Død som straff i middelalderen

Audun Kjus Død som straff i middelalderen Unipub 2011 © Unipub 2011 ISBN 978-82-7477-496-4 Henvendelser om denne boka rettes til: T: 22 85 33 00 F: 22 85 30 39 E-post: [email protected] www.unipub.no Omslagsdesign og sats: Unipub Trykk og innbinding: AIT Oslo AS Omslagsillustrasjon: Den hellige Margareta av Antiokia halshugges. (Lokalitet: Margarétar saga, AM429, s. 24, Arni Magnusson Institut, Island. Illustrasjonen er omarbeidet og modernisert av Unipub. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Riksantikvaren.) Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller med andre avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk Omslagsillustrasjon Illustrasjon til Margarétar saga, en islandsk utgave av legenden til Den hellige Margareta av Antiokia. Boken er ført i pennen ca. år 1500. De fleste bildene av henrettelser fra middelalderen viser helgener som dør. Å dø for troen var det viktigste kriteriet for å bli en helgen. Selv om bildene ofte skildrer begivenheter langt tilbake i tid, gjerne fra 300-tallet, viser de klesdrakter og skikker fra tiden da bildene ble laget. En årsak til dette var at det ikke fantes store kunnskaper om tidligere tiders skikker i middelalderen. Man betraktet heller ikke forskjellene mellom historiske epoker som særlig betydningsfulle. En annen årsak var at religionens budskap ble oppfattet som evige og allmenngyldige, og det var et poeng å finne dem igjen i det livet en selv levde og kjente. Måten helgenene møter døden på i legendene, med bønn og sang, med et avklart sinn og et sterkt håp om salighet, ble en modell for hvordan kristne mennesker skulle møte døden. Hvordan helgenene oppfører seg på retterstedet viser at de er rettferdige og sterke i troen. Straffedømte, som skulle dø på skafottet, fikk en ekstra stor anledning til å forsøke å kopiere helgenenes møter med døden. Takk til Faglitterær Forfatterforening og Fritt Ord som har finansiert arbeidet. Takk til Kristoffer Vadum som har gitt gode råd og litteraturtips og til Kjartan Hauglid som har hjulpet med å finne fremstillinger av straff i kirkekunsten. Forord Tenk deg et samfunn uten stat. Den enkelte er overlatt til sine egne ressurser når problemer skal løses og når kriser oppstår. Disse ressursene er først og fremst det sosiale nettverket: det som finnes av slekt og venner og evnen til å få dem til å stille opp når det behøves. Denne boken handler om innføringen av strafferett i Norge. Den handler om overgangen fra et samfunn der hevnretten ga grensene for hva den enkelte fikk gjøre, til et samfunn der overoppsynet med disse grensene ble overlatt til et statlig embetsverk. Sosiologen Max Weber har skrevet at en stat er en enhet som har monopol på legitim bruk av fysisk makt. Nå er det vel sjelden at samfunn overlater absolutt all fysisk makt til staten. I Norge var det for eksempel helt til 1981 tillatt å rise barn. Her skal det handle om et av de første store skrittene som ble tatt i retning av å etablere et statssamfunn i Norge. Det skal handle om hvordan dødsstraff ble innført og om hvordan kongemakten med dette virkemiddelet tok monopol på alle legitime, rettmessige drap. Kongens enerett til å ta livet av drapsmenn ble forankringspunktet for den kongelige strafferetten. Med tiden gjorde etableringen av strafferett kongedømmets kommandolinjer og prosedyrer sterkere. Parallelt ble befolkningens bevissthet om å tilhøre et kongerike styrket. 6 Død som straff i middelalderen Kapitlene i denne boken følger ulike innfallsvinkler. Første kapittel vil, med utgangspunkt i en fortelling fra Olav den Helliges saga, vise noen av brytningene mellom hevnrett og strafferett. Andre kapittel tar for seg hvordan dødsstraff og strafferett ble systematisk innført i lovgivningen på andre halvdel av 1200-tallet. Tredje kapittel handler om hvordan strafferetten ble forklart ideologisk, ikke minst i boken Kongespeilet. I fjerde kapittel prøver jeg å sammenfatte hva vi vet om praktiseringen av dødsstraff og strafferett i Norge i middelalderen. Boken setter strek da reformasjonen ble innført i Norge i 1537. Hvordan det gikk videre, med endringene i strafferetten som fulgte reformasjon, enevelde, opplysningstid, demokrati og parlamentarisme, håper jeg å få anledning til å skrive om senere. Hele perioden frem til 1537 blir ikke behandlet like inngående. Det skyldes dels at oppmerksomheten rettes mot begynnelsen av dødsstraffens historie, ved innføringen av strafferett på 1200-tallet. Det skyldes også kildesituasjonen. Kongesagaer, lovtekster, boken Kongespeilet og de bevarte landsvistbrevene gir til sammen et ganske fyldig innblikk i rettsutviklingen på 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Kongesagaene ble skrevet i perioden fra 1180-tallet til 1260-tallet. Sagaskrivingen kom i gang under Sverre, som nøye kontrollerte produksjonen av den første delen av Sverres saga. Siden fikk også Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøter sine sagaer skrevet. Magnus Lagabøters saga er dessverre bare overlevert i fragmenter. Heimskringla ble til da Snorre Sturlason satte sitt litterære verksted inn i konsolideringen av det norske kongedømmet. De eldste overleverte lovtekstene er bevart fra 1250-tallet. Rett nok bør en tro at både den eldre Gulatingsloven og den eldre Frostatingsloven i stor grad peker bakover mot en eldre rettstilstand, men det er fra midten av 1200-tallet vi kjenner dem. Håkon Håkonsson Forord begynte et systematisk arbeid med å revidere landskapslovene og beredte grunnen for Magnus Lagabøters lovverk fra årene 1274–76, som samlet kongeriket til én rettslig sfære. Fra Håkon Håkonssons regjeringstid stammer den bemerkelsesverdige boken Kongespeilet, som kan gå for å være det første rettsteoretiske essayet forfattet på norsk grunn. Landsvistbrevene er prosessmateriale fra det kongelige benådningsinstituttet, som landsloven satte i system. Brevene stammer fra ca. 1300 og fremover, og når de finnes er det fordi ordningen for kongelige benådning var blitt skriftliggjort. For øvrig er det bevart lite skriftlig prosessmateriale fra middelalderen. Felles for disse kildene er at de ble produsert som ledd i Sverredynastiets anstrengelser for å konsolidere kongemakten i riket. Tekstene har vært virkningsfulle. De har spilt viktige roller i historien de viser oss. Kildene sier en god del om den juridiske, politiske og ideologiske bakgrunnen for innføringen av strafferett og dødsstraff og de lar oss se hvordan kongelig benådning kom til å bli praktisert. Vi vet mindre om de som ikke ble benådet. I hvilket omfang ble dødsstraffen faktisk praktisert i det førreformatoriske Norge? Hvem tok man livet av? Hvordan behandlet man dem? Hvordan drepte man dem? Her er kildene tynne og de holdepunktene som finnes prøver jeg å bruke med aktsomhet. Når det ikke er bevart prosessmateriale, blir det slik at de få henrettelsene vi kjenner først og fremst er slike som har funnet veien til historiske nedtegnelser. De har hatt betydning for maktspillet nær kongens person. Da det norske kongehuset på slutten av 1300-tallet flyttet ut av landet ble det langt mellom de politiske begivenhetene på norsk grunn. Derfor er kildene enda mer tause om praktiseringen av dødsstraff i den sene middelalderen. 7 8 Død som straff i middelalderen Det har skjedd endringer i strafferetten i senmiddelalderen. Alle de nordiske landene, også Norge, ser ut til å ha blitt påvirket av rettsutøvelsen på tysk område. Påføringen av kroppsstraffer har fått et sterkere preg av å være et symbolsk språk som kunne uttrykke finere sjatteringer av ære og vannære. I den siste delen av boken sier jeg litt om denne utviklingen. Det hadde vært nyttig hvis noen kunne gjøre en mer systematisk utforskning av hvordan strafferetten utviklet seg mot slutten av middelalderen. En av årsakene til at dette ikke er gjort, er ganske sikkert at kildene er tynne og spredte. En systematisk gjennomgang av diplomer, lensregnskaper osv. ville være nødvendig. Et sammenliknende studium av utviklingen i de nordiske landene ville trolig være å foretrekke. Et slikt arbeid ville sprenge denne bokens beskjedne forutsetninger, også ved at det måtte gjøres av en som faktisk kan lese kildene. Jeg leser ikke norrønt, og alt som står i denne boken er basert på oversatte tekster og på andres forskning. Innhold Hevn og Straff Historien om Asbjørn Selsbane Kristenrett Kongemakt Hevn og hevnrett Lovgivning Hevn og straff i de eldste lovbøkene Å drepe tyver På veien fra hevn til straff Forfølgelsesplikt i landsloven Rester av hevnrett i landsloven Forskyvningenes følger Ideologi Personlig skriftemål og visjoner om straff Subjektiv skyld i Kongespeilet og i landsloven Guds sverd, og kongens Praksis Benådningsprosessen Hvem måtte dø? Henrettelsesmåtene 13 14 17 19 25 29 30 32 44 47 49 51 55 56 62 67 79 80 88 92 10 Død som straff i middelalderen Mellom kråke og konge Kroppsstraffenes utbredelse Den døde kroppen Kongen og loven 119 120 122 132 Litteratur 137 Tekstutdrag 143 Bildeliste 145 Hevn og Straff De to sverdene På Det Kongelige Biblioteket i København oppbevares en spesielt påkostet utgave av den norske landsloven. Det er den eneste bevarte illustrerte utgaven av landsloven fra norsk middelalder. Håndskriftet kalles Codex Hardenbergianus og har fått navn etter den danske adelsdamen Helvig Hardenberg som var gift med Erik Rosenkranz, lensherre på Bergenshus 1560–1568. Det var trolig Helvig som flyttet boken til Danmark. Håndskriftet er trolig fra 1350-tallet og har elleve store illuminerte initialer: Forbokstavene til kapitlene er forstørrede og de er fylt ut med bilder som kommenterer eller understreker innholdet i teksten. Fire av disse illustrasjonene vises i denne boken. Her ser vi den herskende Kristus, med to sverd i munnen, som deler makten mellom konge, med krone og kappe, og erkebiskop, med mitra og pallium. Bildet viser hvordan en overjordisk, guddommelig rett manifesteres i den jordiske rettsutøvelsen til kongedømme og kirke. 