sykehjem

De som bor på sykehjem er personer som har et så stort helse- og omsorgsbehov at heldøgns institusjonsoppfølging er det eneste tilbudet som kan sikre dem nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester i den kommunen de bor i. De aller fleste beboere har en stor sykdomsbyrde med flere samtidige sykdommer (multimorbiditet). Kartlegginger tyder på at om lag åtte av ti har en demenssykdom. Demens gir svekket hukommelse, nedsatt orienteringsevne og ofte forvirring. De som er hardt rammet har vanskelig for å klare seg i egen bolig uten fast tilsyn.

Om lag 40 000 personer oppholder seg på sykehjem, de fleste av dem er over 80 år og de fleste er på langtidsopphold. Om lag 10 000 av dem er på korttidsopphold for opptrening, behandling eller avlastning for familien. Det er i tillegg om lag 2000 hjemmeboende som er på dagopphold i institusjon.

Gjennomsnittlig botid for personer på langtidsplass før dødsfall er om lag to år, men dette gjennomsnittstallet skjuler stor variasjon. Sykehjem er nå blitt det vanligste dødsstedet i Norge. Tall fra Dødsårsaksregisterets statistikkbank viser at om lag 54 prosent av alle dødsfall nå skjer på et sykehjem (om lag 28 prosent dør på sykehus og om lag 15 prosent i hjemmet). Antallet og andelen som dør på sykehjem har vært gradvis økende. Før 1960 døde de fleste hjemme, og mellom 1960 og 2000 var det et flertall som døde på sykehus.

I sykehjem gis det heldøgns helse- og omsorgstjenester, og beboerne betaler egenandel etter forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester, som blant annet skal dekke kost, losji, medisiner og helse- og omsorgstjenester.

Kommunen kan kreve egenandel for sykehjemsplassen. For langtidsopphold blir den maksimale størrelsen på egenandelen fastsatt på grunnlag av beboerens inntekt og dette er beskrevet i Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester. Der står det at kommunen kan trekke mellom 75 til 85 prosent av trygden og annen inntekt som beboeren har, bortsett fra et fribeløp på cirka 10 000 kroner. Men egenandelen skal aldri overstige de reelle oppholdsutgiftene kommunen har.

For korttidsopphold som tidsavgrensede opphold over dager og uker kan kommunen kreve inntil i underkant av 200 kroner per døgn. For dagopphold og for nattopphold kan de ta i overkant av 100 kroner. De nøyaktige satsene står beskrevet i forskriften og justeres årlig. Unntaket for egenandel er avlastningsopphold som primært ytes for å avlaste pårørende i deres omsorgsoppgaver. Denne type opphold er gratis.

Av de 37 000 årsverkene i sykehjem er helsefagarbeidere/hjelpepleiere med utdanning fra videregående skole og fagbrev den største yrkesgruppen (51 prosent). Dernest følger sykepleiere (28 prosent) og assistenter og pleiemedhjelpere (19 prosent). Vernepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter er tallmessig små yrkesgrupper, til sammen kun 2 prosent av de ansatte. Legene utgjør 0,5 prosent av bemanningen. Disse yrkesgruppene er tallmessig få, men tilfører viktig spesialkompetanse.

Gjennomsnittlig stillingsprosent for alle som arbeidet i sykehjem i 2021 var på 67 prosent. Kun 22 prosent av alle stillingene var heltidsstillinger. De fleste som arbeider i sykehjem er kvinner (90 prosent).

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 92 prosent av sykehjemsplassene ble driftet av kommunene i 2022, mens 8 prosent var private. De fleste av de privat drevne sykehjemsplassene finnes i de store byene. Også disse plassene er finansiert av det offentlige, men altså drevet av private tilbydere.

Man må skille mellom private kommersielle og private ideelle sykehjem. Private kommersielle (som for eksempel Stendi og Norlandia) tar ut overskudd av driften, mens private ideelle (som for eksempel Kirkens bymisjon og Diakonhjemmet Omsorg) ikke gjør det. Kommersiell drift av sykehjem er et politisk stridsspørsmål i Norge. Mens høyresiden i politikken er positiv, er venstresiden negativ. Andelen private kommersielle sykehjem ble i perioden 2015–2022 redusert fra fem prosent til overkant av én prosent. Hovedgrunnen til dette er at venstresiden har hatt flertall i de fleste større kommunene på slutten av denne perioden. Det er imidlertid tverrpolitisk enighet om at private ideelle virksomheter skal få drive sykehjem.

Andelen private sykehjem er betydelig høyere i Sverige, Finland og Danmark.

Sykehjem er organisert som en del av eldreomsorgen og kommunehelsetjenesten. Kommunene tilbyr langtids- og korttidsopphold på sykehjem. De fleste beboerne er på langtidsopphold (om lag tre av fire) mens én av fire er på korttidsopphold (landsgjennomsnitt). Det har blitt noe færre langtidsplasser og noe flere korttidsplasser de siste årene. Langtidsopphold/fast plass tilbys når det ikke er mulig å gi nødvendige heldøgns helse- og omsorgstjenester i eget hjem. Korttidsopphold tilbys hjemmeboende personer som trenger tidsavgrenset utredning, behandling, rehabilitering, eller ved behov for avlastning for pårørende. Noen kommuner tilbyr egne spesialavdelinger på sykehjem beregnet for personer med demens, personer i livets sluttfase eller for andre grupper.

