Kambodsjas historie

Funan-riket (50–500 evt.) hadde sin base i Mekongdeltaet, med vasall-riker i det nordlige Malakka og i Thailand. Funan hadde en livlig handel med India og Kina. Mange av de trekkene som karakteriserer de senere khmer-rikene, finner man allerede i Funan: Et sterkt sentralisert kongedømme, organisert etter indisk modell med en gudekonge i spissen, omgitt av en stor kongelig familie og et svært komplisert byråkrati. De viktigste oppgavene var å kontrollere arbeidskraften og opprettholde et velutviklet irrigasjonssystem.

Store deler av Mekongdeltaets sumpområder ble fruktbart land ved bygging av hundre kilometer lange kanaler, som forfalt etter Funans fall.

På 500-tallet ble Funan svekket, og et nytt maktsentrum oppstod lenger nord omkring staten Chenla (cirka 500–800 evt.) i det nordøstlige Kambodsja. Chenla ekspanderte sør- og vestover, og førte en rekke kriger mot Champa, et kongerike i det sentrale Vietnam. Inskripsjoner, og senere historiske annaler, gir en kronologi over kongerekker, kriger og anleggsvirksomhet tilbake til rundt år 500 evt.

På slutten av 700-tallet ble Chenla angrepet av javanesiske styrker, som seilte opp Mekong og brente byer. Dessuten ble Chenla splittet i en nordlig og en sørlig del.

Kong Jayavarman 2. (800–850) samlet igjen Kambodsja, og etablerte hovedstaden nord for Tonlé Sap, hvor han og hans etterfølgere startet bygging av store irrigasjonsanlegg og bygde de enorme monumentene som nå kalles Angkor. I 1296–1297 besøkte en kinesisk utsending Angkor og gav en verdifull beskrivelse: Templene hadde tusener av prester, tjenere og tempeldansere; de krevde titusener bønders arbeidskraft for vedlikehold og forsyninger.

Khmer-riket (Kambodsja) nådde sin største utstrekning under Suryavarman 2. (1113–1150).

I løpet av 1300-tallet falt Kambodsja raskt fra hverandre. Thai-hærer inntok Angkor i 1369, 1388 og 1431, og hovedstaden ble flyttet til Lovek. Lovtekster, de tidligste fra 1500-tallet, gir et innblikk i de forskjellige klasser og statsapparatet i Kambodsja. Loveks fall i 1594 markerte slutten på et uavhengig Kambodsja, og til 1800 var Kambodsja en vasallstat under Thailand.

De første europeere (portugisere) kom til landet omkring 1550 som handelsfolk, misjonærer og eventyrere. På 1500-tallet utkom noen få beskrivelser av Kambodsja, skrevet av portugisere og spaniere. Fra 1850 ble det skrevet flere reiseskildringer.

Vietnameserne ekspanderte sørover fra Tonking-området langs kysten av Indokina. I 1471 erobret de Champa og fikk adgang til Mekongs underbefolkede deltaregion. Frem til 1750 okkuperte og befestet vietnamesiske nybyggere dette området og innførte vietnamesisk administrasjon.

I perioden 1800–1850 førte Thailand og Vietnam en rekke kriger om herredømmet i Kambodsja. Vietnameserne fikk overtaket omkring 1830 og begynte en hardhendt vietnamiseringspolitikk, som resulterte i opprør i 1840. Striden mellom thaiene og vietnameserne fortsatte i Kambodsja uten at noen fikk overtaket.

Kong Ang Duong bad i 1853 den franske keiseren Napoleon 3. om beskyttelse, og i 1863 underskrev kong Norodom (1860–1904) en protektorat-traktat med Frankrike. (Se Vietnams historie.)

I 1867 avstod franskmennene provinsene Battambang og Siem Reap til Thailand, og i 1884 ble kong Norodom tvunget til å underskrive en ny traktat som i virkeligheten gjorde Kambodsja til fransk koloni. Franskmennene brukte vietnamesere i lavere stillinger i administrasjonen, og oppmuntret til vietnamesisk immigrasjon i Kambodsja. Kongene Sisowath (1904–1927) og Moniwong (1927–1941) samarbeidet lojalt med den franske kolonimakten.

