yngre huset Habsburg eller Habsburg-Lothringen. Maria Teresia, malt i 1759.
Keiser Karl 6. etterlot seg ingen mannlige arvinger, men datteren Maria Teresia hadde i 1736 giftet seg med hertug Frans Stefan av Lothringen, og de ble stamfar og stammor til det yngre huset Habsburg eller Habsburg-Lothringen. Etter et kort mellomspill (1742–1745) med en keiser fra det bayerske fyrstehuset Wittelsbach, Karl Albrecht (som for øvrig var gift med Maria Teresias kusine), ble Maria Teresias ektemann valgt til tysk-romersk keiser i 1745. Han var allerede i 1737 blitt storhertug av Toscana, da den siste hertugen av huset Medici døde.
Av Frans Stefans og Maria Teresias 16 barn ble to keisere, Josef 2. (keiser 1765–1790) og Leopold 2. (keiser 1790–1792), mens en tredje sønn ble hertug av Modena og stamfar til en ny slektslinje, Habsburg-Este, etter å ha giftet seg med arvingen til det italienske fyrstehuset Este.
Leopold 2 ble etterfulgt som tysk-romersk keiser av sønnen Frans 2., som i 1804 også anla tittelen keiser av Østerrike. Han ble den siste tysk-romerske keiser, da dette riket ble oppløst i 1806 etter at den franske keiser Napoleon 1 hadde okkupert store deler av dets territorier i Tyskland, Italia og Nederlandene. Som østerriksk keiser regjerte Frans i de gamle habsburgske arveland til sin død i 1835, og han ble etterfulgt av sønnen Ferdinand 1., som imidlertid var sykelig og abdiserte i 1848 til fordel for sin brorsønn Franz Josef. En annen av Ferdinands sønner, Maximilian, ble ved fransk hjelp innsatt som keiser av Mexico, men ble henrettet under et opprør etter bare tre år på tronen.
Franz Josefs eneste sønn og tronarving, Rudolf, begikk selvmord i 1889, og en ny tronarving, keiserens brorsønn Franz Ferdinand, ble drept i et attentat i Sarajevo i juni 1914, en hendelse som blir ansett som den utløsende årsaken til første verdenskrig. Da keiseren Franz Josef døde i 1916, etter 68 år på tronen, ble han derfor etterfulgt av Franz Ferdinands brorsønn, Karl, som ble den siste østerrikske keiser og konge av Ungarn. Han var far til europapolitikeren Otto von Habsburg-Lothringen (1912–2011), som var kronprins i Østerrike-Ungarn i 1916–1918, men sa fra seg alle krav på tronen i 1961. Hans sønn Karl von Habsburg (født 1961) er per 2020 overhode for huset Habsburg-Lothringen.
På 1100- og 1200-tallet fikk slekten Habsburg landgrevskapet Elsass og greverettighetene i Aargau og Zürichergau. I 1273 ble Rudolf av Habsburg valgt til tysk konge, og i 1276 tvang han Böhmen til å avstå Østerrike, Steiermark, Kärnten og Krain, som ble habsburgske arveland. Etter Rudolf ble hans sønn Albrecht i 1298 valgt til tysk konge. Da Albrecht ble myrdet i 1308, mistet habsburgerne kongeverdigheten i Det tysk-romerske rike, og frem til 1437 tapte slekten det meste av sine besittelser i Sveits, men vant Tirol, Trieste og Gorizia.
I perioden 1452–1806 tilhørte de tysk-romerske keiserne huset Habsburg (unntatt i 1742–1745). Slektens besittelser ble utvidet ved ekteskap og arv, blant annet under keiserne Fredrik 3., Maximilian og Karl 5. Sistnevntes etterfølger som keiser, broren Ferdinand, fikk resten av riket, inklusive Böhmen og Ungarn, som han vant gjennom sitt ekteskap.
Da den spanske grenen av slekten døde ut på mannssiden i 1700, reddet den østerrikske grenen i Den spanske arvefølgekrig de søndre delene av Nederlandene (det nåværende Belgia) og kongeriket Napoli, Milano og andre besittelser i Italia.
På 1600- og 1700-tallet ble habsburgernes rike utvidet på Tyrkias og Polens bekostning. Hele Ungarn kom under habsburgerne, mens Schlesien gikk tapt til Fredrik den store av Preussen. Til gjengjeld fikk Østerrike deler av Polen ved de to delingene av dette landet i 1772 (Galicja og Lodomeria) og 1795 (Vest-Galicja).
Belgia gikk tapt for habsburgerne under Napoleonskrigene, men slekten vant for en tid større områder i Italia. Milano gikk tapt i 1859, Toscana og Modena i 1860 og Venezia i 1866. I 1867 fikk Ungarn likestilling med Østerrike i riket, som deretter gikk under navnet Østerrike-Ungarn til riksoppløsningen etter første verdenskrig, da Ungarn ble skilt ut som selvstendig stat. I 1918 mistet huset Habsburg også Böhmen (nå i Tsjekkia) og de gjenværende besittelsene på Balkan (Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina), som ble innlemmet i det nye kongedømmet Jugoslavia, og Galicja, som ble delt mellom Polen og Ukraina.
Karl 2 av den spanske grenen av Habsburg trekkes gjerne frem som det typiske eksempelet på arvelige defekter på grunn av innavl.
Huset Habsburg var oppgjennom historien mer enn vanlig opptatt av å bevare de besittelser og posisjoner de etter hvert ervervet innenfor slekten, og det var tidligere derfor svært vanlig med ekteskap mellom nærstående slektninger (fetter–kusine, onkel–niese og lignende), for blant annet å unngå arveoppgjør som kunne medføre oppsplitting av makt og formuer. Over tid førte dette til at slektsmedlemmenes genetiske profiler ble stadig mer ensartede, noe som i sin tur bidro til høy barnedødelighet og overhyppighet av medfødte, arvelige defekter.
Keiserportretter fra Fredrik 3. til Karl 6. viser en stadig mer utpreget «Habsburg»-fysiognomi, med stor ørnenese, fremskutt hakeparti og hengende underleppe. Det samme gjelder den spanske grenen av slekten, der portretter av den siste mannlige ætlingen, kong Karl 2., viser de samme karakteristiske trekkene og har ført til spekulasjoner om at han ikke var forplantningsdyktig som følge av mange generasjoners innavl.
Genetikk. Et kjent eksempel på en dominant arvelig egenskap: habsburgernes fremstående underkjeve.
_-_Google_Art_ProjectFXD.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.