Abkhasia

Abkhasia strekker seg fra Svartehavet i sør til toppen av den vestlige delen av Den store kaukasiske fjellkjeden i nord. I vest og nord grenser Abkhasia til Russland, i øst til de georgiske landsdelene Mingrelia og Svaneti.

Mens fjellene i vest til tider stuper rett ned i Svartehavet, brer den fruktbare kystsletta seg gradvis utover jo lenger øst man kommer. Landområdet utgjør 8 660 kvadratkilometer, som er på størrelse med Rogaland fylke. Territoriet utgjør 12,5 prosent av Georgia.

Kystområdene er preget av subtropisk klima, mens fjellområdene kjennetegnes av temperert klima. Rundt 70 prosent av Abkhasia er dekket av fjell. Den høyeste toppen er det 4046 meter høye fjellet Dombaj-Ulgen nær grensen til Russland. En rekke elver løper sørover fra de delvis brelagte fjellområdene i nord. De lengste er den 110 kilometer lange Bzyp og den 84 kilometer lange Kodor.

Like vest for elva Bzyp ligger verdens dypeste grotte; den 2212 meter dype Verjovkingrotten. I nærheten ligger innsjøen Ritsa på 884 meters høyde, en av Abkhasias største turistattraksjoner. Innsjøen er en del av Ritsa nasjonalpark, landets første. Området ble åpnet som naturreservat i 1930 og nasjonalpark i 1996. Kodor nasjonalpark ble som landets andre nasjonalpark åpnet i 2019. Abkhasia har ytterligere to naturreservater.

52 prosent av Abkhasia er dekket av skog, først og fremst bøk, edelgran, kastanjetrær, eik, buksbom, or og agnbøk. Spesielt i den vestlige delen av landet er det mye nedbør fra november til april, og vegetasjonen er svært frodig. Abkhasia skal ha 82 endemiske planter. Foruten bjørn og ulv fins det i landet både vestkaukasisk steinbukk, kaukasisk snømarkmus, Kaukasus-høne og Kaukasus-orrfugl, som alle er eksempler på dyr som kun fins i Kaukasus.

Av landets 245 424 innbyggere (2019) er 51,3 prosent abkhasere, 17,8 prosent georgiere, 17 prosent armenere og 9,2 prosent russere. Innbyggertallet er mer enn halvert siden folketellingen i 1989, og den etniske sammensetningen har endret seg dramatisk. I 1989 var 45,7 prosent georgiere, 17,8 prosent abkhasere, 14,6 prosent armenere, 14,3 prosent russere, 2,8 prosent grekere og 2,2 prosent ukrainere.

Over 53 prosent av landets befolkning er kvinner (2019).

Befolkningen i Abkhasia er nesten helt jevnt fordelt mellom by og land. Hovedstaden Sukhumi (abkhasisk: Aqwa) er med sine 65 530 innbyggere (2019) landets klart største by. Gagra med 11 959 og Gudauta med 8 820 innbyggere følger deretter. Landet er inndelt i sju administrative enheter; rajoner.

Abkhasisk er ifølge abkhasisk lov landets offisielle statsspråk. Språket hører til den nordvestkaukasiske språkfamilien sammen med abazisk, adygeisk, kabardino-tsjerkessisk og ubykhisk. Foruten abkhasisk har russisk offisiell status som språk for kommunikasjon mellom landets ulike etniske grupper.

I følge georgisk lovgivning er både abkhasisk og georgisk de offisielle språkene i den autonome republikken Abkhasia.

Reelt er russisk det mest brukte språket i landet, og mange innbyggere behersker ikke abkhasisk. På UNESCOs oversikt over truede språk defineres abkhasisk som sårbart.

Abkhasisk har blitt skrevet ved hjelp av ulike alfabeter. På 1600-tallet skal språket ha blitt skrevet med arabiske bokstaver. Fra 1862 til 1926 ble det kyrilliske alfabetet brukt. Fram til 1938 ble latinske bokstaver brukt. Etter en periode da man brukte det georgiske alfabetet, skiftet man i 1954 tilbake til å bruke kyrilliske bokstaver.

