hubro

Hubro er vår største og i særklasse tyngste ugle. Kroppslengden er 60–75 centimeter og vingespennet fra 155 til 185 centimeter. Vekten er fra 2700 til 4200 gram og hunnen er betydelig større enn hannen.

Undersiden er gulbrun med mørke lengdestriper, noe som er mest fremtredende på brystet. Oversiden er mørk rødbrun. På hodet er de lange fjærørene sammen med den hvite strupen og de oransje øynene iøynefallende. Når hubroen synger, blåses de hvite strupefjærene opp og fjærørene reises.

Hubroen finnes over store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge var hekking tidligere forholdsvis vanlig over det meste av landet. Hekkelokalitetene fantes både langs kysten og i fjellskogen. I dag er hubroen mest tallrik langs kysten fra Rogaland til Nordland. På Sleneset i Lurøy kommune i Nordland finnes Europas og kanskje verdens tetteste hubrobestand, med ett par per 1,04 kvadratkilometer.

Et generelt trekk i Norge er at hubroen i senere år har blitt en «kystugle». Det finnes fortsatt aktive innlandslokaliteter, men disse har blitt stadig færre.

En til dels dramatisk tilbakegang kjennetegner hele den europeiske bestanden av hubro. Ulike faktorer antas å være årsak til den dramatiske tilbakegangen i Norge. Før arten ble fredet i 1971 var den mange steder hardt etterstrebet (utsatt for jakt). Dette var ofte som et resultat av at den ble betraktet som en konkurrent på ettertraktet matvilt.

I nyere tid er opphør eller betydelig nedgang i antall dyr på utmarksbeite antatt å være en viktig årsak. Store områder som tidligere ga tilgang på byttedyr har grodd igjen og delvis blitt til sammenhengende skogområder. Viktige byttedyr som hare og skogshøns har samtidig gått tilbake i mange områder. Da minken etablerte seg langs kysten vår på 1960- og 1970-tallet fikk dette også negative konsekvenser for hubroen. Vånd, som i mange kystområder var hubroens viktigste byttedyr ble nesten borte som et resultat av minkens bestandsøkning.

Den norske hubrobestanden ble etter et landsdekkende kartleggingsprosjekt i 2015 beregnet til 461–681 par. På norsk rødliste over sårbare og truede arter er hubro plassert i kategorien sterkt truet.

Hubro er en typisk generalist og livnærer seg både av mindre pattedyr og fugl. På kysten er måker og kråkefugler viktige byttedyr, men hubroen tar også ender, vadefugler og alkefugler. I enkelte kystområder er vånd fortsatt et sentralt byttedyr, og i innlandet er orrfugl og storfugl sammen med hare særlig viktige. Hubro er også kjent for å ta pinnsvin. Enkelte par spiser dessuten en god del frosk.

Allerede i månedsskiftet mars-april kan eggleggingen starte. Reiret er som regel en grop i bakken på en berghylle. De 2-3 eggene ruges i cirka 35 døgn. Ungene er flygedyktige etter omkring åtte uker, men blir også etter den tid matet av foreldrene. I løpet av september forlater vanligvis ungene hekkelokaliteten.

Ved hjelp av ringmerking er det dokumentert at hubrounger som er oppvokst langs kysten vanligvis etablerer seg mindre enn 45 kilometer fra oppvekstområdet. Det voksne paret blir i hekketerritoriet gjennom hele vinteren såfremt næringstilgangen er tilfredsstillende.

Mange har et ønske om å oppleve hubro. Årsakene til at vi sjelden får se denne store ugla er flere. På dagtid sitter den stort sett helt i ro og i godt skjul. Slike dagplasser kan være inne på ei berghylle, gjerne bak litt vegetasjon, eller i ei tett gran.

Hubroen er dessuten strengt nattaktiv. Årsaken til at den nødig er ute og flyr på dagtid er at den straks blir fulgt og mobbet av kråker og måker. Hubroparet benytter samme hekkelokalitet år etter år, og så lenge begge fuglene lever holder paret sammen. På de aller fleste steder er det langt mellom parene. Derfor er det lite behov for å sitte og rope. Dette til forskjell fra de fleste andre ugler som hver vår må synge for å hevde territorium, og for å skaffe seg en make.

I nyere tid er tekniske installasjoner, og da i første rekke kraftlinjer, hubroens største trussel. Den viktigste dødsårsaken er elektrokusjon (strømoverslag). Hubroen er en såkalt posteringsjeger og benytter gjerne stolper og traverser (tverrliggende stenger). Den står da i fare for å komme i kontakt med strømførende ledninger og vil om så skjer dø umiddelbart. Hubroen er også svært sensitiv for forstyrrelser og da særlig på ettervinteren når hekkesesongen innledes. Mange hekkelokaliteter er dessverre forlatt etter anleggsarbeid eller hogst i nærheten.

I senere år er det bevilget betydelige summer for å forsøke å trygge hubrolokaliteter i Norge. I den forbindelse er linjenett ved flere lokaliteter tatt ned og lagt i bakken. Der dette ikke er mulig, er linjer merket og gjort mer synlige. Såkalte «sittepinner» som er montert på traverser langs linjenettet er også testet, og det er dokumentert at hubroen har benyttet seg av slike trygge sitteplasser.

I Sverige var hubroen på det nærmeste utryddet på 1960-tallet. Et omfattende avls- og utsettingsarbeid over en årrekke ga imidlertid gode resultater. Oppdrett med påfølgende utsettingsarbeid er også forsøkt i Norge, uten å ha samme positive effekt. Dette kan tolkes til at forutsetningene for hekking i flere områder hvor arten tidligere fantes nå var for dårlige.

Som mange andre store fugler kan hubroen bli gammel. Den eldste man kjenner til var et individ som ble holdt i fangenskap og ble 68 år.

• ugler
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om hubro