I 1907 ble Thailand tvunget til å gi Battambang og Siem Reap tilbake til Kambodsja. Japanerne gav dem til Thailand i 1941, men provinsene ble gjenforent med Kambodsja i 1946.

Norodom Sihanouk ble konge i 1941, og i 1949 oppnådde Kambodsja uavhengighet innenfor Den franske union. I 1940-årene var to antifranske geriljagrupper aktive. Den ene, Khmer Issarak (Den frie khmer), ble ledet av Son Ngoc Thanh og brukte Thailand som baseområde. Den andre, Folkets Frihetshær, ble støttet av Viet Minh. Sihanouk fikk i 1953 overdratt all makt fra franskmennene.

Genèvekonferansen i 1954 endte med at alle fremmede styrker ble trukket ut av Kambodsja, og at de lokale opprørsstyrkene skulle avvæpnes. I 1955 abdiserte Sihanouk til fordel for sin far Suramarit (1955–1960) og dannet partiet Sangkum Reastr Niyum (Sosialistisk folkefellesskap), som vant overveldende seirer ved valgene i 1955, 1962 og 1966. I 1955 trådte Kambodsja ut av Den franske union og ble fullt selvstendig.

Som statsminister og statsoverhode (fra 1960) førte Sihanouk en nøytralistisk utenrikspolitikk. Han vant lite gehør hos vestmaktene, derimot var forholdet til Sovjetunionen og Kina godt. Kambodsja anklaget flere ganger Sør-Vietnam for grensekrenkelser.

Fra 1967 økte de kommunistiske aktivitetene i landet (Røde Khmer), og Sihanouk svarte med å trekke mot høyre. I 1969 ble en høyreorientert regjering dannet med Lon Nol som statsminister. Sihanouk krevde at 40 000 nordvietnamesere og FNL-soldater straks måtte forlate Kambodsja, men tok avstand fra antivietnamesiske opptøyer i Phnom Penh.

Ved et kupp 18. mars 1970, ledet av Lon Nol, ble kong Sihanouk avsatt, og i oktober ble Kambodsja proklamert som Republikken Khmer.

I Beijing dannet Sihanouk en «nasjonal enhetsregjering» (GRUNC), dominert av de kambodsjanske kommunistene – hans tidligere fiender. I Kambodsja ble det opprettet en enhetsfront; dens væpnede styrker bestod av kommunister og tilhengere av Sihanouk. Geriljabevegelsen fikk i begynnelsen sterk støtte fra vietnamesiske kommuniststyrker; etter hvert kom den til å stå på egne ben. Lon Nol-regimets militære situasjon ble stadig svekket til tross for omfattende bistand fra USA. USA-tropper gjennomførte i april–juli 1970 operasjoner inne i Kambodsja, og sørvietnamesiske styrker ble i landet til 1972.

Amerikanske fly gjennomførte kraftige bombeangrep frem til august 1973. Under krigen strømmet flyktninger til Phnom Penh, og innbyggertallet økte fra 600 000 til mellom to og tre millioner. Regjeringen kontrollerte de fleste byene, men bare en liten del av landområdet. Det var omfattende korrupsjon i offiserskorpset. Røde Khmer, som var dominerende innen geriljabevegelsen, klarte i januar 1975 å blokkere alle forsyningsveier til Phnom Penh, og 17. april 1975 kapitulerte regjeringen.

17. april 1975 kapitulerte regjeringshæren og Røde Khmer tok makten. Samme dag gav seierherrene ordre om at hele befolkningen på om lag to millioner skulle forlate Phnom Penh omgående. Ordren ble håndhevet uten omsyn – tusener av syke og sårede på sykehusene måtte også av sted. De andre byene ble også tømt, og alle innbyggerne tvangssendt til arbeidskolonier på landsbygda. De nye makthaverne satte i verk et bonderevolusjonært program som ble til en humanitær katastrofe.