Rundt 60 prosent av Abkhasias befolkning er kristne, 16 prosent muslimer og 8 prosent tror på de gamle abkhasiske gudene (2003). Det fins en jødisk synagoge i landet.

De aller fleste kristne er ortodokse, selv om det fins noen få katolske og lutherske menigheter. Den ortodokse kirken i Abkhasia erklærte seg i 2009 uavhengig av den georgisk-ortodokse kirken, men denne uavhengigheten har ikke blitt godtatt verken av patriarkatet i Konstantinopel eller Moskva. Den georgisk-ortodokse kirken er avventende med å anerkjenne den nye autokefale ortodokse kirken i Ukraina i frykt for at dette vil utløse en russisk anerkjennelse av den ortodokse kirken i Abkhasia. I Abkhasia samarbeider en del av den ortodokse kirken med Moskva-patriarkatet, mens en annen del søker en mer uavhengig status under Konstantinopel-patriarkatet.

Den abkhasiske lovgivningen forbyr dobbelt statsborgerskap med ett unntak. Det er lov å ha både abkhasisk og russisk pass. De fleste i landet har russiske pass i tillegg til abkhasiske. Spesielt den georgisk-talende befolkningen i den østre delen av landet har hatt vanskeligheter med å få abkhasiske pass.

Abkhasia er per 2020 anerkjent av fem FN-land; Nauru, Nicaragua, Russland, Syria og Venezuela. De aller fleste FN-land anser at Abkhasia de jure er en del av Georgia.

Abkhasias grenser kontrolleres av abkhasiske styrker i samarbeid med Russlands føderale sikkerhetstjeneste FSB. En betydelig del av det abkhasiske nasjonalbudsjettet består av overføringer fra Russland.

Abkhasia ledes formelt av en folkevalgt president. I presidentvalget i mars 2020 fikk Aslan Bzjania 59 prosent av stemmene og leder nå landet. Presidenten utpeker statsministeren. Det akhasiske parlamentet består av 35 folkevalgte. Per 2020 sitter det 34 menn og én kvinne i nasjonalforsamlingen.

Georgia anser at Abkhasia er okkupert av Russland. Den abkhasiske eksil-regjeringen har siden 1993 holdt til i Tbilisi med unntak av perioden 2006–2008, da eksilregjeringen hadde sete i grenda Tsjkhalta i Kodordalen helt nordøst i Abkhasia. Den abkhasiske eksilregjeringen ledes i 2020 av Ruslan Abasjidze.

Abkhasia er ikke medlem av noen større internasjonale organisasjoner.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og borgerkrigen i 1992–1993 ble ikke Abkhasia anerkjent som en egen stat av det internasjonale samfunnet. Den isolerte situasjonen fikk hele økonomien til å kollapse. Først på 2010-tallet begynte økonomien, først og fremst reiselivsnæringen, å reise seg.

Den frodige subtropiske kyststripen dekorert med mektige, snødekte fjell i bakgrunnen gjorde Abkhasia til et av de mest populære reisemålene i Sovjetunionen. Flere av sovjetlederne pleide å feriere langs den abkhasiske Svartehavskysten. Spesielt var kurstedene og hotellene i byene Gagra og Pitsunda populære. Sammen med Ritsasjøen, hovedstaden Sukhumi og klosteret i Nye Athos (russisk: Novyj Afon) er det disse stedene som i dag tiltrekker seg et økende antall reisende, først og fremst fra Russland.

Dersom en ikke regner reiselivsnæringen som eksport, stod vinproduksjonen i 2017 for 75 prosent av Abkhasias eksport. Sitrusfrukter, annen frukt, te, tobakk og tømmer er andre viktige eksportprodukter. Russland er den viktigste handelspartneren etterfulgt av Tyrkia og Georgia.

