På slutten av 1800-tallet tok det offentlige et sterkt ansvar for husmorskolene. Dette ble styrket gjennom et Stortingsvedtak i 1908 som startet en rask utvikling av husmorskoler i regi av kommunale myndigheter, ledet av Landbruksdepartementet. De nye husmorskolene hadde kortere kurs og manglet gårdsbruk og pensjonat slik de første skolene hadde hatt. Byene hadde vokst raskt på slutten av 1800-tallet med en raskt voksende, fattig befolkning.
Det var bred politisk enighet rundt opprettelsen av skolene. Husmorskolene ville gjøre kvinner bedre i stand til å ta vare på hus og hjem, og bedringer i «det kvinnelige stell» ville føre til både nedgang i de store folkesykdommene og dermed reduserte utgifter for staten samt bedre utnyttelse av ressurser, slik at velstanden vokste i hjemmet. Det siste var ikke minst viktig for å få bukt med sosiale problemer som fattigdom og alkoholisme, som igjen skapte offentlige utgifter, i tillegg til sosiale problemer og dermed potensiell politisk uro.
Frigjøring fra utearbeidet, slik at husmoren kunne konsentrere seg om å ta vare på familien, ble sett på som en frigjøring av kvinner. Mange av de arbeidsoppgavene som velferdsstaten løste i andre halvdel av 1900-tallet, slik som omsorg for barn og syke, og oppgaver industrien løste senere, som bearbeiding av matvarer og produksjon av ferdigvarer som såpe og klær, var det husmoren som gjorde. En oppvurdering av husarbeidets status var viktig for kvinnesaksforeninger, arbeiderkvinner og alle med interesse for å bedre folks levekår.
Den første skolekjøkkenundervisningen ble satt i gang av Dorothea Christensen (1847–1908) på Sandefjord folkeskole i 1890. Året etter ble det startet skolekjøkkenundervisning ved Kampen skole i Kristiania av Helga Helgesen (1863–1936), som var en av lærerinnene ved skolen. Helga Helgesen var en pioner i arbeidet i Oslo og argumenterte for at opplæring i mat og matstell i folkeskolen ville forbedre de fattiges situasjon. Skolekjøkken ble en kampsak for folkeskolens lærerinner i hele landet. Faget ble obligatorisk i byskolen i 1908, men det tok mange år før dette også skulle gjelde på landet. I 1892 fikk de to pionerene en bevilgning på 2000 kroner fra Stortinget for å lage kurs for skolekjøkkenlærerinner.
Statens Lærerskole i Husstell ble opprettet på Stabekk i 1909 og var viktig for utdannelse av lærere til husmorskolene og for utviklingen av kunnskap. Skolen ble senere en del av Høgskolen i Oslo og Akershus.
En viktig pådriver for husmorskoler var Norges Husmorforbund, som ble stiftet i 1915 med navnet Hjemmenes Vels Landsforbund. På det første landsmøtet i 1919 uttalte forbundet sin holdning til undervisning i husstell: Skolene skulle styrke hjemmets posisjon som en moralsk lomme i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Husmorforbundet var en sterk forkjemper for rasjonaliserings- og effektiviseringstankegangen, der amerikanske rasjonaliseringsprinsipper utviklet for industrien ble overført til husarbeidet. Denne tankegangen fikk også gjennomslag i det offentlige arbeidet rettet mot husmødre. Husarbeidet skulle bygge på ny, vitenskapelig kunnskap og ikke på gammel (over)tro.
Bondekvinnelaget ble opprettet i 1917 og hadde mange av de samme kampsakene som husmorforbundet, blant annet opprettelsen av husmorskoler og undervisning i husstell.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.