14 Død som straff i middelalderen Overgangen fra hevnrett til strafferett var dyptgripende og kunne være dramatisk. Med utgangspunkt i en fortelling Snorre bruker for å illustrere brytningene mellom hevnrett og strafferett, vil jeg introdusere noen temaer i denne overgangen. Handlingen finner sted i årene forut for slaget på Stiklestad. I sagaen er fortellingen med på å forklare Olav den Helliges fall. Historien om Asbjørn Selsbane Asbjørn, et ungt familieoverhode i en høvdingslekt med tilhold i Hålogaland i Nord-Norge, seilte en sommer sørover til sin frende, storhøvdingen Erling Skjalgsson, for å kjøpe korn. Kort tid i forveien hadde Olav den Hellige forbudt salg av korn til de nordlige fylkene i et forsøk på å underkue høvdingene der. En av kongens menn som het Tore Sel overrumplet og overmannet Asbjørn og tok fra ham kornet og i tillegg et godt seil. Da Asbjørn kom hjem unnlot ikke Tore Hund, som var en nær venn og slektning, å la ham høre hvordan han var blitt fornærmet. Asbjørn bemannet et krigsskip og seilte sørover på jakt etter oppreisning. I forkledning (sid hatt og kappe) oppsøkte han kongens påskegjestebud og der fant han Tore Sel. Asbjørn gikk til stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra sto åpen, og han så at Tore Sel sto foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang saga om det, og Asbjørn syntes han lot sagaen helle sterkt til den ene siden. Så hørte han en som sa: «Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet?» Tore sa: «Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, og da vi tok seilet fra ham, gråt han.» Da Asbjørn hørte dette, dro han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og Hevn og Straff hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte. Skjalg Erlingsson sto opp og gikk fram for kongen og sa: «Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet.» Kongen sa: «Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, at han brukte føttene mine til hoggestabbe?» Skjalg svarte: «Det var leitt, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre.» Kongen sa: «Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet.» Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært tolv mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg Erlingsson var sønn til Erling Skjalgsson. Han ga en av vennene sine i oppdrag å få utsatt henrettelsen så lenge som mulig. Selv reiste han i all hast hjem til faren, som samlet mange menn og fossrodde til gården der kongen fremdeles holdt påskegjestebud. Imens hadde vennen til Skjalg på slu måter klart å utsette henrettelsen. Han hadde brukt fredslovgivning og kristenrett mot kongen selv: Asbjørn kan 15 16 Død som straff i middelalderen ikke henges om natten, for det ville være mord. Asbjørn kan ikke henges når helgen har begynt. Det vil være en god kristen gjerning å la Asbjørn gå til messe før han henges. Før messen var over kom Erling Skjalgsson med stort mannskap og Olav ble presset til å inngå et forlik. Tore Sel hadde vært kongens årmann, han hadde vært en av kongens ombudsmenn og drevet en av kongens gårder. Kjernen i forliket var at Asbjørn skulle ta over rollen som kongens årmann etter mannen han drepte. Da Asbjørn kom hjem til Hålogaland og fortalte om forliket fikk Tore Hund ham til å bryte det. Tore sa at Asbjørn ville bringe skam over familien hvis han ble kongens trell på denne måten. Følgen var at Asbjørn senere ble drept i et tilfeldig møte med noen av kongens menn. Nå gled skipene inn på siden av hverandre. Da sa Karle: «Der sitter han Selsbane ved roret i blå kjortel!» Åsmund svarte: «Jeg skal gi ham rød kjortel.» Og så skjøt Åsmund etter Asbjørn med et spyd, og det traff ham i livet og gikk igjennom ham, så det ble sittende fast i hodefjelen. Asbjørn falt død ned fra styret. Deretter seilte begge hver sin vei. De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til, og stelte med Asbjørns lik etter sin skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid fram gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes, sa hun: «Det er jo så, Tore, at Asbjørn, sønn min, hørte på dine kjærlige råd. Nå fikk ikke han langt nok liv til å lønne deg slik som du fortjener, og om jeg vel ikke er så god til det som han ville vært, så skal jeg da legge godviljen til. Her er en gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske du må få bruk for det.» Det var et spyd. «Her er det spydet som sto igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så slapp du dette spydet av hendene slik at det kom Hevn og Straff til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg,» sa hun, «du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.» Så vendte hun seg og gikk. Tore var blitt så harm mens hun talte at han ikke kunne svare noen ting, han sanste ikke å slippe spydet, og han sanste ikke landgangen, og om ikke folk hadde tatt og støttet ham, ville han gått på sjøen, da han gikk ut på skipet. Disse begivenhetene skal ha funnet sted på 1020-tallet. Fortellingen, som ble skrevet ned av Snorre 200 år senere, på 1220-tallet, handler om spenninger mellom kongemakt og høvdingemakt. Høvdingen Asbjørn Selsbane ville ikke underordne seg kongen. Storhøvdingen Erling Skjalgsson kunne, i noen sammenhenger, være mektigere enn kongen. Samtidig handler fortellingen om spenninger mellom kongens strafferett og en slektsbasert hevnrett. Skjalg Erlingsson mente kongen burde ta i mot pengebøter som kompensasjon for mannen kongen mistet. Hevnrettens prinsipp er at en må få gjengjeld for skaden en er blitt påført. Men kongen ville straffe Asbjørn for syndene han begikk med drapet. Det at Asbjørn hevnet fornærmelsene fra Tore Sel ved å drepe ham var ikke i og for seg det kongen mente Asbjørn måtte sone for. Syndene til Asbjørn var at han drepte en mann i påskehelgen, i kongens herberge og rett ved kongen selv. Kristenrett I lovbøkene som gjaldt på Snorres tid, da sagaen ble skrevet, ble drap i påskehøytiden, drap i kongens hus og drap nær kongens person rammet av bestemmelser om permanent fredløshet. Slike handlinger ble betegnet som ubotamål. For vanlige drap kunne gjerningsmannen unngå fredløshet hvis han oppnådde forlik med den dreptes arvinger og betalte dem pengebøter av en størrelse som ble avtalt. Ubotamål 17 18 Død som straff i middelalderen skulle være utilgivelige. Det kan hende at sagaen er anakronistisk på dette punktet. Regler om ubotamål ble satt inn i lovbøkene da Magnus Erlingsson ble kronet til Norges konge på 1160-tallet, mer enn 130 år etter drapet på Tore Sel. Reglene ble innført i den delen av lovbøkene som regulerte kristenlivet, og det er sannsynlig at erkebiskopen i Nidaros, Øystein Erlendsson, var pådriver for å få dem etablert. I fortellingen om Asbjørn Selsbane hevder Olav den Hellige at kristenretten må følges. Her spiller han den rollen tradisjonen ga ham. Sammen med biskop Grimkjell skal Olav ha satt den første kristenretten i Norge på Mostertinget i ca. 1024. Etter at Olav var tatt til helgen ble han betraktet som opphavet til kristendom og rettferdighet i landet. Det ble en del av den norske kongeideologien at kongene hadde riket i len fra Olav den Hellige. Kristenretten ble kalt Olav den Helliges rett. Kristenretten som ble satt på Mostertinget kan ha inneholdt bestemmelser som gjorde det ubotamål å drepe menn i påskehelgen, eller i kongens herberge, eller i kongens nærhet, men det får vi ikke vite, for den er ikke bevart. Norske lover kan ha blitt skrevet ned allerede fra andre halvdel av 1000-tallet, men det er ikke bevart tekster som er eldre enn fra midten av 1200-tallet (Landro 2010, 187 ff). Kristenretten skulle altså regulerte kristenlivet. I den sto det blant annet hvordan kirker og kirkegårder skulle anlegges, hvordan prester skulle lønnes, hvordan helligdager og faste skulle overholdes, og hvordan barnedåp, ekteskapsinngåelse og gravferd skulle utføres. I katolsk tid var den norske kristenretten nødvendigvis forbundet med kanonisk rett. Dette var retten som gjaldt for den romersk-katolske kirken. Kanonisk rett ble dannet med elementer fra romerrett, bibelfortolkninger og sedvaner. Kristenretten ble likevel tilpasset lokale forhold, slik at man tok hensyn til rettskulturen på det enkelte stedet. I tiden før Magnus Lagabøters lovreformer var det betydelige forskjeller Hevn og Straff bare mellom eldre Gulatings kristenrett, som gjaldt på Vestlandet, og eldre Borgartings kristenrett, som gjaldt på Østlandet. Det kan virke underlig at noen skulle kunne beskylde kongen for mord hvis han lot Asbjørn henrette etter at solen hadde gått ned, slik Skjalg Erlingssons mann gjør for å hale ut tiden. Skillet mellom mord og vanlig drap var vesentlig i de norske middelalderlovene. Mord var drap som ble begått i det skjulte. For at et drap ikke skulle regnes som mord måtte drapsmannen ta ansvar for drapet på den rette måten. Han måtte kunngjøre drapet så fort som mulig, på en av de første gårdene han kom til, i det fylket der drapet ble begått. Skillet mellom drap og mord var et av prinsippene som strukturerte mannhelgebolken i de gamle lovbøkene. Mannhelgebolken var den delen av lovboken som regulerte hevnretten. Skillet var gammelt, det eksisterte uavhengig av kristenretten og det fortsatte å ha betydning gjennom hele middelalderen. Et mord var altså et skjult og hemmelig drap. Likevel er det pussig at en strafferettslig henrettelse skulle kalles mord hvis den ble utført om natten. Men så er da også denne teksten skrevet før strafferett ble systematisk innført og privat hevn ble ulovlig. Det kan kanskje forklare at begrepet mord, som hørte hjemme i behandlingen av drap utført av privatpersoner, blir brukt om en kongelig strafferettslig henrettelse. Kongemakt Konflikter mellom kongemakt og høvdingemakt preget de fire århundrene fra 800-tallet til 1200-tallet, fra konger begynte å gjøre seg gjeldene i Norge til det norske kongedømmet ble konsolidert. Mye av kongenes innsats var rettet mot å heve seg over høvdingene, som dominerte landet mer direkte, for å bli en slags regionale over-høvdinger. De tre hovedlandskapene Vestlandet, Østlandet og Trønderlag ga på hver 19 20 Død som straff i middelalderen sin kant grunnlag for kongers makt, men å kontrollere alle tre på en gang var vanskelig å få til. Først etter 1240 fikk norske konger varig og stabilt herredømme over