Nauru

Nauru er en oval, tilnærmet sirkelformet koralløy på et gammelt vulkankrater. Øya er omgitt av et rev som kan ses ved lavvann. Det høyeste punktet er Janor (Command Ridge), 65 meter over havet. Midtre del av Nauru er et platå med fosfater dannet av guano (fugleekskrementer). Gruvedrift har lagt omkring 85 prosent av Naurus landareal øde og ubeboelig samtidig med at 40 prosent av livet i havet er drept av slam og fosfatavrenning. Karakteristisk er 4–10 meter høye takker og pyramider i et nærmest ørkenlandskap formet av fosfatutvinning. Sentralplatået er omkranset av et fruktbart 150–300 meter bredt lavland, en sandstrand og et korallrev utenfor kysten. Det er begrenset tilgang på ferskvann.

Nauru har tropeklima. Nedbøren er forholdsvis rikelig og uregelmessig med omkring 2000 millimeter i året. Det faller mest nedbør i januar. Tørkeperioder forekommer. Siden Nauru ligger bare 42 kilometer sør for ekvator er gjennomsnittstemperaturen omkring 27 °C hele året. Den varierer fra 26 til 35 °C om dagen og fra 22 til 34 °C om natten. Nauru kan «synke» med stigende havnivå, og er ett av landene i verden som er sterkest berørt av den globale oppvarmingen.

På grunn av fosfatdrift og lite vegetasjon er floraen og faunaen lite variert og artsfattig. Opp mot det andre av to platåer er det skog med blant annet kokospalmer og fikentrær, i nord finnes det også mangrovetrær. Grunnvannet ligger dypt slik at jordoverflaten er tørr. Det er registrert 60 arter av karplanter.

Det er ingen store dyr, bortsett fra innførte husdyr som hund, katt og gris. Polynesisk rotte er også innført. Fregattfuglen er Naurus nasjonalfugl og den endemiske (stedegne) naururørsangeren er øyas eneste sangfugl.

Det er observert 25 fuglearter. De ni artene som hekker er småtropikfugl, fem terner, en hegre, en due og den stedegne (endemiske) naurusangeren. Mange fuglearter er forsvunnet eller sterkt desimert på grunn av habitatødeleggelser.

I havet er det mange arter av fisker, koraller og bløtdyr.

Omkring 92 prosent av innbyggerne er etniske nauruere. Andre stillehavsfolk utgjør 6 prosent. Den resterende befolkningen kommer hovedsakelig fra Australia, New Zealand, Kina og Filippinene.

Omkring 63 prosent er protestanter av ulike denominasjoner mens omkring 34 prosent er romersk-katolikker (2021). Andre bekjenner seg blant annet til hinduisme og tradisjonelle kinesiske religioner.

Nauruerne regnes som verdens mest overvektige folk. 97 prosent av mennene og 93 prosent av kvinnene er overvektige. En følge av dette er at Nauru har klodens høyeste forekomst av type 2-diabetes; mer enn 40 prosent av befolkningen er berørt. Også nyre- og hjertesykdommer kan i stor grad relateres til overvekt.

Forventet levealder ved fødsel er 67 år for kvinner og 61 år for menn (2021).

• Les mer om Naurus befolkning.

Nauru er en parlamentarisk-demokratisk republikk innenfor Samveldet av nasjoner. Presidenten er både statsoverhode og statsminister. Presidenten velges av og blant det folkevalgte parlamentets 18 medlemmer. Disse velges direkte for inntil tre år. Regjeringen har 5–6 medlemmer og er ansvarlig overfor parlamentet.

Nauru er inndelt i 14 administrative distrikter.

Det er ingen væpnede styrker, men landet har en liten politistyrke under sivil kontroll. Australia har et uformelt avtalt ansvar for Naurus forsvar.

Nauru er medlem av blant annet FN, Samveldet av nasjoner, Verdens Helseorganisasjon og Pacific Islands Forum.

• Les mer om Naurus politiske system og Naurus forsvar.

Nauru ble befolket av mikronesiske og polynesiske folk for minst 3000 år siden. Tradisjonelt var det tolv klaner eller stammer på øya. De drev jordbruk og fiskeoppdrett i Buada-lagunen. Den britiske sjøkapteinen John Fearn (1768–1837) ble i 1798 den første europeer som besøkte øya og kalte den Pleasant Island. Fra omkring 1830 begynte desertører fra europeiske skip å bosette seg på Nauru. I 1878 begynte en stammekrig. Denne borgerkrigen ble avsluttet i 1888 da Tyskland annekterte Nauru og innlemmet øya i det tyske protektoratet Marshalløyene. Fosfat ble oppdaget i 1900, og utnyttelse av fosfatleiene begynte i 1906.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 ble Nauru okkupert av australske styrker. Et felles britisk, australsk og newzealandsk mandatområde ble opprettet i 1919. Året etter ble Nauru rammet av en influensaepidemi med en dødelighet på 18 prosent blant innfødte nauruere.