Ved flere sykehjem har man dagplasser beregnet for personer som bor hjemme om kvelden og natten. Fra 2020 har alle kommuner lovmessig plikt til å tilby egne dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.

Det finnes også institusjoner i kommunene som gir helse- og omsorgstilbud til barn, unge og yngre voksne med funksjonshemninger og sykdommer som medfører behov for døgnkontinuerlig innsats, men disse institusjonene omtales oftest ikke som sykehjem.

Sykehjemmene gir et botilbud med behandling og pleie som ikke behøver å skje i sykehus, men som likevel krever mer omsorgs- og helsefaglig innsats enn det som er praktisk mulig eller forsvarlig å yte i pasientens eget hjem. Omsorgsboliger kan ikke uten videre likestilles med sykehjem, da disse vanligvis ikke har like høy bemanning av sykepleiere og annet helsepersonell.

Innleggelse i kommunale sykehjem skjer på frivillig basis etter søknad og vedtak med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven. Sykehjem skal ha tilknyttet lege, og sykepleier skal være ansvarlig for det sykepleiefaglige tilbudet.

I følge helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 skal alle kommuner tilby sykehjemsplasser, men det er ingen fastlagt norm for hvor mange plasser de må tilby. I 2017 ble imidlertid innbyggernes rett til sykehjemsplass presisert i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1e. Pasient eller bruker har rett til opphold i sykehjem dersom det etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering anses som det eneste kommunale tilbudet som kan sikre vedkommende nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Det finnes imidlertid ingen nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem. I påvente av en slik nasjonal forskrift er norske kommuner pålagt å ha lokale forskrifter med egne tildelingskriterier. Sammen med en faglig vurdering av hver enkelt søker, utgjør disse lokale forskriftene grunnlaget for prioriteringer og beslutninger om tildeling av plass. For pasienten kan forskriftene gi innsikt i deres rettssikkerhet knyttet til vedtakene som fattes.

Det er sannsynlig at ulikheter i kommunenes økonomi og prioriteringer har påvirket både innholdet i de lokale forskriftene og selve tilgangen til sykehjemsplass.

I Norge hadde familie og slekt helt fram til 1950-tallet en juridisk forsørger- og omsorgsplikt overfor sine gamle foreldre. Samfunnets kollektive omsorgsordninger overfor skrøpelige eldre og andre grupper har likevel lange røtter. Kirkelige institusjoner og etter hvert lokale kommuner etablerte institusjoner som hospitaler og fattighus for syke, skrøpelige og for dem som ikke kunne forsørge seg selv. På slutten av 1800-tallet ble disse institusjonene erstattet av eller omdannet til «aldershjem» eller «gamlehjem», som var mer spesifikt rettet mot eldre. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det sykepleiefaglige fokuset i disse institusjonene styrket gjennom ansettelse av faglærte sykepleiere. På denne tiden var de enten drevet av kommunene eller av religiøse og veldedige organisasjoner. Fra 1970 årene ble sykehjemssektoren kraftig bygget ut, og fylkeskommunene hadde da det organisatoriske ansvaret. Fra 1988 overtok de lokale kommunene driftsansvaret for sykehjemmene.

Den materielle standarden på sykehjemmene har endret seg mye. Før 1980 bodde de fleste sykehjemsbeboerne på rom sammen med flere andre. I 2022 hadde 99 prosent eget rom og 92 prosent hadde rom med eget bad og toalett.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det er blitt gradvis færre sykehjem og sykehjemsplasser i norske kommuner. I perioden 2010–2022 sank antall institusjoner med 75 fra 996 til 922. I samme periode ble det 2009 færre sykehjemsplasser (sank fra 41 297 til 39 288), mens antall eldre over 80 år steg med 20 271 (fra 220 022 til 240 293). Til sammen 10,6 prosent av alle eldre i Norge over 80 år hadde i 2022 opphold på sykehjem. Denne andelen er redusert med tre prosent i perioden 2015–2022. Institusjonsnedbyggingen har imidlertid vært svakere innen eldreomsorgen sammenlignet med andre deler av helse- og omsorgstjenestene.

• eldreomsorg
• helse- og omsorgstjenester
• kommunehelsetjenesten
• omsorgsbolig
• helseinstitusjon
• helsepersonell

• Dødsårsaksregisterets statistikkbank
• Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester
• Sjukeheimar, heimetenester og andre omsorgstenester – Statistisk sentralbyrå
• pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1e
• helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a

• Hoen, Bjarne Tautra & Abrahamsen, Dag Ragnvald (2023). Sykehjem og hjemmetjenesten i Norge. Statistisk sentralbyrå.
• Melby, Line; Ågotnes, Gudmund; Ambugo, Eliva Atieno; Førland, Oddvar (2019). Kartlegging av medisinskfaglig tilbud i sykehjem og heldøgns omsorgsboliger (Vol. 03/2019). Senter for omsorgsforskning.
• Olsen, Rose Mari; Andfossen, Nina Beate; Devik, Siri Andreassen; Fredwall, Terje Emil; Førland, Oddvar; Moholt, Jill-Marit (2023). Ufullstendig helse- og omsorgshjelp og kompetansebehov i sykehjem (Vol. 01/2023). Senter for omsorgsforskning – Rapportserie.
• Rokstad, Anne Marie Mork; Anvik, Cecilie Høj; Ødegård, Atle (2023). Sykehjemmet: hjem, helseinstitusjon og arbeidsplass. Fagbokforlaget.