skatt

Skattesystemet består av diverse skatter, som inntektsskatt, formuesskatt, merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, eiendomsskatt og særavgifter (bensinavgift, tobakksavgift og så videre).

Ofte skilles det mellom direkte og indirekte skatter. Direkte skatter er ment å belaste personen eller selskapet som betaler skatten, mens indirekte skatter er ment å ramme andre enn de som betaler den. Eksempler på direkte skatter er inntektsskatt og formuesskatt, mens merverdiavgift og en rekke særavgifter er indirekte skatter.

En annen inndeling går mellom personskatter og objektskatter. Mens personskattene tar hensyn til skattesubjektenes økonomiske evne, retter objektskattene seg mot de som eier eller kjøper gjenstander. Eksempler på personskatter er inntekts- og formuesskatt, mens typiske objektsskatter er eiendomsskatt og omsetningsskatter.

En tredje inndeling er å gruppere skattene etter hvem som utskriver dem. Skattekreditorene er først og fremt stat, fylkeskommune og kommune. Inntektsskatter utskrives av dem alle. Eiendomsskatt er eksempel på en kommunal skatt, mens merverdiavgift og særavgifter er eksempler på statsskatter.

• Se også formuesskatt, inntektsskatt, ligning, personinntekt, petroleumsbeskatning, toppskatt og trygdeavgift.

Etter skattebetalingsloven av 17. juni 2005 skal alle personlige skattepliktige betale forskudd på formues- og inntektsskatt samt trygdeavgifter.

Arbeidsgiveren plikter å trekke skatt ved utbetaling av lønn og liknende ytelser. Trekkets størrelse fremgår av et skattekort som lønnstageren får utstedt. Trekk foretas etter tabell eller med en angitt prosent av lønnsbeløpet.

For næringsinntekt og kapitalinntekt av betydning blir det utskrevet forskuddsskatt. Formuen og inntekten ved siste ligning legges vanligvis til grunn ved utskrivningen av denne.

Trekk og innbetalte forskudd blir avregnet mot den endelige skatt som er fastsatt etter årets utløp, og ved skatteoppgjøret blir det innkrevd restskatt eller utbetalt overskytende beløp.

Den omfattende skattereformen i 1992 var i hovedsak en reform av inntektsskatten, både den som betales av personer og den som betales av foretak (selskaper).

Bakgrunnen var den utviklingen som hadde funnet sted i 1970- og 1980-årene, med økning av skattesatser samtidig som det foregikk en stadig uthuling av skattegrunnlaget ved at det ble gitt fradrag i inntekten som innebar utsettelse med skattebetalingen (skattekreditter).

Det vesentlige i reformen var en avskaffelse av de fleste skattekredittene ved å fjerne adgangen til betingede avsatte gevinster. Det ble også innført et nytt avskrivningssystem (saldosystemet). Et sentralt element i reformen var også en revisjon av selskapsbeskatningen, både beskatningen av aksjeselskaper, kommandittselskaper og ansvarlige selskaper.

Det ble fastsatt en flat skattesats på 28 prosent. Selskapene betalte bare 28 prosent i skatt, og eierne slapp dobbeltbeskatning ved at det ikke skulle betales skatt på utbytte etter at selskapet hadde betalt skatt av overskuddet. På arbeidsinntekt ble det imidlertid i tillegg utlignet en trygdeavgift og for høyere inntekter også toppskatt, slik at høyeste skattesats er om lag 50 prosent. For at disse skattene skulle treffe all arbeidsinntekt, ble det fastsatt særskilte regler om deling av næringsinntekt (delingsmodellen).

Den nye skattereformen (2004–2006) foretok endringer i næringsbeskatningen, der prinsippet var at næringsvirksomheter skulle skattlegges etter samme grunnprinsipper uavhengig av organisasjonsform.

Det ble også opprettet et nytt aksjonærregister. Delingsmodellen ble avløst av et helt nytt regelsett for aksjonærer som medførte beskatning på aksjeutbytte og skatt på gevinst utover et såkalt «skjermingsfradrag».