de tre landskapene samtidig. I lange perioder ble det norske riket styrt som samkongedømme. To kongesønner ble enige om å dele makten ved å slå seg ned i hvert sitt landskap. Så lenge de var gode venner kunne det være en fornuftig løsning. Når de røk uklar med hverandre gikk det ikke så bra. Den norske borgerkrigstiden (1134–1240) var full av episoder av det siste slaget. Veien fra borgerkrigene inn i det sterke kongedømmet som historikere har kalt Norgesveldet gikk gjennom de tre kongene Sverre Sigurdsson (1177–1202), Håkon Håkonsson (1217–1263) og Magnus Lagabøter (1263–1280). De to første vant borgerkrigene. Alle tre bygget statsbærende institusjoner. Fra tiden før Sverreættens gjennomslag kjenner vi to titler på kongelige ombudsmenn, altså menn som hadde oppgaver og myndighet delegert fra kongen: årmann og lendmann. Begge var knyttet til kongelige jordeiendommer kongen ikke styrte direkte. Typisk handlet det om jord kongehuset hadde konfiskert fra beseirede motstandere. Lendmennene var storfolk som hadde en lokal maktbase. Kongen ga dem styringen over kongsgårder og som motytelse forventet han lojalitet. Den ekstra jorden gjorde lendmennene mektigere i lokalsamfunnet, men ved å ta i mot en slik gave ga de til syne at de underordnet seg kongen. Årmannen var gårdsbestyrer på en kongsgård, altså på en kongsgård som ikke lå under en lendmann. Årmannen hadde ikke samme lokale maktbase som lendmannen og var derfor mer avhengig av kongens autoritet. Ordningen med årmenn kan ha vært innført på Olav den Helliges tid, men det kan også hende at sagaen er anakronistisk her, og at den har tilbakeskrevet en ordning som først kom i bruk senere. Hevn og Straff I de gamle lovene hadde lendmannen og årmannen mange av de samme oppgavene: å inndrive landskyld, bøter og konfiskert gods, å påtale og straffe forbrytere og å mønstre leidangen (sjøforsvaret). Antallet årmenn og lendmenn var neppe stort. Kongsgårdene fungerte som spredte punkter som kongens autorite strålte ut fra. Årmenn og lendmenn satt ikke i tilgrensende distrikter som de hadde ansvar for å styre. Dette er derimot en treffende beskrivelse av mandatet til sysselmannen. Tittelen dukker opp fra slutten av 1100-tallet og siden hører vi lite om årmenn. I Sverres saga blir sysselmenn innsatt for å holde på territorier kongen har erobret, og sysselmannen var derfor en yrkesmilitær. Da fred ble den normale tilstanden på midten av 1200-tallet ble sysselmannens viktigste oppgaver, i tillegg til å opprettholde en militær beredskap, å administrere rettshåndheving og skatteoppkreving. Lagmannen hadde tidligere vært en lovkyndig mann som folkene på tinget lyttet til, eller lot være å lytte til. Under Sverre kom han på kongedømmets lønningslister og under Håkon Håkonsson begynte uttalelsene hans i rettsspørsmål å få status som dom. Lagmannen fikk en nøkkelrolle i den struktureringen av rettsutøvelsen som Magnus Lagabøter gjennomførte. I sagaen står det at Tore Sel, som Asbjørn hugget ned foran kongens høysete, var kongens årmann. Olav den Hellige ville at Asbjørn skulle overta stillingen. I så fall ville kongen ikke bare fått kontroll over Asbjørn. Han ville også fått et grep om Asbjørns nettverk av mektige slektninger og venner. I konfrontasjonen med storhøvdingen Erling Skjalgsson spilte Olav dette som et trumfkort. Kongeverdigheten ga Olav rett til å utnevne årmenn, og med Asbjørn som årmann ville han begynne å få innflytelse over slekten til Erling Skjalgsson. Tore Hund likte denne utviklingen dårlig og han spottet Asbjørn med at han hadde gjort seg til kongens trell. I boken Kongespeilet, fra midten 21 22 Død som straff i middelalderen av 1200-tallet, ble det diskutert hva som kunne få storfolk til å gå i kongens tjeneste. Det går frem at noen selv på den tiden kunne mene at det var en ynkelig ting å gjøre. Innføringen av dødsstraff og strafferett var ledd i en utvikling der kongen og kirken fortrengte høvdingene fra deres religiøse og politiske posisjoner. Høvdingene hadde vært ledere for de hedenske religiøse feiringene. De hadde fungert som samfunnets bindeledd til en verden av guder og helter. Ved innføringen av kristendommen ble høvdingene satt til side, mens kongen og kirken delte de religiøse og politiske funksjonene. Statsdannelsen var et felles prosjekt for kongen og kirken, der begge var avhengige av den andre parten. Samarbeidet var både praktisk og ideologisk. Kirken trengte kongens våpenmakt som garanti for kirkens eiendommer og rettigheter. Kongen trengte kirkens organisasjonskunst for å administrere kongedømmet. Ikke minst var skrivekunsten en ressurs som kirken kontrollerte og som kongen hadde stor bruk for. Ideologisk var forestillinger om kongen som Herrens utvalgte til gavn for begge parter. De mange helgenkongene fra 1000-tallet er et uttrykk for det nære samarbeidet mellom kronen og kirken ved dannelsen av europeiske kongedømmer i middelalderen. Den hellige Stefan av Ungarn (969–1038) innstiftet det ungarske kongedømmet og omvendte ungarerne til kristendommen. Edvard Bekjenneren (1004–1066) skjenket England 25 (sikkert uventede) år med fred, bygget klostre og levde et fromt liv. Knut den hellige av Danmark (1043–1086) sikret kirkens økonomi og uavhengighet før han ble drept foran alteret i St. Albans kirke i Odense under et bondeopprør i forbindelse med et mislykket tokt for å gjenerobre England. I utviklingen av lovverk og av rettslige institusjoner var kongedømmet i utgangspunktet helt avhengig av kirken. Perioden fra ca. 1150–1250 er blitt kalt det juridiske århundret i Europas historie Hevn og Straff (Tamm 1991, Sunde 2007). Både kirken og kongehusene tok i bruk lovgivning og domstoler for å konsolidere territorier og innflytelse. I Nord-Italia ble romerretten gjenoppdaget, nyordnet og satt i sirkulasjon. Universitetet i Bologna var det første senteret for denne virksomheten, men raskt vokste nye universiteter frem, der rådgivere for europeiske fyrstehus kunne bli rettslærde. De første europeiske universitetene (Bologna 1088, Paris 1150, Oxford 1165) hadde opphav i katedralskoler og klosterskoler, og de ble etablert med kirkens beskyttelse. Mye av den tidligste virksomheten ved universitetene dreide seg om å gjøre romerretten anvendelig for kirken. Prinsippene som ble utviklet på denne tiden fikk lang varighet, de fikk i det vesentligste bestå inntil den europeiske retten ble nyordnet på 1700-tallet med utgangspunkt i opplysningstidens naturrettstenkning. På den lokale rettsutøvelsens område skaffet kongene seg gradvis større innflytelse. I Norge var de årvisse ting-samlingene arenaer der høvdingene kunne bygge allianser og knytte til seg nye klienter. På tingene var høvdingene toneangivende for prosessene som ble ført og forlikene som ble inngått. Den såkalte tegngjelden var et av kongemaktens tidlige fotfester i rettsutøvelsen på tingene. Tegn var en betegnelse for en fri mann. Tegngjelden var en bot som skulle betales til kongen som oppreisning for drap på en av kongerikets menn. Ved innføringen av tegngjelden fikk kongen del i praktisk talt alle drapssaker. Ordningen viser kongens overhøyhet. Bortsett fra kirken, var han den eneste som hadde en så omfattende botsrett. Et annet fotfeste var at kongene fikk tilkjent retten til å foreslå nye lover med såkalte retterbøter. For å få status som ny lov måtte kongens forslag sanksjoneres på tinget. Det var denne retten til å foreslå nye lover Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøter la til grunn for de store lovrevisjonene på andre halvdel av 1200-tallet. De fikk tinget til å skyte hele loven under kongens og de beste menns revisjon. Siden 23 24 Død som straff i middelalderen fikk tingmennene den nye lovboken til gjennomsyn og kunne takke «ja» eller «nei» til den, men i praksis kunne de vanskelig si annet enn «ja». Både ordningen med tegngjeld og ordningen med retterbøter var forbundet med en internasjonal fyrsteideologi. Forestillingene om den rettferdige kongen (rex iustus) og det rettferdige kongedømmet var sterke midler til å heve kongen over andre menn. Ved tegngjelden viste kongen seg, hvor krigersk han ellers måtte være, som en fredsfyrste. Drap er brudd på kongens fred. Forestillingen om kongens fred ga kongen en begrunnelse til å monopolisere maktutøvelsen. Ved retterbøtene viste kongen seg som lovgiver. Så snart både kongedømme og kirke var trygt etablert, ble samarbeidet mellom dem mer anstrengt. I 1075 formulerte paven Gregor VII et program som skulle gjøre kirken mer uavhengig av verdslige keisere og konger. Her bygget han på pave Gelasius I (492–496) sin lære om forholdet mellom pavens åndelige og keiserens verdslige lederskap. Gelasius’ allegori om de to sverd var en fast referanse i politisk teori i middelalderen. Øvrigheten bar sverd fordi menneskenes syndige natur måtte tøyles. I et brev til keiser Anastasius i år 494 skrev Gelasius som følger: «Når det gjelder å styre verden, er det to makter, som kommer i betraktning: Pavens hellige myndighet og kongemakten. Av disse to har den geistlige makt mest vekt, i og med at den må avlegge regnskap også på kongens vegne på Dommens dag.» Etter kristningen av Norge hadde kongene i praksis hatt makten over kirken. Et sentralt punkt i Gregor VIIs program var at kongene ikke lenger skulle ha rett til å utnevne biskoper. Dette spørsmålet førte til store stridigheter. Kirken reiste også krav om skattefrihet og om at kirkens egne domstoler skulle dømme i åndelige saker og i saker der kirkens menn var involvert. Dette gregorianske programmet innledet en tautrekning mellom kirkens og kongens makt som varte i århundrer, og som vi vil møte flere steder i denne boken. Hevn og Straff Hevn og hevnrett Men la oss nå vende tilbake til Asbjørn og den uheldige kjøpmannsferden hans. Asbjørn trengte korn fordi han ville brygge mye øl. Han trengte mye øl fordi familien hans pleide å holde store julegjestebud. Slike gjestebud spilte en viktig rolle for familiens sosiale status. Asbjørns verdighet som høvding var avhengig av at han kunne knytte til seg mange og gode venner, noe som sikkert var lettere å få til hvis han kunne by på mye og godt øl. Tore Sel tok fra Asbjørn kornet (og et godt seil) og Tore Hund sa at dette måtte hevnes. I en rettskultur preget av hevnrett er ikke hevnen bare en rett, men også en plikt. Hvis ikke den rettmessige hevnen blir utført, da taper du retten. Faren er at dette kan føre til et permanent tap av status som rettssubjekt. Eldre Gulatingslov sier dette rett frem. Hvis en mann tar i mot draps- eller sårbøter mer enn tre ganger uten å hevne i mellom, da taper han retten til bøter (Gulatingslovi 1952, 191). Tapet av rettsstatus rammer ikke bare den enkelte, men hele det sosiale nettverket, og desto hardere hvis det er en lederskikkelse i familien eller klanen som er blitt nedverdiget. Tore Hund var onkelen til Asbjørn, og han presset på for at nevøen ikke skulle miste ære og anseelse. Den siste fornærmelsen Tore Sel fikk påført Asbjørn, var påstanden om at Asbjørn gråt da de tok fra ham seilet. I sagaen blir drapet på Tore Sel i og for seg fremstilt som en god og rettferdig handling, rent bortsett fra at det skjedde i påskehøytiden og ved kongens bord. Skjalg Erlingsson målbærer dette synet, og kongen protesterer ikke mot at fornærmelsen rettferdiggjorde drapet, hvis det bare hadde skjedd til en annen tid og på et annet sted. Dette til tross for at Tore Sel ble hugget ned bakfra. Her ser vi hvor viktig ryktet var for en mann som Asbjørn, en mann som skulle være et midtpunkt i slekten og en leder for andre menn. 25 26 Død som straff i middelalderen Når han blir utfordret nøler ikke Asbjørn med å gå over lik. Det kan ha vært mange som ham, ærekjære aristokrater som ikke tok mye for å trekke slekt og naboer inn i en runddans av blod, hat og hevn. På 1000-tallet lanserte kirken en kampanje, Gudsfred-prosjektet, som nok særlig var rettet mot menn av Asbjørns kaliber. Bestemmelsene om ubotamål i norske landskapslover har sprunget ut av dette prosjektet. Kirken så drap og hevn som syndige handlinger og vrede ble regnet som en av dødssyndene. Når kirken involverte seg i aristokratiets blodige oppgjør og etter hvert oppnådde å få innflytelse i de rettslige oppgjørene i dem, styrket dette kirkens maktposisjon. Det blir likevel for snevert å se fredsprosjektet først og fremst som maktpolitikk (Sunde 2007, 64 ff). Tiltakene for å påvirke og få kontroll med rettsutøvelsen siktet mot å gjøre verden til et mer rettferdig sted, mer i tråd med skaperens hensikter. I første omgang kom det ikke på tale å forsøke noe totalforbud mot private drap, men kirken prøvde å underlegge hevnretten visse rammer. På noen steder og til noen tider skulle det være totalforbud mot drap, slik som i påsken og ved kongens bord. For at hevn skulle være rettmessig måtte hevneren følge bestemte prosedyrer, slik som rett lysning (kunngjøring) av drapet. For at tyver eller trollfolk skulle kunne lynsjes rettmessig måtte først visse beviskrav innfris. Da Asbjørn ble drept var det kvinnen i fortellingen, moren til Asbjørn, som tok rollen som regnskapsfører for familiens ære. Hennes og Tore Hunds sinne, som driver hevnen, blir ikke fordømt i sagaen, men vurderes positivt. Spydet moren gir til Tore Hund er et klassisk hevnerspyd. Våpenet ble på et vis blitt besjelet da det tok Asbjørns liv. Det er et kjent fortellingsmotiv også fra langt senere tider. Bøddelsverdet blir besjelet og kan bli blodtørstig (Mathisen 1910). Drapskniver får magiske egenskaper (Hodne 1973). Senere stikker Tore Hund dette spydet gjennom livet til Olav den Hellige på Stiklestad. Fortellingen Hevn og Straff om Asbjørn Selsbane forteller om spenninger mellom høvdingemakt og kongemakt, som spisses til i en konflikt mellom den tradisjonelle hevnretten og kongens strafferett, og det var ikke avgjort at kongens rettsoppfatning skulle vise seg å være den sterkeste. 27 Lovgivning Kongen gir fra seg lovboken Illuminert initial fra landsloven, Codex Hardenbergianus. Norges konge (Olav, Magnus etc.) sitter på sin trone. Med den venstre hånden gir han fra seg lovboken mens den høyre hånden peker mot himmelen. Gesten minner om at kongens mandat som lovgiver kommer fra Gud. Her ligger det en advarsel for den som bryter kongens lover: han bryter samtidig Guds hellige orden. Under kongens trone og under føttene til mannen som tar imot lovboken er det malt to stridbare og kampklare fabeldyr, som kues og holdes nede. De gir uttrykk for hvordan kongens lovgivning overvinner kaos og ondskap. I tråd med etikettereglene i Kongespeiltet sitter kongen kappekledd mens mannen nærmer seg kongen ærbødig (med bøyet nakke, lett knelende) og uten kappe. 30 Død som straff i middelalderen Hevn og straff i de eldste lovbøkene De to best bevarte lovbøkene fra tiden før Magnus Lagabøters regjering er Gulatingsloven, for Sør- og Vestlandet, og Frostatingsloven, for Trøndelagsområdet og tilgrensende landskap. Hovedteksten for Gulatingsloven antas å være fra omlag 1250. I boken står det at lovene er gitt først av Olav den Hellige og deretter (i 1164) av Magnus Erlingsson. I kristenretten i Gulatingsloven står det ofte både hva Olav og hva Magnus har bestemt om de samme spørsmålene. Hovedteksten for Frostatingsloven, som gikk tapt i bybrannen i København i 1728, er rekonstruert etter avskrifter. Man antar den var fra 1260 eller tett opptil dette årstallet. Denne utgaven av Frostatingsloven var et produkt av Håkon Håkonsson sitt arbeid med å samle, systematisere og skrive ut de norske landskapslovene, et prosjekt som ble videreført da sønnen Magnus Lagabøter innførte ens lovgivning for hele riket få år senere. Det har eksistert flere og eldre norske lovbøker, men de har gått tapt eller er bare delvis bevart. Gulatingsloven (ca 1250) og Frostatingsloven (ca 1260) lest opp mot Magnus Lagabøters landslov (1274) er de sentrale holdepunktene for en skisse av rettsutviklingen på siste halvdel av 1200-tallet. Omtrent samtidig med de to bevarte landskapslovene ble Kongespeilet skrevet. Sverre Bagge, som til dags dato har gjort den grundigste undersøkelsen av Kongespeilet, mener boken ble skrevet i årene mellom 1250 og 1257 (Bagge 1979, 540). Gulatingsloven og Frostatingsloven peker i stort monn bakover og sammenfatter en rettstilstand som ble dannet over tid. Når Kongespeilet beskriver kongen som dommer, peker den fremover mot prinsipper som skulle realiseres i Landsloven. Kongespeilet forklarer og begrunner dom og straff og dødsstraff på måter som ligger fjernt fra landskapslovene, men som gjenfinnes i landsloven, iblant nesten i direkte sitater. I de gamle lovbøkene er ikke reglene om hevn og straff samlet på ett sted, men spredt gjennom flere deler av bøkene. Det var først og fremst Lovgivning den delen som ble kalt mannhelgebolken som regulerte hevnretten og hevnplikten. Her handler avsnittene om bøter og gjengjeld for drap og sår. Ved å lyse utøvere av urettmessige drap fredløse forsøkte en å begrense blodfeidenes rekker av drap og gjengjeld. Fredløshet var ikke det samme som dødsstraff. Sanksjonen gikk inn i oppgjøret mellom to slekter eller fraksjoner. Den fredløse mistet sin status i samfunnet ved at han mistet sitt rettsvern. Det var opp til mannens fiender å ta livet av ham. Å ta imot bøter var et alternativ til hevn, men evnen og viljen til å hevne måtte likevel være til stede. Gulatingsloven sier som nevnt at ingen hadde krav på rettsbot mer enn tre ganger hvis han ikke hevnet seg imellom. Trussel om hevn var det som lå under når en bot skulle drives inn. Hvis ikke boten ble betalt ville den dømte bli utleg, han ville falle utenfor lovens beskyttelse og slekten hans ville ikke ha krav på bot hvis han ble drept. Hevn var en plikt, og bare de som kunne innfri denne plikten hadde noe de skulle sagt på tinget. Når noen ble drept hadde den dødes arvinger hovedansvar for hevnen. Hevnplikten forsvant ikke over natten, men den ga gradvis etter for press fra konge og kirke. Kongespeilet, som ellers hevder at det bare er Gud og kongen som har rett til å ta menneskers liv, innrømmer at det finnes tilfeller da en mann har plikt til å utføre hevn. Det understrekes at han i så fall må gjøre det med rettferdighet og sans for det passende, og ikke ondskapsfullt og med hissighet (Kongespeilet 1946, 97). Noen ganske få steder i de eldste lovene foreskrives dødsstraff. Disse stedene bør ses i sammenheng med de andre kroppsstraffene og skamstraffene som lovene inneholder. Da ser vi at de som kan utsettes for slike straffer enten allerede er marginale i samfunnet, eller de har gjort slike udåder at de permanent skal utstøtes fra samfunnet. Tyveri anses tydeligvis som sterkt vanærende. For stort tyveri kunne det benyttes dødsstraff på tinget. For mindre tyveri benytter både Gulatingsloven og Frostatingsloven en form for spissrotgang. Folkene 31 32 Død som straff i middelalderen på tinget stiller seg i to rekker, som tyven må løpe mellom. Alle skal kaste stein eller jordklumper på tyven, og det er likegyldig om tyven dør eller overlever. Avstraffelsesformen gir et klart uttrykk for hvordan tyven utstøtes av samfunnet. I Gulatingsloven kan treller piskes eller halshugges for tyveri. Trollkjerringer skal ros ut på sjøen og hugges i ryggen. De aller fleste bruddene mot kristenretten kunne sones med pengebøter, men pisking var straffalternativ for de som ikke kunne betale. Mønsteret er i det hele tatt slik at lovene forut for Magnus Lagabøters landslov ikke utsetter frie menn som hadde penger å betale med og som ikke knipes i tyveri, for skjemmende straffer. Sanksjonene som kunne ramme en fri mann var pengebøter eller fredløshet. Å drepe tyver En gjennomgang av den eldre tyvelovgivningen gir et innblikk i forskjellene mellom hevnrett og strafferett og samtidig kommer noe av prosessen med å innføre strafferett til syne. Nå skal vi begynne så mye som hundre år før den overleverte nedtegningen av Gulatingsloven. En fortelling i Hellige Olavs liv og jærtegn gir innblikk i en diskusjon om forholdet mellom selvtekt og offentlig straff (Gammelnorsk homiliebok 1971, 150). Teksten tror man ble nedtegnet av erkebiskop Øystein på 1160-tallet. Flere av hendelsene kan tidfestes til 1150-tallet, altså kort tid etter at Nidaros erkebispedømme ble opprettet i 1152/53. Knyttet til Hellige Olavs messe, i en liste over de viktigste