surrealisme

Mens surrealismen i sin innledende periode, 1919–1924, først og fremst var en litterær bevegelse, ble billedkunsten den dominerende kunstformen fra omkring 1925. Breton utgav sine synspunkter på billedkunsten i Le Surréalisme et la peinture i 1928. I 1930 utgav han det andre surrealistiske manifestet: Kunstneren skulle, med intellektets hjelp, skape en syntese av drøm og virkelighet, av bevissthet og ubevisshet. Paris var bevegelsens sentrum, med unntak av årene 1940–1945, men de fleste av kunstnerne kom fra andre land enn Frankrike. Ett av unntakene var André Masson, betydelig i surrealismens første fase.

Italieneren Giorgio de Chirico regnes som en av foregangsmennene til bevegelsen med sine «metafysiske» bilder. Den første surrealist-utstillingen ble holdt i Paris i 1925. I 1929 hadde Salvador Dalí sin debututstilling i samme by. Hans hallusinatoriske drømmelandskaper, malt med skarpe detaljer i en gammelmesterlig, akademisk stil, påvirket sterkt den surrealistiske bevegelsen. Blant de ledende surrealistiske kunstnerne i 1920-årene, foruten Dalí, var Max Ernst, René Magritte, Yves Tanguy, Joan Miró, Hans Arp og Alberto Giacometti. Selv Pablo Picasso ble av Breton regnet med til bevegelsen.

Surrealistenes uttrykksform var svært uensartet, men i 1930-årenes malerier finnes flere felles trekk, for eksempel øde, ørkenlignende drømmelandskaper og amorfe organiske former som kan minne om knokler og skjelettdeler. Årene 1925–1940 regnes som den surrealistiske kunstens store periode, blant annet med en rekke tekniske oppfinnelser, for eksempel frottage (Max Ernst) og rayogrammet (Man Ray).

Karakteristisk for surrealismens kunst er kombinasjonen av ulike gjenstander i nye og overraskende konstellasjoner. Som lyrikeren Comte de Lautréamont uttrykte det: «Vakkert som det uventede møtet mellom en symaskin og en paraply på et operasjonsbord.» I 1930-årene spredte surrealismen seg internasjonalt med utstillinger i København og Praha i 1935, i London og New York i 1936 og i Paris og Amsterdam 1938. Etter andre verdenskrig samlet Breton de surrealistiske kunstnerne til en ny manifestasjon i Paris i 1947, og bevegelsen vedvarte som en sammenholdt kraft helt til hans død i 1966.

I Danmark var Freddie og Vilhelm Bjerke-Petersen de mest konsekvente surrealistene, i Sverige den såkalte Halmstadgruppen og Eric Grate, etter krigen Imaginisterna og Endre Nemes. I Norge malte Karen Holtsmark og Bjarne Rise enkelte surrealistiske bilder i 1930-årene, og visse surrealistiske trekk har gjort seg gjeldende hos Erik Harry Johannessen, Kai Fjell, Arne Ekeland og Hannah Ryggen.

• surrealisme i litteraturen
• surrealisme i filmen