Selv om forholdet til Georgia er anstrengt, samarbeider Abkhasia og Georgia om kraftproduksjonen ved Enguridemningen.

I følge offisiell statistikk var i 2019 den gjennomsnittlige månedsinntekten for ansatte i privat og offentlig sektor 123 euro.

Abkhasia har en egen nasjonalbank og en egen valuta; apsar. Imidlertid utsteder nasjonalbanken kun minnemynter og minnesedler i apsar. Det er russiske rubler som er den reelle valutaen i landet.

Under den russiske koloniseringen av de kaukasiske landområdene ble først byen Sukhumi, deretter hele Abkhasia en del av Russland i henholdsvis 1810 og 1864. Før det hadde både grekere, persere, arabere, tyrkere, abkhasere, georgiere og mange andre folkeslag i århundrer forsøkt å få herredømmet over dette vakre landområdet nord for Svartehavet.

Selv om flere titusener muslimske abkhasere ble tvunget til å flytte til Det osmanske riket på 1860- og 1870-tallet, viste den russiske folketellingen i 1897 at 55,3 prosent av befolkningen i Sukhum-distriktet, som sammenfaller med dagens Abkhasia, fortsatt var abkhasere. 24,4 prosent snakket ifølge folketellingen de kartvelske språkene; mingrelsk, georgisk og svansk, 6,2 prosent armensk, 5,1 prosent gresk og 4,8 prosent russisk.

I sovjettiden (1922–1991) fikk Abkhasia først status som en egen sovjetrepublikk før landområdet ble en del av den georgiske sovjetiske sosialistrepublikken. I 1936 døde den abkhasiske kommunistlederen Nestor Lakoba brått etter et møte i Tbilisi med partisekretæren Lavrentij Beria, en av Josef Stalins nærmeste allierte. Masseinnvandring av georgiere, russere og armenere gjorde abkhasere etter hvert til en minoritet i det sovjetiske Abkhasia. I 1959 utgjorde abkhaserne bare 15,1 prosent av befolkningen. Det ble i 1938 bestemt at abkhasisk ikke lenger skulle skrives med latinske bokstaver, men med georgiske. Fram til Stalins død i 1953 var det forbudt å undervise i abkhasisk i skolen.

Først under den nye åpenhetspolitikken til Mikhail Gorbatsjov ble det mulig for abkhasere å snakke åpent om masseinnvandringen og språkundertrykkelsen. Misnøyen ble av myndighetene i Tbilisi ikke håndtert på en måte som kunne nøytralisere dem som ønsket å spekulere i og slå politisk mynt på folks frykt og den generelle spenningen.

Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991, ønsket mange abkhasere å beholde eller utvide selvstyret de hadde. Det politiske lederskapet i Tbilisi kom derimot med uttalelser og beslutninger som tydet på at de hadde til hensikt å gjøre det motsatte.

I 1992 brøt det ut borgerkrig i Abkhasia. Den abkhasiske minoriteten fikk støtte fra krigere fra Nord-Kaukasus samt noen russiske militære grupperinger. Grusomheter ble begått på begge sider. Rundt 4 000 georgiere og 4 000 abkhasere ble drept før krigen var over i slutten av september 1993. Rundt 200 000 georgiere ble tvunget til å flykte fra Abkhasia.

I 2019 bodde mindre enn 47 000 georgiere i Abkhasia; sammenliknet med nesten 240 000 i 1989.

Som en følge av borgerkrigen mistet Georgia kontrollen over hele Abkhasia med unntak av Kodordalen helt i nordøst. I kjølvannet av krigen mellom Russland og Georgia over Sør-Ossetia i 2008 mistet også Georgia kontrollen over dette dalføret. Like etter anerkjente Russland Abkhasias uavhengighet.

• Abkhasias historie
• Georgia

• BBCs side om Abkhasia