Musikk i India

Indisk musikkteori ble nedtegnet av flere forfattere i de første århundrene av vår tidsregning (blant annet Bharata med skriftet Natyashastra). Grunnskalaene, grama, har 7 trinn, basert på en inndeling av oktaven i 22 shruti. Disse tonerekkene danner grunnlaget for de indiske ragaene, som består av visse skalaer og tilhørende små motiver knyttet til bestemte følelser (rasa) og ofte assosiert til en bestemt tid på døgnet eller året. En indisk musiker i den klassiske tradisjonen begynner en framføring med å introdusere ragaen, tone for tone, til hele spennet er dekket og de karakteristiske intervallene og motivene er presentert. En slik alap kan vare en halv time før musikeren begynner sin improvisasjon basert på ragaens skala og motiver.

Den tradisjonelle kunstmusikken er er aldri nedskrevet i detalj, men blir overlevert muntlig fra mesteren (guru, ustad) til eleven. Tradisjonell musikkopplæringen er i høyeste grad personlig, og en elev kan gå i lære hos en guru i mange år. Den utøvende musikeren er også en skapende kunstner som improviserer fritt innenfor viss rammer og stilkonvensjoner.

På 1900-tallet ble det opprettet musikkskoler etter europeisk mønster, den første i 1901 av Vishnu Digambar Paluskar (1872–1931), som ble fulgt av Vishnu Narayan Bhatkhande (1860–1936) og andre. Det er musikkhøyskoler i blant annet Baroda, Lucknow, og Gwalior. SPIC MACAY, opprettet i 1977, er en nasjonal organisasjon som arbeider for å fremme indisk kunstmusikk og kultur i skolen.

Nordindisk kunstmusikk har som regel en sanger eller instrumentalist som solist. Soloinstrumenter er sitar og sarod (klimpreinstrumenter), bansuri (fløyte) sarangi (strykeinstrument) og santur (hakkebrett). Solisten følges av et rytmisk akkompagnement på tabla, bestemt av rytmiske formler som kalles talas. Oftest spilles også en bordun med noen få toner som danner ragaens harmoniske grunnlag. Bordunen spilles tradisjonelt av det store strengeinstrumentet tanpura (tambura) med sin karakteristiske summende klang, eller et enkelt harmonium kalt shruti box. Shruti box er også betegnelsen på et stadig vanligere lite elektronisk instrument som kan produsere mange ulike borduner.

Også vanlig harmonium med tangenter blir brukt i indisk kunstmusikk, selv om instrumentet er stemt etter vestlige skalaer og ikke kan gjengi alle intervallene i ragaene korrekt. Harmoniumet ble innført av vestlige misjonærer på 1800-tallet og har fått stor utbredelse på det indiske subkontinentet.

I Nord-India er dhrupad og khayal (eller khyal, et persisk ord) de viktigste formene. Dhrupad er en eldre, alvorlig og verdig form, mens khayal er den vanligste i dag. Begge begynner med en alap før hoveddelen, som i dhrupad er et sunget dikt, og i khayal er en vokal eller instrumental improvisasjon. Mestrene i disse formene var Svami Haridas (1400-tallet) og Tansen (1500-tallet), som blant annet virket ved stormogulen Akbars hoff.

En annen vanlig nordindisk form er den mer lyriske thumri, som ofte har et erotisk innhold. Det er denne som er knyttet til kathak-dansen. Dikteren Rabindranath Tagore (1861–1941) skrev musikk til sine egne dikt på bengali i en stil som var påvirket av thumri, men også hadde elementer fra indisk folkemusikk og fra vesteuropeisk musikk. Disse diktene blir vanligvis oppført til akkompagnement av tampura.

Noen av de fremste musikerne i den nordindiske tradisjonen er sitarspilleren Ravi Shankar (1920–2012), hans mangeårige akkompagnatør, tablaspilleren Alla Rakha (1919–2000), fløytisten Hariprasad Chaurasia (født i 1938) og sarod-spilleren Ali Akbar Khan (1922–2009). Disse har alle hatt internasjonal suksess og har samarbeidet med musikere i flere sjangere.

Sørindisk (karnatisk) kunstmusikk er mindre påvirket av arabere, persere og tartarer og av herskerne i Delhi.

Sørindisk kunstmusikk er i sterkere grad enn den nordindiske knyttet til religion. Selv når musikken er instrumental, bygger den ofte på en religiøs tekst. Den er som den nordindiske musikken dominert av det melodiske systemet raga, men i Sør-India har ragaene andre navn.

Det dominerende instrumentet i sørindisk musikk er klimpreinstrumentet vina, akkompagnert av den avlange trommen mridangam. Ellers brukes også fløyte, den europeiske fiolinen og tanpura.

Hovedformen er kriti, som er en utbrodering av religiøse hymner laget av tre betydelige dikter-musikere omkring 1800: Shyama Shastri (1762–1827), Tyagaraja (Tygaradsja) (1767–1847) og Muttusvami Dikshitar (1775–1834). Språket er tamil, telugu og i enkelte tilfeller det gammelindiske litteraturspråket sanskrit. Hymnene oppføres slik at musikken brekkes opp og varieres og sangeren kan gjenta visse stavelser i ulik rekkefølge med en nesten hypnotisk virkning.

Den internasjonalt mest kjente musikeren i den sørindiske tradisjonen er fiolinisten L. Subramaniam (født i 1947), som også spiller og komponerer vestlig klassisk musikk og har samarbeidet med en rekke utøvere innen rock og jazz.

Indisk musikk, og spesielt nordindisk kunstmusikk, har vakt stor interesse internasjonalt. En rekke musikere innenfor ulike vestlige tradisjoner har studert i India og samarbeidet med indiske musikere. De raga-baserte improvisasjonsteknikkene i indisk musikk har fellestrekk med modal jazzimprovisasjon, noe som inspirerte mange musikere, spesielt innen cool-stilen fra 1950-tallet og framover. Blant komponister og musikere som har vært inspirert av indisk musikk, er:

• Gustav Holst (1874–1934)
• Albert Roussel (1869–1937)
• Olivier Messiaen (1908–1992)
• Karlheinz Stockhausen (1928–2007)
• Johan Coltrane (1926–1967)
• Miles Davis (1926–1991)
• John Mc Laughlin (født 1942)
• The Beatles

Den amerikanske fiolinisten Yehudi Menuhin (1916–1999) dannet et selskap til utbredelse av forståelsen for indisk musikk. Impulser fra indisk musikkteori har også påvirket europeisk musikkvitenskap (for eksempel instrumentklassifikasjon).