Høyre

Høyre skal ifølge partiets formålsparagraf fra 1971 «føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid».

Høyres politikk bygger på tankegods fra konservatismen og liberalismen, og kaller seg et «borgerlig parti». Det innebærer at partiet vektlegger den enkeltes ansvar og frihet. Kombinasjonen av de to ideologiene skaper også indre spenninger der konservatismens hensyn til tradisjonen kommer i konflikt med liberalismens hensyn til enkeltmennesket.

Partiet oppfatter seg som motstander av sosialismen. I motsetning til for eksempel Arbeiderpartiet går Høyre i praktisk politikk inn for en mindre regulert økonomi med lavere skatt og lavere offentlige utgifter.

Selv om Høyre og Arbeiderpartiet gjerne har framstått som politiske hovedmotstandere, har de to partiene etter andre verdenskrig i all hovedsak stått på samme linje i sentrale politiske spørsmål som utenriks- og sikkerhetspolitikken, olje- og energipolitikken, mye av industripolitikken og når det gjelder fundamentet i velferdsstaten. Høyre var blant annet enig med Arbeiderpartiet da den store helseforetaksreformen ble vedtatt i 2001 og iverksatt fra 2002. Statlig oppnevnte helseforetak fikk da ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Det innebar at de fleste sykehusene som inntil da hadde vært styrt av fylkeskommunene ble helseforetakenes ansvar.

Høyre ga også helhjertet støtte til Arbeiderpartiets regjeringer da en rekke statlige selskaper og foretak ble omorganisert og deregulert på 1990-tallet og i begynnelsen av dette århundret (blant annet Telegrafverket, Statoil, Postverket, Luftfartsverket, Norges Statsbaner og Kongsberg Våpenfabrikk).

I Erna Solbergs lederperiode har Høyre ivret for og fått gjennomslag for betydelige, men omstridte reformer innen offentlig forvaltning. Dette gjelder særlig regionreformen med sammenslåing av en rekke fylker, kommunereformen, politireformen og reformer i vegetaten.

Høyre ønsker i forbindelse med det grønne skiftet å omstille, men ikke avvikle olje- og gassnæringen. Partiet mener at det er spesielt viktig å ta vare på kompetansen hos de ansatte i petroleumsnæringen, slik at den på sikt kommer fornybar, grønn teknologi til gode. Høyre vil satse på fornybar energi, og ønsker blant annet å tillate skånsom kraftutbygging i vernede vassdrag og oppgradere eksisterende kraftverk.

Ved EF/EU-avstemningene i 1972 og 1994 var Høyre det klareste ja-partiet.

Ved flere anledninger etter andre verdenskrig har Høyre dannet regjering med andre ikke-sosialistiske, borgerlige partier. Fire ganger etter krigen har partiet hatt statsministeren i slike koalisjonsregjeringer: (John Lyng i 1963, Kåre Willoch i 1983–1986, Jan P. Syse i 1989–1990 og Erna Solberg i 2013-2021). Willoch ledet de to første årene etter valget i 1981 en ren Høyre-regjering.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk den rødgrønne opposisjonen flertallet i Stortinget, og Solberg-regjeringen søkte avskjed. Høyre gikk markant tilbake og fikk 20,4 prosent av de avgitte stemmene, en tilbakegang på 4,6 prosentpoeng. Partiet fikk 36 representanter, som var 9 færre enn ved valget i 2017.

Stortingsvalget i 2013 ble en stor seier for partiet. Med en oppgang på nesten ti prosentpoeng dannet Høyre mindretallsregjering sammen med Fremskrittspartiet og inngikk avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti som parlamentariske støttespillere. Høyre ønsket primært at alle de fire borgerlige partiene skulle danne regjering sammen. Høyres leder, Erna Solberg, ble statsminister.

Stortingsvalget i 2017 ble en ny triumf for Høyre og Erna Solberg personlig. Partiet beholdt regjeringsmakten, selv om valgresultatet var et lite tilbakeslag i forhold til 2013-valget. Høyre fikk 25,0 prosent (mot 26,8 prosent i 2013) og 25 mandater (tre færre enn i 2013). Ved siden av Kåre Willoch er det bare Erna Solberg av Høyres statsministere som har fått anledning til å regjere lengre enn én fireårsperiode.

For Høyre var det ytterligere en triumf at Venstre i januar 2018 valgte å bli en del av Solberg-regjeringen. Den var riktignok fortsatt en mindretallsregjering, men for Høyre var det av stor symbolsk betydning at et av de borgerlige sentrumspartiene var villig til å delta i en regjering som også inkluderte Fremskrittspartiet.

Da også Kristelig Folkeparti i januar 2019 bestemte seg for å gå inn i regjeringen, hadde Høyre og Solberg nådd sitt mål om å etablere en borgerlig flertallsregjering, den første siden 1985. Gleden ble imidlertid kortvarig. I januar 2020 trakk Frp seg fra regjeringen.

Med unntak av perioden 1903–1906 som Samlingspartiet har Høyre aldri hatt flertall på Stortinget alene. Partiets regjeringer har vært mindretallsregjeringer alene eller koalisjonsregjeringer med både flertall og mindretall.

Partiet stod sterkest i 1880- og 1890-årene. I mellomkrigstiden var tilslutningen synkende, og i perioden 1945–1973 var den stabil på rundt 20 prosent.

I 1973 gjorde partiet et dårlig valg, men fra 1975 til 1981 var Høyre inne i en vedvarende og kraftig fremgang, ofte kjent som «høyrebølgen». Partileder Erling Norvik fra Finnmark blir tilkjent mye av æren for denne fremgangen på grunn av sin friske, folkelige stil som førte til at partiet trakk til seg nye velgergrupper, særlig på bygdene.

Høyrebølgen skyldtes dels endringer i velgernes synspunkter, dels at Høyre beveget seg mot sentrum, samtidig som Arbeiderpartiet var nede i en bølgedal og Venstre nærmest forsvant. Etter 1983 stabiliserte høyrebølgen seg, og i siste del av 1980-årene gikk Høyre tilbake i oppslutning.

I 1990-årene hadde Høyre svak oppslutning, før partiet fikk et oppsving ved valget i 2001. Det er verdt å merke seg at partiets resultater ved kommunestyre- og fylkestingsvalg lå jevnt over 20 prosent også gjennom dette tiåret, tross svak oppslutning ved stortingsvalgene i 1993 og i 1997, da resultatet ble 14,3 prosent.

Stortingsvalget 2005 ble Høyres dårligste noensinne, med 14,1 prosent.

Kommunestyre- og fylkestingsvalgene etter århundreskiftet har bydd på merkbare tilbakeslag for Høyre. Fra å gjøre et godt kommunevalg i 2011, med 28,0 prosent oppslutning, gikk det fire år senere tilbake til 23,2 prosent. Tilsvarende var tilbakegangen ved fylkestingsvalget fra 27,6 til 23,4 prosent. Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019 viste en ny nedtur, da partiet oppnådde henholdsvis 20,1 prosent og 20,3 prosent.

For resultater i stortingsvalg, se tabell under Stortingsvalg (resultater 1882–2021).

• Unge Høyre
• norske politiske partier

• Høyres hjemmeside

• Notaker, Hallvard: Opprør og moderasjon: Høyres historie 1975–2005. Cappelen Damm, 2012.
• Sejersted, Francis (red.): Høyres historie, fire bind, 1984