Hovedformålet ved den nye aksjonærmodellen var å redusere forskjellen i beskatning av kapital og arbeid ved å beskatte utbytte ut over et visst nivå som alminnelig inntekt.

Aksjonærmodellen gjelder bare personlige aksjonærer. For andre aksjeeiere (for eksempel aksjeselskap) er det innført en fritaksmetode som i hovedsak fritar selskapene for skatt.

Det ble også foretatt visse endringer i skattereglene for landbruket, samt enkelte endringer i skattleggingen av bolig, bil og særfradrag. Blant annet ble fordelsbeskatningen ved bruk av egen bolig og fritidsbolig opphevet.

I Norge reguleres beskatning av et omfattende lovverk. Noen av de viktigste skattelovene er:

• lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven) av 26. mars 1999
• lov om betaling og innkreving av skatt av 17. juni 2005
• lov om eiendomsskatt til kommunene av 6. juni 1975
• lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.m. av 13. juni 1975
• lov om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) av 27. mai 2016
• lov om merverdiavgift (mervediavgiftsloven) av 19 juni 2009

Leidangsskatten fra 1100-tallet er den eldste kjente skatten i Norge. Med Magnus Lagabøters landslov (1270-årene) ble denne skatten omgjort fra personskatt til en fast skatt på eiendom (se leidang og landskyld). En annen skatt fra slutten av 1200-tallet er vissøre, som også var en eiendomskatt. Fra middelalderen kjenner vi også veitsle, som innebar fritt underhold for kongen og hans følge i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Etter hvert ble veitsle en fast skatt. Disse skattene ble betalt i naturalier.

Fra 1500-tallet ble odelsskatt og leilendingsskatt ilagt henholdsvis jordeiere og jordleiere. På 1600-tallet kom det en rekke ekstraskatter, og den viktigste av disse, landskatten, gikk fra 1620-årene over til å bli en fast skatt. Den kalles senere unionsskatt og fra 1640-årene kontribusjonen. I 1665 ble det opprettet en landsdekkende skattematrikkel, som avløste jordebøkene som inntil da hadde tjent som eiendomsregistre ved innkreving av eiendomsskatt. I Norge som i Danmark utviklet matrikkelen seg på grunnlag av landskylden, det vil si avgiften på jordeiendom opprinnelig betalt i naturalier, og i matrikkelen ble angitt hva hver eiendom på den måten måtte yte. Byskatt til kronen og stadsskatt til byene ble pålagt byborgerne på 1600-tallet. Formannskapslovene av 1837 medførte en avvikling av landskatten og kommunene fikk anledning til å kreve inn fattigskatt og skoleskatt.

Veksten i offentlige utgifter medførte et behov for økt direkte beskatning, og ved skatteloven av 1882 ble direkte kommuneskatt på eiendom, formue og inntekt innført. Direkte statsskatt på formue og inntekt kom i 1892, og fra 1895 ble inntektsskatten progressiv. I 1957 ble skatt av årets inntekt innført, praktisert som en forskuddsordning med endelig avregning året etter at inntekten er opptjent. Fra 1976 skal inntektsskatt også betales til fylkeskommunen. I dag er det lov av 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) som gir retningslinjer for den direkte beskatningen.

Fra 1930-årene har omsetningsskatter vært et vesentlig element i skattesystemet. Dette ble sterkt utbygd fra 1970, da merverdiavgiften ble innført. En spesiell skatt er petroleumsskatten, som fra 1960-årene er knyttet til virksomhet på den norske delen av kontinentalsokkelen

• Skatteetaten
• skattekort
• skattemelding
• økonomi
• økonomisk politikk i Norge

• Lovdata: Skattebetalingsloven
• Lovdata: Petroleumsskatteloven
• Lovdata: Skatteloven
• Lovdata: Skatteforvaltningsloven
• Skatteetaten

• Harboe, Einar m.fl.: Ligningsloven med kommentarer, 6. utg., 2005
• Lossius, Petter m.fl.: Skattebetalingsloven med kommentarer, 2003
• Zimmer, Frederik: Lærebok i skatterett, 7. utg., 2014
• Folkvord, Benn, Skatterett i et nøtteskall, 2020