Frederik 5.

Kongen selv forble imidlertid den samme. Dronning Louise greide ikke å holde ham i tømmene, og han ranglet både på slottene og i Københavns tvilsomme strøk. Han hadde en mengde løse forbindelser og en fast elskerinne, «madam Hansen», som hvert år reiste til Fyn og fødte et barn. Kongen fikk til sammen fem barn med henne, like mange som med dronning Louise (men bare fire av dronningens barn vokste opp). Dronning Louise døde i 1751 i sin sjette barselseng, 27 år gammel. Et drøyt halvår senere giftet kongen seg igjen, denne gang med prøysserkongen Fredrik den stores svigerinne, prinsesse Juliane Marie av Braunschweig-Wolfenbüttel, og han fikk en sønn med henne året etter, arveprins Frederik.

Som konge kunne Frederik 5. bare bli en gallionsfigur. Det var hans rådgivere, først og fremst Adam Gottlob Moltke, som utøvde kongemakten. Moltke, som var tysk av fødsel, ble i 1730 kammerpasje for den senere kongen, som da var sju år gammel. Frederik ble nært knyttet til Moltke, og da han overtok tronen i 1746, utnevnte han raskt Moltke til overhoffmarskalk. Dette var i utgangspunktet en ren hoffstilling, men Moltke fikk en helt annen maktposisjon, utenfor de ordinære styringsorganer, for kongen kunne ikke unnvære sin trofaste rådgiver Moltke i det daglige liv.

Moltke fikk høre om alt som foregikk på det politiske plan og kunne gi gode råd. Ministrene fant det derfor fordelaktig å snakke med Moltke om aktuelle saker, og statsrådet drøftet også gjerne sakene med Moltke før de ble lagt frem for kongen. Det gikk så langt at utenriksminister Johan Sigismund Schulin (1694–1750) i 1749 fikk beskjed om å la Moltke lese gjennom utenrikskorrespondansen, slik at han kunne bli oppdatert før sine samtaler med kongen.

Moltke fikk altså en helt spesiell maktposisjon, og innbyggerne henvendte seg ofte til ham når de ønsket å oppnå noe hos kongen. Moltke synes i liten grad å ha misbrukt sin posisjon. Han rådet kongen til å vise ministrene full tillit, og sakene gikk sin grundige gang gjennom byråkratiet. Kongen hadde på sin side full tillit til Moltke, og gjorde – klokt nok – aldri noe forsøk på å trekke sine svirebrødre eller andre tvilsomme elementer inn som rådgivere.

En av kongens mest fremtredende ministre var den glimrende diplomaten Johan Hartvig Ernst Bernstorff, som overtok som utenriksminister i 1751. I perioden 1756–1763 herjet sjuårskrigen i Europa. Frankrike, Østerrike, Russland og Sverige kjempet mot Storbritannia og Preussen. Bernstorff greide å holde Danmark-Norge nøytralt, til tross for flere forsøk fra Storbritannia og Preussen på å dra riket inn i krigen på deres side. Men det gikk med store summer til å holde en stor hær på nøytralitetsvakt i Slesvig-Holstein de siste fem årene av krigen, og tusenvis av norske soldater ble utskrevet.

Nøytraliteten gav store fordeler for handel og skipsfart, men den store faren var at Danmark-Norge ble stående alene. Dette ble tydelig demonstrert da hertugen av Gottorp i 1762 ble keiser av Russland under navnet Peter 3. Han ønsket å gå til krig mot Danmark på grunn av den gamle konflikten om den gottorpske delen av Slesvig (se Frederik 4.). Russiske tropper i Tyskland ble sendt nordover, og ingen støttet Danmark-Norge. I København bestemte man seg, friskt nok, for å sende tropper til Mecklenburg for å møte russerne, og overraskende nok stanset russerne og begynte å trekke seg tilbake. Forklaringen var at Peter 3. var blitt myrdet ved en palassrevolusjon i St. Petersburg.

Frederik 5. ble i samtiden ofte fremstilt som fredsfyrste, men også som kunstens og vitenskapens beskytter. Igjen var det rådgiverne som stod bak, og de var påvirket av hva som skjedde i utlandet. I 1754 ble det opprettet et dansk kunstakademi, og det var Moltke som var dets beskytter og president. På det litterære område var Bernstorff den sentrale skikkelse. Han sørget blant annet for at fremtredende utenlandske diktere og litterater, som Friedrich Klopstock, fikk komme til Danmark og leve av kongelige pensjoner og stipender. Det litterære liv ble også oppmuntret ved at det ble lempet på sensuren, og ved at det i 1757 ble stiftet et selskap som skulle fremme poesi og prosa og høyne den litterære smak, ofte kalt Det smagende Selskab.

I 1747, like etter at han var blitt konge, hadde Frederik 5. vært til stede ved innvielsen av Sorø Akademi, en undervisningsinstitusjon for adelige som, i motsetning til universitetet i København, var orientert mot moderne fag som politikk, levende språk og moral. Ludvig Holberg hadde skjenket sine gods og sin formue til dette formålet. Også andre gode formål ble ivaretatt i Frederiks regjeringstid. Like ved Amalienborg i København ble det i 1752 nedlagt grunnstein til et nytt hospital, som stod ferdig fem år senere. Det fikk navnet Frederiks Hospital og var det første sykehus i Danmark-Norge som ikke var knyttet til spesielle institusjoner for gamle og syke. Driften ble finansiert av overskuddet fra det norske postverket, som var meget betydelig.

I Norge skjedde det flere viktige ting i Frederik 5.s regjeringstid. Grensen til Sverige hadde alltid vært uklar, og etter lang tids forberedelse og en fullstendig grenseoppgang ble det inngått en grenseavtale i 1751. Som i Danmark ble nye skoleslag opprettet. De viktigste var Den frie mathematiske Skole (den senere Krigsskolen) i Christiania, som ble grunnlagt i 1750, og Bergseminaret på Kongsberg i 1757. Dette var landets to eneste teknisk-naturvitenskapelige undervisningsinstitusjoner, og Bergseminaret ble en forløper for det første norske universitetet.

Frederik 5.s siste regjeringsår ble en dramatisk tid i Norge. I 1762 var det innført en ekstraskatt som følge av de store utgiftene nøytralitetsvakten i Holstein hadde ført med seg. I Danmark kom ekstraskatten greit inn, men i Norge ble den en fiasko. Skatten vakte sterk motstand over store deler av landet, og høydepunktet var den såkalte «strilekrigen» i Bergen i 1765.