Federico García Lorca

Federico García Lorca var en spansk forfatter.

García Lorca ble født nær Granada, hvor han tok juridisk eksamen i 1923. Mellom 1919 og 1928 oppholdt han seg i lengre perioder i Madrid, hvor han også var opptatt med litterær virksomhet. Her ble han kjent med mange av Spanias fremste kunstnere og forfattere, blant andre Juan Ramón Jiménez. Hans første diktsamling, Libro de poemas (1921), viser tydelig påvirkning fra Jiménez.

Da han gav ut sine to lyriske hovedverker, Primer romancero gitano (1928, skrevet mellom 1924 og 1927) og Poema del cante jondo (1931, påbegynt 1921; norsk gjendiktning Dikt om den dype sang, 1978) hadde han allerede vunnet seg en sentral plass blant Spanias yngre diktere. Han dyrket også dramaet. I 1927 var det premiere på hans historisk-romantiske teaterstykke Mariana Pineda, iscenesatt av Salvador Dalí. Under et opphold i USA fra 1929 til 1930 skrev han La zapatera prodigiosa (Farsa violenta), som ble oppført i Madrid i 1930 (som hørespill i NRK, 1968: Den vakre skomakarfrua) og deler av det som skulle bli den surrealistiske diktsyklusen Poeta en Nueva York.

Etter hjemkomsten var det teateret som opptok ham mest. I 1932 var García Lorca med på å opprette og lede studentteateret La Barraca, og med dette reiste han omkring i Spania for å gjøre det klassiske spanske teater kjent blant folk. Hans eget drama, landsbytragedien Bodas de sangre, ble oppført i 1933 (som Blodbryllaupet på Det Norske Teatret i 1946). Samme år ble hans farse Amor de don Perlimplín con Belisa en su jardín spilt (som hørespill i NRK, 1976: Don Perlimplins kjærleik til Belisa), og året etter hans andre landsbytragedie, Yerma (oppført på Det Norske Teatret i 1955).

I 1935 utkom hans siste større dikt, Llanto por la muerte de Ignacio Sánchez Mejías (på norsk i Dikt om døden, 1966), et sørgedikt over tyrefektervennen som var blitt dødelig såret på arenaen. Samme året var det premiere på hans romantiske stykke Doña Rosita la soltera, o El lenguaje de las flores (oppført på Det Norske Teatret i 1953). Det surrealistiske Así que pasen cinco años (påbegynt 1930) var under innstudering da borgerkrigen brøt ut i juli 1936. En måned senere ble García Lorca myrdet i Granada av Franco-tilhengere. Han etterlot seg en tredje landsbytragedie, La casa de Bernarda Alba (urpremiere i Buenos Aires i 1945; på Nationaltheatret i 1947 og 1980 som Bernardas hus), og to diktsamlinger, Poeta en Nueva York og El Diván de Tamarit (begge trykt 1940).

I García Lorcas verker er det et intimt forhold mellom poesi og drama; dramaene er båret av en lyrisk tone (mange av dem helt eller delvis skrevet på vers), og i lyrikken finnes mange dramatiske elementer (dialoger, konflikter). Noe av det som karakteriserer hans poetiske verden er den dominerende plass menneskesinnets elementære drivkrefter inntar: kjønnsdriften, morsinstinktet, slektsfølelsen, herskelysten, dødsangsten og dødslengselen. I diktsamlingene Romancero gitano og Poema del cante jondo står sigøynerne som symboler på disse kreftene. Når instinktene støter sammen med det ordnede samfunns lover, fører dette til tragedie, noe man også ser i landsbydramaene.

García Lorcas diktning bygger på spansk (og mer spesielt på andalusisk) folklore og folkepoesi, både når det gjelder metrisk form (for eksempel bruken av romancen), språk og motivvalg, men disse virkemidlene blir stilisert og forfinet. Han inntar en fremskutt plass i gruppen av samtidige diktere som det er vanlig å omtale som 1927-generasjonen. Hans dramaer representerer en vesentlig fornyelse og et høydepunkt i spansk teater i 1930-årene. Hans tragiske død bidrog til å gjøre hans navn og verker kjent også utenfor Spania.