I 1942 ble Nauru okkupert av japanske tropper. Japanerne bygde en flyplass og deporterte 1200 nauruere til tvangsarbeid på øya Truk (nå Chuuk) i Mikronesiaføderasjonen; bare 737 kom tilbake til Nauru.

I 1947 ble Nauru et FN-formynderskapsområde, men fremdeles under australsk administrasjon. Øya fikk begrenset indre selvstyre i 1951, noe som ble formalisert i 1966 før en uavhengig stat ble erklært i 1968. I 1970 fikk Nauru kontroll over fosfatutvinningen og inntekter fra gruvene, og ble dermed verdens nest rikeste nasjon (regnet per innbygger).

I 1990-årene avtok fosfatutvinningen. Leiene var nesten uttømt i 2000 og økonomien, som led under dårlige investeringer, reduserte Nauru til et utviklingsland. Forsøk på å introdusere Nauru som et skatteparadis strandet i 2004.

I 2001 tok det norske lasteskipet «Tampa» opp 438 hovedsakelig afghanske båtflyktninger. Disse ble nektet asyl i Australia og 92 afghanere fikk asyl på Nauru, der de ble holdt internert i to år («The Pacific Solution»). Nauru undertegnet en avtale med Australia i 2001 om å la Australia bygge en permanent institusjon for internering og prosessering av asylsøkere på øya mot flere millioner australske dollar i bistand. Australia opphevet avtalen i 2008, men beslutningen ble senere omgjort og i 2012 skrev landene en ny intensjonsavtale som også innebar at noen asylsøkere kunne få permanent opphold på Nauru etter endt prosessering. Asylinstitusjonen stengte igjen i 2019 med intensjon om at ingen asylsøkere lenger skulle interneres der. I september 2021 signerte derimot Australia og Nauru en ny avtale som innebar at det private amerikanske selskapet Management and Training Corporation skal drive prosesseringssenteret på en kontrakt som i første omgang strekker seg til 2025. I 2023 var det 70 asylsøkere internert på Nauru.

• Les mer om Naurus historie.

Jordbruket er beskjedent; det dyrkes kokospalmer, ananas, bananer og enkelte grønnsaker. Tradisjonelt har fiske og fangst av sjømat dekket lokale behov, men nauruerne er nå avhengig av import av høyprosessert mat fra Australia, New Zealand og USA.

Siden 2000 har det vært lite fosfatdrift, men siden 2005 har det vært tatt ut såkalt sekundært fosfat fra dypere lag.

Fosfatmalm er eneste eksportprodukt. De viktigste importvarene er transportmidler, olje og næringsmidler.

Tjenestesektoren sysselsetter 96 prosent av de om lag 10 prosent av befolkningen som er sysselsatt; arbeidsledigheten anses å ligge på cirka ti prosent. Det er få turister.

Nauru har ikke inntektsskatt.

Nauru utmerket seg i 2023 ved å indikere at de som første nasjon i verden ville utnytte et smutthull i FNs Havrettskonvensjon og starte undersjøisk dyphavsgruvedrift etter viktige mineraler etterspurt av blant annet teknologi-industrien.

• Les om Økonomi og næringsliv på Nauru og Mynt, mål og vekt på Nauru.

På Nauru er det obligatorisk og gratis skole for barn i alderen 6–16 år. Grunnskolen er sjuårig, og den videregående skolen varer inntil fire år. Videre utdanning må tas i utlandet, først og fremst Australia.

Det er tre aviser, hvorav to utkommer hver 14. dag og én er ukeavis. Det finnes en statseid ikke-kommersiell radiostasjon og en statseid fjernsynsstasjon, Nauru Television (NTV).

Musikk og dans er de mest utbredte kunstformene. Den tradisjonelle nauriske musikken er erstattet av moderne musikk. Tradisjonelle kunst- og håndverkstradisjoner er nesten forsvunnet. Få av de gamle skikkene er bevart; et unntak er tradisjonelle fiskemetoder.

Nauru mangler internasjonalt anerkjente musikere, kunstnere og forfattere. Den mest populære sporten er australsk fotball, som ble introdusert av australske arbeidere i fosfatindustrien tidlig på 1900-tallet. Naurus landslag i fotball har spilt internasjonale kamper mot andre små øynasjoner, men har ikke offisiell status som medlem av det internasjonale fotballforbundet FIFA eller Den oseaniske fotballføderasjonen.

Norge og Nauru etablerte en diplomatisk forbindelse 9. august 2000. Den norske ambassaden i Canberra er også akkreditert til Nauru. Totalt har to norske ambassadører besøkt Nauru. Forholdet mellom landene er vennlig, og landene deler like visjoner om bærekraftig utvikling og klimaendringer.

Norge og Nauru har begge grunnlovsdag 17. mai. Nauru markerer i tillegg 31. januar som offisiell nasjonaldag (Independence Day).

• Oseania
• Samveldet av nasjoner

• Om Nauru på FN-sambandet sin nettside
• Utenriksdepartementets landside om Nauru
• BBCs landside om Nauru
• CIA World Factbook om Nauru