jærtegnene han skal ha forårsaket, møter vi en from og uskyldig bonde som de mektige mennene i bygda «mer av ondskap enn for sannhetens skyld» beskyldte for tyveri. De dømte ham på stedet og dro ham til galgen, mot både Guds og menneskers lov, uten å la ham få anledning til å forsvare seg. Nå ba den stakkars mannen Hellige Olav om hjelp av den allmektige Guds rettferdighet, og hjelp fikk han. Den hellige kongen Lovgivning skjøv et fjell under føttene hans der han hang i galgen. Imens dro kona og sønnene hans til en mektig mann og fikk tillatelse til å skjære liket ned for å begrave den hengte. Treet mannen var hengt i lente seg ut over en berghammer. Sønnen måtte åle seg ut for å kutte repet, og den stakkars kroppen tumlet utfor den bratte fjellskrenten. Fremdeles ble mannen beskyttet av Hellige Olav, og ved bunnen av skrenten reiste han seg opp og var hel og levende. Da han kom til krefter dro han til Nidaros og fortalte erkebiskopen og korsbrødrene om den miskunn han hadde fått hos den allmektige Gud på forbønn av den hellige kong Olav (Gammelnorsk homiliebok 1971, 150). I fortellingen beskrives henging som straff for tyver. Det er interessant i seg selv. Lovbøkene sier lite om på hvilken måte tyvene skulle drepes. I denne fortellingen var det tydeligvis slik at tyven ikke skulle tas ned fra galgen, men skulle henge til liket eller tauet gikk i oppløsning. (Det var også slik man hengte tyver i Norge senere, frem til straffeformen ble forlatt på 1700-tallet.) Valget av sted å henge mannen, i et tre som lente seg ut over en klippe, tyder på at han skulle henge til utstilling. Så lenge tyven henger slik, er han ikke sosialt død. Han henger der som en påminnelse om hva tyver er og hvordan tyver skal behandles. Tyven får ikke falle til jorden og bli borte, men skam og vannære rammer ham selv og hans slekt. Familiens ønske om å skjære den døde ned kan ha hatt både med omsorg for den døde å gjøre, og med omsorg for familiens rykte. Da den hengte etter flere timer ble tatt ned, med den store mannens beskyttelse, var han fremdeles levende. Her møter vi forestillingen om at en mislykket henrettelse betyr at Gud har grepet inn og rettet en urettferdig dom. Det er et slektskap mellom denne forestillingen og bruken av jernbyrd og tvekamp for å avgjøre rettskonflikter. Den som skulle prøves med jernbyrd måtte gripe om glødende jern. Noen dager senere så en biskop på sårene om prøven var bestått. Mens 33 34 Død som straff i middelalderen jernbyrd og tvekamp skulle provosere Gud eller en helgen til å gripe inn fordi de ikke ville la en urettferdighet skje, kunne en mislykket henrettelse fortolkes som et plutselig tegn fra Gud. Fra hele Europa finnes det fortellinger om hengte som har gått fri etter at tauet har røket og bødler som er blitt steinet av rasende folkemengder etter at de bommet med første hugg. Hva besto de mektige mennenes overgrep i? Var feilen deres at de ville drepe tyven selv? Saken er nok mer komplisert. Nå har vi ikke bevart noen tyvelovgivning som er så gammel som 1150-tallet. Den eldste vi har er fra Gulatingsloven, men omtalen av denne hengningen stemmer godt med det som peker seg ut som en hovedregel for behandling av tyver i Gulatingsloven. Der står det at «om noen stjeler en ertog eller mer, da er han utleg og kan drepes, men nekter han skal han forsvare seg med settered» (Gulatingslovi 1952, 227). Her kan noen av ordene trenge en forklaring. Utleg betød fredløs. En ertog var grensen Gulatingsloven satte mellom simpelt og grovt tyveri. En ertog = 1/24 mark = 1/3 øre = 10 penninger. Settered var en nektelsesed svoret med fem mededsmenn. Den måtte sverges for et tingsatt utvalg som hadde kompetanse til å avgjøre om eden sto eller falt. Regelen sier altså at du kan drepe tyven på stedet, men ikke hvis han påstår at han ikke har stjålet og vil forsøke å forsvare seg. Da skal du vente mens han prøver å samle til tinget fem hederlige menn som går god for at han ikke har stjålet. Gulatingsloven forutsetter i utgangspunktet at folk dreper tyver selv. Det synes også i en annen regel, der det står at hvis en tyv gripes inne i husene og han har gjort seg klar til å bære ut gods eller klær, eller hvis han gripes i fjøs og han har lagt bånd på dyr, da kan han drepes, og han faller utleg (Gulatingslovi 1952, 179). Deretter skal mannen hente naboer og vise dem drapssårene, og siden ta med vitnene til tinget og få den drepte lyst fredløs. Også i dette tilfellet er det ved det Lovgivning helt åpenbare tyveriet at en har rett til å drepe tyven på stedet. Det ser ut til å være viktig at tyven drepes der og da, i situasjonen. Men dommen over mannen skal falle i ettertid på tinget. I Gulatingsloven later det til at to rettsprinsipper og to prosessformer har fungert parallelt i behandlingen av tyver. Hevnretten, der privatpersonen sørger for at tyven bøter med livet, har fortsatt å eksistere, og trolig fremdeles som hovedregel, etter at sentralmakten har lansert en offentlig straff, som kongens ombudsmenn skal administrere. Det tegner seg et mønster der bøndene i åpenbare saker får fortsette å hevne seg, men i mer tvilsomme saker skal tyven trekkes til tinget. Hvis tyven gripes på fersk gjerning vil det være best om han drepes med en gang, med de våpen som er for hånden. Hva om tyven blir ført for tinget og dømmes skyldig, hvordan skal man så ta livet av ham? En tredje regel om tyver i Gulatingsloven sier noe om dette: Hvis man tar en mann som er i besittelse av tyvegods, da skal man binde tyvegodset bak ryggen hans og føre ham til kongens årmann, som igjen skal føre ham til kongens lendmann. Så skal han som tok tyven kalle sammen til ting, og hvis mannen finnes skyldig skal årmannen skaffe banemann til ham (Gulatingslovi 1952, 228 f). Den offentlige straffen har neppe vært godt utbygget da regelen ble tegnet ned, for ombudsmannen skal tydeligvis skaffe banemann fra sak til sak. Og det står videre at hvis ombudsmannen ikke vil skaffe banemann, da skal bøndene gjøre dette for den dømtes egne penger. Loven forutser at kongens ombudsmann, til tross for loven, kan mene at det ikke er hans oppgave å ta livet av tyver. Det sier noe om at sentralmaktens autoritet ikke var så voldsomt sterk i samfunnet Gulatingsloven skulle organisere. I Frostatingsloven er regelen om at tyven skal føres til tinget med tyvegodset bundet til ryggen blitt klart overordnet. I Gulatingsloven var 35 36 Død som straff i middelalderen dette fremgangsmåten når en fant noen i besittelse av tyvegods. I Frostatingsloven skal regelen også gjelde hvis man tar tyven på fersk gjerning: Om ein tjuv vert funnen i ein manns bur eller ein annan stad, då skal ein binde tjuvegodset på ryggen hans i det fylket der tjuven vert teken og føra han bunden til årmannen. Og årmannen skal taka han med på tinget, og frå tinget og ned i fjøra, og årmannen skal få ein mann til å drepa han, og slik med alle tjuvar. Men bøndene er skuldige til å fylgja tjuven til avrettinga; med det endar deira ansvar (Frostatingslova 1994, 208). Dette ser ut til å være ment som en universell regel for prosessen mot tyver. Ingen tyver skal drepes på stedet. Alle tyver skal føres til tinget. Der skal tyvene få dom og offentlig henrettelse, og de som har tatt tyven og ført ham til tinget har plikt til å bivåne henrettelsen. Hvis dette er rett forståelse ser regelen ut som et radikalt forsøk på å innskrenke den private hevnretten, og på innføring av offentlig avstraffelse av tyver. Men blant de nye lovene som Håkon Håkonsson satte, som innleder Frostatingsboken, står en annen regel om tyver som motsier denne: Såleis vitnar óg alle lovbøker og gjeldande lov og rett i landet at den mann som tek annan manns ku eller gods med tjuvshand, han kan drepast og døydast kvar han så held seg (Frostatingslova 1994, 6). Her bekreftes retten til å drepe tyven på stedet. Hvorfor sette dette som en ny regel hvis den alt er opplest og vedtatt i alle lovbøker og i all gjeldende lov? Kan det tenkes at retten til å drepe tyven på stedet var under press? Tilhengere av denne retten kan ha sørget for å få den bekreftet i lovboken, med det som følge at lovboken på dette punktet ble selvmotsigende. St. Nikolas redder tre uskyldige fra å bli halshugget Palermino di Guido 1300–1301. Fresco i St. Nikolas' kapell, San Francesco, Assisi, Italia. Dette er en eldre parallell til fortellingen om St. Olav og den hengte mannen, bortsett fra at Nikolas skal ha gjort dette mens han var i levende live på 300-tallet i Lilleasia. En lokal guvernør hadde motatt bestikkelser for å henrette tre uskyldige menn. Nikolas møtte opp på retterstedet og rev sverdet ut av bøddelens hånd og han refset guvernøren til han bekjente sin synd og tryglet om å bli tilgitt. St. Olav redder en hengt mann Takmaleri fra Risinge gamle kirke, Östergötland, Sverige, andre halvdel av 1400-tallet. Avtegnet av Nils Månsson Mandelgren, publisert i Monuments Scandinaves (Paris 1862). St. Olav holder øksen som gjorde ham til martyr. Her støttes ikke den hengte mannen av et fjell, men av en slags sokkel. