gerilja

Å føre krig i små og løst sammensatte grupper, der man forsøker å ramme motstanderen der den er svakest, er på mange måter den opprinnelige måten å føre krig på. Statlige og uniformerte avdelinger, med en klar kommandostruktur, er en langt nyere oppfinnelse. Kriger med klare frontlinjer, og med steds- og tidsavgrensede slag, er også nyere fenomen enn den stridsformen som har fått navnet gerilja.

Mens den konvensjonelle militære fremgangsmåten er å søke en avgjørelse gjennom kraftsamling i tid og rom, går geriljataktikk ut på det motsatte. Konflikten dras i langdrag, og det finnes ingen avgjørende enkelthendelser.

Historisk har geriljataktikk virket best i samvirke med konvensjonelle styrker. For å slå ned geriljabaserte opprør, må man spre sine egne styrker, men for å bekjempe konvensjonelle styrker må man holde sine styrker samlet. Denne balansen er krevende å finne, og det var dette som gjorde begrepet gerilja kjent etter den franske okkupasjonen av Spania. Kombinasjonen av de spanske opprørerne og den britiske generalen Wellingtons konvensjonelle styrker, ble vanskelig å håndtere for Napoleons styrker.

Fram til første verdenskrig var det helt unntaksvis at gerilja- og opprørsgrupper maktet å vinne fram. Imperialistiske stater klarte som regel å slå ned folkelig baserte opprør ved hjelp av bedre teknologi, trening og logistikk.

Geriljataktikken hadde sin største effekt under avkolonialiseringsperioden i tiårene etter andre verdenskrig og ble spesielt synlig i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og det sørlige Afrika. Opprørernes politiske vilje til løsrivelse og selvstendighet var som regel langt sterkere enn kolonimaktens vilje til å opprettholde herredømme.

Fram til 1960-tallet var geriljataktikk knyttet til rurale områder, men har i de senere tiår i økende grad blitt knyttet til byer. Mens de tradisjonelle geriljaavdelingene holdt seg samlet og skjult i terrenget, er den moderne måten å føre geriljakrig på mer basert på at aktørene i det daglige inngår som del av sivilbefolkningen.

En geriljasoldat er ikke nødvendigvis en terrorist. Sistnevnte søker å nå sine mål gjennom å spre frykt, noe som ikke trenger å være en del av en geriljabevegelses metode. En gerilja kan utelukkende fokusere sine angrep på de militære okkupasjonsstyrkene. Likevel kan det i mange tilfeller være vanskelig å skille terrorisme fra geriljataktikk.

• partisan
• borgerkrig
• konvensjonell krigføring
• asymmetrisk krigføring

• Boot, Max (2013). Invisible Armies: An Epic History of Guerrilla Warfare from Ancient Times to the Present, W.W. Norton & Company.
• Guevara, Ernesto (1961). Guerrilla Warfare. Monthly Review Press.
• Kilcullen, David (2009). The Accidental Guerrilla: Fighting Small Wars in the Midst of a Big One. Oxford University Press.
• Mao Zedong (1937). On Guerrilla Warfare.