Dadaisme var en retning innen kunst og litteratur som oppstod spontant og samtidig i Zürich og New York City omkring 1915 og spredte seg videre til Tyskland og Paris, hvor den gikk i oppløsning omkring 1922. Den opptrer med andre ord i perioden mellom kubismens blomstring og surrealismens fødsel, og danner en umiddelbar forutsetning for surrealismen.
I seg selv rommer dadaismen imidlertid ikke noe kunstnerisk program. Den har sin bakgrunn i første verdenskrig og dens desperasjon, og den betegner en voldsom og nihilistisk reaksjon mot hele den vesterlandske sivilisasjon. Den forherliger det amoralske, irrasjonelle og lovløse, og tror på den absolutte inspirasjon og det ubevisste.
Rent kunstnerisk fikk bevegelsen allikevel sin betydning ved at den bidrog til å sprenge alle estetiske konvensjoner, ikke minst ved sin anvendelse av de mest forskjellige materialer, den tilfeldig funne gjenstand (objet trouvé) og fabrikklagde gjenstander (readymade), rykket ut av sin funksjonelle sammenheng. Karakteristiske var også de store «provoserende manifestasjoner» som ble arrangert: soareer inspirert av den italienske futurismen, med innslag av dans, musikk, teater, film og opplesning, alt med det formål å sjokkere publikum og gjerne påkalle politiets oppmerksomhet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.