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Riksantikvaren. Illustrasjoner til tyvebolken i Jonsbok, den islandske utgaven av landsloven Bildene er gjengitt med tillatelse fra Riksantikvaren. a) Håndskrift fra 1300-tallet. Inne i bokstaven: En tyv føres til tinget med tyvegodset, i dette tilfellet en vær, på ryggen. Både de eldre landskapslovene og landsloven foreskrev denne fremgangsmåten i prosess mot tyver. Etter landsloven skulle man altså ikke lenger straffe tyven selv, men det var nok stor sjanse for at en mann ble dømt skyldig når han først var blitt ført til tinget på denne måten. I foten på staven: En tyv er hengt. Hendene er bundet. Hodet er ansiktsløst. Bena vrir seg. b) Håndskrift fra 1363. Inne i bokstaven: Tyven avhøres. Til venstre for tyven ser vi en dommer. Til høyre for tyven ser vi en anklager. I foten på staven: Tyven sitter fengslet og venter på dom og straff, med én stokk om halsen og hendene og en annen stokk om føttene. Bak staven: Tyven er hengt. Han har tungen ut av munnen. Fugler hakker på ham. En hund glefser etter ham. c) Håndskrift fra 1400-tallet. Margillustrasjon: En tyv føres til tinget med tyvegodset (en vær) bundet til ryggen. Dommeren sitter og leser i en bok. Anklageren leier tyven med den ene hånden og argumenterer med den andre hånden for en fellende dom. d) Fra samme bok som c. Margillustrasjon: En tyv piskes, liggende, naken (?) med hendene bundet. Bak staven: Tyven henger, bakbundet og med en sekk eller en belg trukket over hodet. Tyv skal piskes Initial fra landslovens tyvebolk, Codex Hardenbergianus. Tyven er bundet til en påle og ser ganske miserabel ut. Til venstre for seg har han øvrighetspersoner (lagmann, sysselmann og lensmann?), og til høyre ser vi mannen som skal påføre straffen. I motsetning til de høyerestående herrene, som alle er glattbarberte, har han et frodig skjegg. Vi ser også de bare leggene hans. Til sammen vil dette kunne vise en lav sosial rang. En kan merke seg at illustratøren har valgt piskingen av tyven og ikke henrettelsen av tyven som motiv. I følge landsloven skulle ikke henrettelse brukes mot første gangs tyveri, men for større første gangs tyveri kunne tyven brennmerkes og skamferes. Loven overlater detaljene i skamferingen til dommerens skjønn (eller til konvensjonell praksis). 44 Død som straff i middelalderen På veien fra hevn til straff Både på 1100- og 1200-tallet satte norske konger inn tiltak som gjorde hevnretten mindre privat og som trakk dommen til fredløshet mer i retning av dødsdom. Det første skrittet ble tatt under kongen Magnus Erlingsson. Da han var ca. 7 år gammel ble Magnus Erlingsson kronet og salvet til konge. Det var første gang en slik seremoni ble gjennomført i Norden. Faren må ha sett kroningen som et tiltak for å sikre sønnens rett på kongedømmet, for Magnus’ forbindelse til kongeslekten gikk gjennom moren, og ikke gjennom faren som arvereglene krevde. Med kroningen kom det flere nyskapninger. En ny kroningsed skulle garantere kirken større domsmakt og skattefrihet enn tidligere. En ny tronfølgelov ga førsterett til kongens eldste ektefødte sønn og ga biskopene en rolle ved kongevalget. Og i landskapslovene ble det tatt inn en serie med straffeskjerpende bestemmelser. Bøtesatsene for brudd mot kristenretten ble forhøyet og en serie med nye såkalte ubotamål ble innført. Ved en vanlig fredlysning var ikke den fredløses tap av sosial status og rettsvern nødvendigvis permanent. I prinsippet kunne det senere inngås et forlik. En bot kunne vedtas og når den var betalt kunne den fredløse få vende tilbake. En vanlig fredløs mistet derfor ikke sin odelsrett. En ubotamann blir derimot permanent fredløs. Han forspiller all sin eiendom, også sin odelsrett, til kronen og han får aldri vende tilbake. De nye ubotamålene er plassert i kristendomsbolken. De rammer først og fremst forskjellige former for fredbrytere: leiemordere, kvinneranere, de som dreper i sin egen familie, de som slåss i kirkene. Ubotamålene er også rettet mot de som begår store synder som trolldom og homoseksuell kjønnslig omgang. Da Magnus Erlingsson ble innsatt på tronen var kirkens mål at denne kongen skulle bli en Rex Iustus i tråd med det augustinske kongeidealet: En konge som skaper fred og harmoni på jorden fordi han styrer i samsvar med Guds lover. Ved de nye lovene har Magnus Lovgivning styrket sitt krav på tronen. Han innfrir sin del av avtalen med kirken ved å trygge rettferdigheten og freden i riket (se Tobiassen 1964). Men Magnus fikk ikke herske i fred. Han ble stadig utfordret av andre kongsemner og til sist ble han overvunnet og drept av Sverre Siggurdsson. Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson var den neste norske kongen som trakk hevnretten i retning av strafferett. Kravet om hevn eller bøter var i utgangspunktet ikke begrenset til drapsmannen og den dreptes hovedarving. Gulatingsloven viser hvordan hevnretten angikk hele slekten, både på den drepte og drapsmannens side, når den lister opp hvilke bøter drapsmannens slektninger skal betale den dreptes slektninger. I Håkon Håkonssons revisjon av Frostatingsloven strammer han inn og presiserer at en bare får hevne seg på drapsmannen selv. Den nye regelen innledes med et hjertesukk: Alle vil vera kjende med den store og ille useden som lenge har vore i dette landet, at dersom ein mann vert teken av dage, så vil frendane åt den døde taka og drepa den som best er or ætta, om han så korkje var vitande om eller viljande til avlivinga av den døde, og ikkje taka hemn på den som drap (Frostatingslova 1994, 6). Vi kan merke oss hvordan dette avsnittet legger vekt på den subjektive skylden til drapsmannen, hva drapsmannen ville eller mente med handlingen. At subjektiv skyld skal være et vilkår for strafferettslige sanksjoner er innlysende for oss, men det var ikke like innlysende på denne tiden. Hevnrettens rasjonalitet var å bøte skaden, ikke å straffe synderen. Hevnretten ble også avprivatisert ved at kongens ombudsmenn ble pålagt å forfølge de fredløse. Den første og mer begrensede utgaven av denne forfølgelsesplikten var knyttet til tingene og tingfreden. Frostatingsloven sier at hvis det kommer en fredløs til tinget, som 45 46 Død som straff i middelalderen årmannen har tatt utlegdsgods fra, er det alltid årmannens plikt å skaffe en mann til å hugge den fredløse i hjel, med mindre arvingen er til stede på tinget. Arvingen er den eneste som uten straff kan la den fredløse slippe unna (Frostatingslova 1994, 56 f). Ut fra regelen tenker en seg først og fremst at de fredløse er drapsmenn. Arvingen er den som bærer hevnretten og hevnplikten etter den drepte. I denne regelen er arvingens hevnrett større enn ombudsmannens straffeplikt. Årmannen skal la arvingen hevne eller ikke hevne. Regelen gjelder når dommen over den fredløse er rettskraftig i den grad at årmannen har krevet inn godset som er forspilt til kronen. Men i et slikt tilfelle og når det ikke finnes en arving til stede som bærer hevnretten, da skal årmannen skaffe en mann til å hugge den fredløse i hjel. Fra regelen er det ikke klart om den fredløse først skal fanges og deretter skal henrettes, eller om han bare skal drepes på stedet. Uttrykket å hugge mannen i hjel kan være dekkende for en halshugging, men kan også bety å hugge mannen ned der han står. Forfølgelsesplikten i denne regelen gjelder bare for selve tinget. Fredløse skal ikke komme til tinget uten at de drepes. En av de nye lovene som Håkon Håkonsson lot sette, er en utvidelse av ombudsmennenes og sysselmennenes forfølgelsesplikt. Det står at kongen er kjent med hvordan utlegdsmenn har fått tilhold på bygdene mot at bøndene som har huset dem, har betalt bøter til sysselmennene. Fra nå av skal det være slik at hver sysselmann som ikke refser illgjerningsmenn selv om han kan komme til med det, regnes som selvavskrevet fra rangen og må bøte tre merker brent sølv (Frostatingslova 1994, 7). Denne regelen, som antas å være fra 1260 (Frostatingslova 1994, XXXI), tok et langt skritt i retning av å omdefinere utlegdsstraffen til dødsstraff. Kongen pålegger sine tjenestemenn å forfølge de fredløse over alt hvor de kan komme til. Hvor effektivt pålegget har vært vet vi ikke, men sysselmannen kunne i prinsippet risikere en alvorlig reaksjon hvis det kom klager. Trolig vil Lovgivning en privat hevn mot den fredløse fortsatt ha vært det normale, mens kongens menn skulle ta i et tak der de private ikke strakk til. Det er ikke selvsagt at den refsingen loven foreskriver betyr en offentlig henrettelse. Det kan være nok at den fredløse drepes der de finner ham. Uansett om dødsstraffen skal være et offentlig skue, så gir kongen og statsmakten seg selv en generell plikt til å sørge for at fredløse drepes. Var denne kongelige forfølgelsesplikten ny, eller var loven en kodifisering av en praksis som allerede langt på vei var i bruk? Fra hvordan regelen formuleres kan det synes som den vil stramme inn på en utglidning, ved å slå ned på korrupte ombudsmenn som ikke har gjort jobben de var satt til. På den annen side vil det ikke være uvanlig at en ny regel innføres som om den var den opprinnelige og uforvanskede loven. Den eldre hevdvunne rettstilstanden fremstilles som den representerer et forfall mens den nye regelen skal føre tilbake til slik samfunnet egentlig skulle være. Når verken Gulatingsloven eller Frostatingsloven for øvrig viser noen slik offentlig forfølgelsesplikt, er det nærliggende å tolke regelen som et nytt skritt i en prosess der kongemakten tar kontroll over rettshåndhevelsen. Forfølgelsesplikt i landsloven Både Frostatingslovens og landslovens mannhelgebolk åpner med å erklære at den som dreper en annen blir fredløs, men Frostatingsloven fortsetter med å slå fast at den som setter etter en fredløs og dreper ham, må lyse drapet på seg samme dag og i samme fylke der mannen blir drept. Dette står ikke i landsloven, for her har Magnus Lagabøter tatt bort den private hevnretten. Han endret samtidig på fremgangsmåten for å inngå forlik i drapssaker. Før alle private forlik i slike saker måtte drapsmannen først benådes av kongen. «Det kan hende kongen viser miskunn og gir landsvist etter høvdinger eller andre gode menns 47 48 Død som straff i middelalderen forbønn,» sier loven. Det går altså fremdeles an for storfolk å få til et forlik, men det er kongen som skal avgjøre vilkårene og det hele må skje i form av en kongelig benådning. I forhold til Frostatingsloven har landslovens avsnitt om tingfreden fått viktige tillegg og utelatelser. Nå er det ikke bare når en fredløs kommer på tinget at ombudsmannen har plikt til å straffe, men overalt når han har tatt utlegdsgods. I Frostatingsloven settes ombudsmannens forfølgelsesplikt inn der det viser seg at hevnretten ikke strekker til, det vil si når den fredløse ikke blir drept, men får tilhold på bygdene. Da skal årmannen ri ut og ordne opp. I landsloven settes ombudsmannens forfølgelsesplikt inn i det øyeblikket dommen blir rettskraftig. Fra det øyeblikket har sysselmannen plikt til å få henrettelsen utført. Hva som skal gjøres hvis arvingen til den drepte befinner seg på tinget står det ingen ting om i landsloven, for arvingens hevnrett skal ikke lenger gjelde. Bøndene pålegges å følge med til straffens fullbyrdelse, og de må bøte en halv mark sølv