Koloniene var preget av ekstremt arbeidspress under ytterst streng disiplin, noe som førte til massedød på grunn av utmattelse, sykdom og underernæring. Samtidig ble folk som var mistenkt for tilknytning til Lon Nol-regimet, eller som var påvirket av borgerlig bykultur, systematisk likvidert. Akademikere, lærere, buddhistmunker, tjenestemenn og militære ble fengslet og for en stor del henrettet. Å bære briller kunne vekke mistanke om boklig lærdom. Forbrytelser som kunne straffes med døden var for eksempel å ikke arbeide hardt nok, klage, å vise sorg over avdøde slektninger eller utøve religion.

Røde Khmer styrte den første tiden med et eneveldig, anonymt maktorgan, Angkar («Organisasjonen»). Først tidlig i 1976 trådte lederne frem i lyset med Pol Pot som den høyest rangerte «Broder nr. 1». En regjering ble nå dannet med Pol Pot som både regjeringssjef og forsvarssjef. Pol Pots svoger, Ieng Sary, ble visestatsminister. Khieu Samphan overtok som statssjef.

Prins Sihanouk var høsten 1975 vendt tilbake til Phnom Penh som statssjef, men ble i realiteten holdt i fangenskap og isolasjon, og formelt avsatt i april 1976. Landet fikk ny forfatning og endret navn til Demokratisk Kampuchea. En ny tidsregning tok sin begynnelse med revolusjonsåret 1975 som år null. Penger, privat eiendom og religion ble bannlyst. Landet lukket seg mot omverdenen. Unntaket her var Kina og marxist-leninistiske solidaritetsgrupper. I 1977 ble det omsider klart at Angkar og Kambodsjas kommunistparti var én og samme organisasjon; Pol Pot trådte nå frem også som partiets generalsekretær. En delegasjon fra det norske partiet AKP (m-l) avla i 1978 et besøk i Phnom Penh og ble mottatt av Pol Pot.

Forholdet til Vietnam ble gradvis forverret etter massakrer på vietnamesere og omfattende kamphandlinger i omstridte grenseområder. I 1978 ble hundrevis av vietnamesiske landsbyboere massakrert. 25. desember 1978 gjorde Vietnam invasjon og drev Røde Khmer ut. Folkerepublikken Kampuchea ble proklamert og organisert etter vietnamesisk sosialistisk modell etter at invasjonsstyrkene erobret Phnom Penh 7. januar 1979.

Etter at Røde Khmer var avsatt, fikk Kambodsja en provietnamesisk regjering ledet av Heng Samrin, senere av Hun Sen. Begge var tidligere Røde Khmer-offiserer som i 1977–1978 hadde hoppet av for å slippe unna utrenskninger. Røde Khmer-hæren, som hadde vært på 70 000 mann, men nå redusert til knapt halvparten, førte i over et tiår gerilja mot vietnameserne i grensetraktene mot Thailand. Det provietnamesiske regimet ble internasjonalt isolert; Vesten innførte handelsboikott etter press fra USA.

Kina forsynte Røde Khmer med våpen, mens motparten fikk støtte fra Sovjetunionen. I 1982 ble det dannet en taktisk preget allianse av tre høyst ulike motstandsgrupper: Røde Khmer, prins Sihanouks fraksjon og den antikommunistiske Khmerfolkets nasjonale frigjøringsfront. En motstandsregjering ble etablert med Sihanouk som sjef, men for øvrig dominert av Røde Khmer. Koalisjonen skulle representere Demokratisk Kambodsja, som i Røde Khmers regi fortsatt var anerkjent av FN. Pol Pot ble skjøvet i bakgrunnen som politisk leder, men fortsatte som militær sjef for Røde Khmer-fraksjonen til han trakk seg av helsemessige årsaker i 1985. Etter Pol Pot-regimets fall i 1979 ble Khieu Samphan Røde Khmers frontfigur.

Etter vedvarende kamper i ti år trakk Vietnam sine styrker ut av Kambodsja i 1989. FNs fredsplan, som ble undertegnet av fire stridende parter i oktober 1991, førte Kambodsja ut av isolasjonen. I 1993 fikk Kambodsja en ny forfatning som innførte et demokratisk styresett. Kambodsja skiftet igjen navn fra folkerepublikk til kongerike, og prins Sihanouk, som hadde abdisert i 1955, ble gjeninnsatt som konge.

• Kambodsjas samtidshistorie
• Røde Khmer