til kongen hvis de ikke følger. Hvilke bønder er det snakk om? Kan det være bøndene som avsa dommen? Gjelder det for alle bønder som er til stede på tinget? Uansett viser pålegget at drapsmannen ikke bare skal drepes, men henrettes. For at straffen skal være rettferdig må den utføres på riktig måte. Avstraffelsen skal skje i offentlighet, med vitner til stede, som kan lære av og fortelle videre om det de ser. De skal se at det er kongens forlengede arm som påfører straffen. Sysselmannen har fått plikt til å henrette alle fredløse, men han rår ikke over noen politistyrke, og det er befolkningen selv som skal arrestere forbryterne. Alle som er i nærheten når noen begår drap eller andre forbrytelser som kan gi dødsstraff, har plikt til å gripe mannen og føre ham bundet eller lenket til sysselmannen, såfremt de kan gjøre det uten å få legemsskade eller overlast. I kortene ligger det at hvis illgjerningsmannen setter seg kraftig til motverge, kan han Lovgivning fremdeles drepes på stedet. Men hvis kongen finner at en har drept en forbryter som kunne arresteres, da er en selv utleg. Unntatt fra forfølgelsesplikten er nære slektninger, firmenninger eller nærmere (Magnus Lagabøters landslov 1979, 57). Andre må bøte en halv mark hvis de ikke setter etter mannen. Videre kan en påtaler, altså en som reiser sak, som ikke har folkehjelp, kreve hjelp av sysselmannen for å arrestere en forbryter, og sysselmannen kan igjen kreve hjelp av bøndene, og da må den som ikke blir med bøte en mark sølv. Sysselmannen skal, som del av det nye systemet, lyse på tinget hvor mange drapsmenn og andre udådsmenn det ble i hans syssel siste 12 måneder og gi beskjed om deres vekst og utseende så de kan kjennes igjen hvor de måtte befinne seg (12). Rester av hevnrett i landsloven Det er en viss ambivalens knyttet til drap av slike som har begått skjendselsdrap eller nidingsverk. I mannhelgebolkens kapittel 1 står det at man ikke skal bli fredløs av å drepe dem (Magnus Lagabøters landslov 1979, 43). I kapittel 17 står det derimot at alle som risikerer dødsstraff skal arresteres, og den som dreper en forbryter han kunne arrestert risikerer selv en dødsdom (57), og her later det ikke til å gjøres noe unntak for skjendselsdrap eller nidingsverk. I landsloven står det også at den som finner en annen mann hos sin kone, eller hos en mor, datter eller søster som ikke er gift, har rett på bøter. Men han har altså ikke rett til å drepe mannen på stedet, slik han hadde etter Gulatingsloven (178) og Frostatingsloven (95 f). I begge de eldre lovene er retten til å drepe en mann som gripes på fersk gjerning hos disse kvinnene forbundet med retten til å drepe tyver på stedet. I landsloven er det også helt klart at du ikke lenger har rett til å drepe tyven på stedet, med mindre tyven forsvarer seg. Om en tyv 49 50 Død som straff i middelalderen vil verge seg, så faller han utleg (Magnus Lagabøters landslov 1979, 184). Dermed har folk en viss anledning til fortsatt å drepe tyver, til tross for at det er blitt forbudt. Et etterheng fra retten til selv å drepe tyver finner vi i listen over hva som skal regnes som skjendselsdrap og nidingsverk. Det er nidingsdrap om noen hevner tyver. Den som dreper tyven skal være beskyttet mot hevn. Dette er en regel som henger igjen fra da hevn var lov og folk drepte tyver selv. Et eget avsnitt i landsloven slår fast under hvilke to vilkår privat hevn fremdeles er lov. For det første: Når fornærmede har gått rettsveien og fått dom i saken, men gjerningsmannen ikke vil betale og kongens ombudsmann forsømmer å drive inn boten. Da har fornærmede lov til å hevne seg. Hvis hevnen ikke blir større enn krenkelsen er fornærmede kvitt, men blir den større skal det overskytende kompenseres for, halvparten skal betales av den som hevnet seg og halvparten av kongens ombudsmann (63). Denne regelen er vel nærmest kongens garanti for at det nye systemet uten privat hevnrett skal gi den enkelte rettssikkerhet. Hvis det nye systemet ikke virker, får en falle tilbake på det gamle systemet. Det andre vilkåret finnes bare i noen utgaver av landsloven. Hvis en mann sakesløst fornærmes og han hevner seg straks og med det samme og har to vitner på at det var slik det foregikk, da kan han hevne seg. Men hvis den han hevner seg på dør, da er hevneren «underlagt kongens miskunn etter sakens omstendigheter». At regelen er med i noen utgaver av landsloven men ikke i alle, kan tyde på at den har vært kontroversiell. Noen kan ha ment at når man først skulle gjøre privat hevn ulovlig, ville det være uforstandig å beholde en lovfestet anledning til å hevne i situasjonen. Andre kan ha ment at retten til å gjengjelde i situasjonen var soleklar og at den derfor burde stadfestes i loven. Også i dag er det formildende hvis en gjengjeldelse kommer i situasjonen, og en norsk domstol kan i mindre alvorlige saker Lovgivning komme til at hvis gjengjeldelsen svarte til en provokasjon, kan den siktede slippe uten mer straff (Andenæs og Bratholm 1990, 52 og 9). Forskyvningenes følger For å oppsummere: De store lovendringene på andre halvdel av 1200-tallet skjedde i mannhelgebolken. Loven gikk fra et regime der privat hevn var påbudt på det aller sterkeste til et regime der privat hevn på det strengeste var forbudt. Parallelt ble den alvorligste sanksjonen, fredløsheten, omdefinert slik at den ble til en dødsstraff. Tyvebolken ble berørt av endringene i hevnretten. Både Gulatingsloven og Frostatingsloven inneholdt riktignok regler om hvordan tyver kunne dømmes og henrettes på tinget, men disse reglene hadde preg av å være alternativer til privat hevn. Etter Landsloven skulle slik privat hevn strengt tatt ikke forekomme, selv om loven hadde et nokså stort smutthull ved at tyven fremdeles kunne drepes på stedet hvis han prøvde å forsvare seg. Innføringen av forfølgelsesplikt og offentlig henrettelse i drapssaker fikk også betydning for kristenretten. I kristendomsbolken i Gulatingsloven og Frostatingsloven deles det ut straffer for slikt som å spise kjøtt på fredagen og for å jobbe på søndagen. De som unnlater å døpe barn skal straffes og de som setter barn ut for å dø skal straffes hardt. Magnus Lagabøter ville også revidere kristenretten, men dette motsatte erkebiskop Jon Raude seg på det sterkeste. Resultatet var at landsloven ble stående uten annen kristendomsbolk enn reglene som angår tronfølge, kongevalg og innsetting av ny konge. Hva som var gjeldende kristenrett i tiden etter at landsloven ble innført er derfor noe uklart. Til dels har de eldre kristenrettene fremdeles stått ved lag. Til dels kan kirken ha tatt i bruk den nye kristenretten erkebiskop Jon lot skrive for Frostatinget. Forfølgelsesplikten gjaldt alle fredløse, og kirken 51 52 Død som straff i middelalderen hadde anledning til å dele ut fredløshetsdommer for en rekke forhold. For eksempel kan sanksjonene for grov incest og for spedbarnsdrap ha blitt trukket med da fredløshet ble omdefinert til dødsstraff. Utdrag fra Gulatingsloven: Om behandling av tyver Det er no dinæst at ingen av oss skal stela frå annanmann, ingen av dei menn som vil vera i landeigni til kongen vår. Men um nokon stel ein ertog eller meir enn ein ertog, då er han utlæg og kann drepast. Um han nektar, skal han nekta med settareid. Stel nokon mindre verde, då skal dei gjera gate for han og kasta stein eller torv på han, då slepp han med so gjort. Men um han nektar, skal han nekta med lyrittareid; den eiden fell til gatelaup for han. Dei skal laga gate for han på staden der han vert [prova] sannskyldig. Gata skal vera ni bogelengder, etter bogen åt ein fullmyndig mann, og dei skal tyrva han med stein og med torv, og han fell utlæg um han fell. Men um han kjem frå det, då slepp han med so gjort. Um nokon stel rått kjøt av firføtt dyr, då er han utlæg, endå um han [berre] stel eit nattgamalt lamb. Um ein mann kjem yver ein annan som har tjuvegods i hendene, då skal han binda godset bak på ryggen hans, um vitne er med, og føra han til den tingsokni der han stal, og føra han til kongsårmannen, um han vil det. Men um årmannen ikkje tek mot tjuven, då er han saka 15 merker. Den summen som årmannen skal bøta, den eig bøndene heilt. Då skal hin føra tjuven til lendmann; men um han ikkje vil taka mot tjuven, då er han saka 15 merker, av dei pengane skal kongen ha helvti og bøndene helvti. Bøndene skal ikkje svara bøter til årmannen eller til lendmannen fyrr enn dei har søkt retten sin. Lovgivning No skal då hin, som tok tjuven, kalla ting saman og føra tjuven dit med tjuvegodset påbunde, og føra fram vitne på at den som batt, eig godset og lyste at det var stole. Og [so skal han føra] vitne på det og, at han batt han med det godset; då skal tingmennene døma i saki. Dømer dei han misbunden, då er den som batt han, saka 15 merker til kongen. Men dømer dei han rettbunden, då skal årmannen få banemann til han; han er saka 40 merker um han ikkje vil. Då skal bøndene tinga banemann til hin for hans eigne pengar. Men går han burt med livet, då skal bøndene bøta 40 merker. Lèt dei han gå udømd av tinget, er dei saka 15 merker til kongen (Gulatingslovi 1981, 227–229). Um ei ættbori kvinne stel, skal ho førast or landet til eit anna kongsvelde. Stel ein umyndig, skal det svarast skadebot for verket hans. Stel ein træl som er alen her i landet, skal dei slå hovudet av han, eller drotten hans skal nekta med settareid. Um ein utanlandsk træl stel, eller søner av utanlandske trælar, skal dei slå hudi av han, eller drotten hans skal ha hudstroke han innan 5 dagar. Men um det ikkje er gjort, kann kongsårmannen draga inn trælen. Då skal årmannen ha hudstroke han innan 5 dagar. Gjer han ikkje det, skal drotten ha trælen sin og hudstryka han heilt. På same måten med utanlandske trælkvinnor. Men um drotten vil nekta for dei, skal han nekta med lyrittareid. Um eiden fell, skal drotten slå hudi av og gjeva atter for stulden, alt det som er att uspilt og helvti av det som er øydelagt; og på same måten for umyndig. Um ei løysingskvinne stel, eller trælkvinne som er ali her, då skal dei skjera av henne det eine øyra. Stel ho ein gong til, skal dei skjera av henne det andre øyra. Stel ho tridje gongen, skal dei skjera nasa av henne, då heiter ho stuve og nuve og kann stela so lenge ho vil (Gulatingslovi 1981, 232–233). 53 Ideologi Visjoner om straff i helvete Tysk miniatyrmaleri fra middelaldermanuskript (1170–1195). Bildet var en illustrasjon til en encyklopedi av den lærde damen Herrad av Hohenberg. Boken har tittelen Hortus Deliciarum (Den skjønne haven). Originalen gikk tapt under beleiringen av Strasbourg i 1870. Dette bildet er en rekonstruksjon. Vi ser hevletesstraffene på dommedag. Nederst leies en grisk munk inn i Lucifers forværelse. I etasjen over ser vi blant annet jøder som kokes. De forskjellige straffene svarer til forskjellige former for synd. 56 Død som straff i middelalderen Forrige kapittel handlet om hvordan hevnrett ble til strafferett og fredløshet ble til dødsstraff i lovverket. Dette kapittelet tar for seg noen ideer og prinsipper som strafferetten forutsatte og som fikk uttrykk i praktiseringen av strafferetten. Helt sentralt står prinsippet om subjektiv skyld. Det nye juridiske skyldbegrepet var forberedt av endringer i kirkens religiøse skyldbegrep. Kristendommen hadde riktignok hatt i seg forestillinger om personlig skyld og personlig frelse helt fra begynnelsen, men på 1100- og 1200-tallet ble kirkens håndtering av synd og straff bygget ut på måter som fikk store følger. Det viktigste som skjedde var at det personlige skriftemålet ble betonet stadig sterkere. Personlig skriftemål og visjoner om straff Kirken har praktisert ulike former for skriftemål: kollektive og individuelle, offentlige og hemmelige. Det viktigste evangeliske grunnlaget for skriftemålet finner vi i Matteus kapittel 18: I det samme kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: Sannelig jeg sier dere: Uten at dere vender dere om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. (Vers 1–4) (…) Hva mener dere? Når en mann har hundre sauer og en av dem går seg bort, lar han da ikke de nittini være igjen i fjellet og går på leting etter den som har gått seg bort? Og skulle han finne den, sannelig, da ville han glede seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke var kommet bort. Slik vil heller ikke den himmelske far at en eneste av disse små skal komme bort. Ideologi Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke på deg, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Hører han ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke en gang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller. (Vers 12–17) I oldkirken gjorde de slik at dersom en i menigheten begikk åpenbare alvorlige synder, ble han ved en offentlig handling ekskommunisert. Synderen ble stengt ute fra fellesskapet inntil han hadde utført visse botsøvelser. Botsøvelsene var handlinger der synderen åpenbart ydmyket seg for Herren. De kunne bestå i for eksempel faste og bønn. Når denne såkalte kirkeboten var utført kunne den frafalne, ved en ny offentlig handling, tas opp i menigheten igjen (Bergan 1992). Det private og hemmelige skriftemålet, der synderen bekjenner til en skriftefar på tomannshånd, har sannsynligvis opphav i munkevesenet. Det var den irske kirken og dens misjonærer som spredte det private skriftemålet fra klostrene og ut til folket. På 700-tallet later denne skriftemålsformen til å ha blitt allment utbredt i kristenheten. En fordel ved det private skriftemålet var at man nå fikk anledning til å angre og få tilgivelse flere ganger. Etter den gamle regelen hadde man bare hatt anledning til å gjøre kirkebot en gang i livet. Kirken ville ha folk til å skrifte oftere. Likevel ble tydeligvis skikken at folk ventet med å skrifte til de forsto at døden nærmet seg. På andre halvdel av 1100-tallet fikk erkebiskop Øystein innført i Frostatingsloven at alle over 15 år en gang i året måtte gå til nattverd, og at de som hadde begått dødssynder måtte skrifte først (Nedkvitne 1997, 116). Den store systematiseringen av det private skriftemålet kom med det fjerde Laterankonsilet i 1215. Der ble det bestemt at alle som var kommet til skjels år og alder måtte skrifte personlig minst en gang 57 58 Død som straff i middelalderen i året, og det som en forutsetning for å motta nattverden. Å komme til skjels år og alder betyr at man er gammel nok til å erkjenne at nattverdsbrødet er Jesu legeme. I følge den katolske kirken skjer dette normalt i sjuårsalderen. Da får barna innta sin første nattverd. Skjel i denne sammenhengen har ikke noe med sjelen å gjøre, men betyr at barna kan skjelne, at de kan forstå vanskelige begreper. Læren var strengt tatt slik at det bare var for dødssyndene man faktisk trengte å skrifte og gjøre kirkebot for ikke å komme til helvete. De mindre syndene ble man løst fra bare man deltok i nattverden. Men prestene stolte ikke på at lekfolk kunne skille mellom dødssynder og andre synder. Den som skulle skrifte ble derfor bedt om å gjøre rede for alle uoppgjorte synder, og overlate klassifiseringen av dem til skriftefaren. I middelalderen vokste det frem en hel litteratur om klassifiseringen av synder. Samtidig med at det årlige personlige skriftemålet ble innført gjorde det fjerde Laterankonsilet en stor innsats for å ordne og systematisere den kristne læren. Det skulle ikke være tvil om hva som var rett kristendom og hva som ikke var det. Det hemmelige skriftemålet overlater til den enkelte å holde regnskap med egne synder, og hva en bekjenner, det velger en selv. Men samtidig ble det trukket tydelige retningslinjer for hva som var riktig å tro og hvordan det var riktig å handle. Det årlige skriftemålet gjorde det til en vane for den enkelte å måtte gjøre rede for seg selv, for sin egen moralske status og for sin vei gjennom livet mot himmel eller helvete. Oppgraderingen av den selvbiografiske fortellingen til høyere sannhet, var knyttet til den makten som Gud, representert ved kirkens menn, utøvde i selve skriftemålet, ved å forlange disse fortellingene, forlange utdypninger av dem, og så godkjenne dem ved å gi syndsforlatelse (Brooks 2000). Det private og hemmelige skriftemålet ble på 1200-tallet stadig mer sentralt i kirkens lære om synd og frelse, og i 1274 ble det vedtatt som Ideologi dogme at synder kunne slettes ved selve skriftemålet. Parallelt med at den enkeltes omsorg for egen synd og frelse ble mer omfattende, tapte forestillingene om kollektiv frelse terreng. I kristendommen har synden og frelsen både individuelle og kollektive dimensjoner. Arvesynden følger menneskeslekten. Veien til frelse går gjennom kirken. Begravelsen i og rundt kirkene viser en forestilling om at menigheten samlet skal stå opp og møte frelseren på den ytterste dag. Deltakelse i menigheten ga en kollektiv andel i de gode gjerningene menigheten utførte. Sammen med nattverden og nærheten til helgenenes altere og relikvier i kirkene ble dette lenge vurdert som tilstrekkelig for å nøytralisere de flestes synder. På 1200-tallet ble imidlertid Gud i sterkere grad dommer over hvert enkelt menneske, og tildelte individuelle og nøye utmålte dommer ved livets slutt (Nedkvitne 1997, Svennebye 1999). 1200-tallets visjonsdiktning uttrykker denne mer finstilte justisen. I visjonene får et menneske se inn i dødsverdenen, i himmel og helvete. Beskrivelser av strafferegimet i helvete tar mye plass i diktene. I det irske diktet Duggals visjon (trolig oversatt til norsk på midten av 1200-tallet på oppdrag av Håkon Håkonsson) må tyver passere en smal bru besatt med stålspiker mens de bærer alt de har stjålet. Gjerrige menn blir slukt av uhyret Attergus. Utuktige og utro får kjønnsdelene gjennomboret av ormer og mark. I Duggals visjon finnes en forestilling om skjærsilden. Frem til det sjette av helvetes ti stadier har de døde håp om miskunn. De kan fremdeles bli benådet (Svennebye 1999, 15, 36, 54 ff). Testamenter og sjelegaver viser at forestillinger om skjærsilden gradvis vant gjennomslag i Norge i løpet av 1200-tallet. Folk brukte stadig flere penger på å forkorte sin egen og sine nærmestes lidelser etter døden. Det er påfallende hvordan individuell dom og personlig straffeansvar ble utviklet parallelt i religionen og jussen. Det later til at disse ideene ble bearbeidet en god stund i religionen før de fikk fullt rettslig 59 60 Død som straff i middelalderen gjennomslag. Samtidig kan vekselvirkninger mellom forestillingene om kongen og Gud som de øverste dommerne være en forklaring på hvorfor gudsbildet endret seg på denne tiden. Kongens domsmakt skulle forstås som en utgave av Guds domsmakt, men samtidig kom Guds rettsutøvelse til å likne på kongens. Tungerekkere fra Hegge stavkirke og fra Nidarosdomen Bildene c og d er gjengitt med tillatelse fra Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. a, b) Hegge stavkirke dateres til ca 1216. Inne i kirken er toppene på stavene skåret ut som mannshoder. Her er det blant annet to «tungerekkere». Kjartan Hauglid (2007) fortolker tungerekkerne i denne kirken og i andre europeiske kirker fra siste halvdel av 1100-tallet og begynnelsen av 1200-tallet som fremstillinger av den religiøse dimensjonen til straff og dom. Det skal i så fall dreie seg om hoder til henrettede forbrytere. Ved henging er det et normalt fysiologisk trekk at tungen blir hengende ut av munnen. Hodene uttrykker faren for død og fortapelse. Det er verd å merke seg som et ideologisk poeng at selv om motivet for skulpturene er jordiske henrettelser, slik medlemmene i forsamlingen har kunnet bevitne dem, skal hodene samtidig uttrykke faren for død og fortapelse i mer prinsipiell og evig forstand. Slik glir kategoriene forbrytelse og synd over i hverandre. c, d) Konsollfriser fra Nidarosdomen, ca 1180. En konsoll er en bærende bygningsdel som skyter ut av en sidevegg for å gi støtte til dekor eller til andre bygningsdeler. Mange av Nidarosdomens konsollfriser er dekorert med lidende mannshoder og ulike emblemer for synd. Kjartan Hauglid (2007) har funnet indikasjoner på at denne bygningsskikken ble spredt fra kirkene langs pilgrimsrutene mot Santiago de Compostela (med den hellige St. Jacobs levninger) på 1100-tallet. Konsollfriser med emblemer for synd og fortapelse var ofte den eneste utvendige figurative dekoren på kirkene. a) b) c) d) 62 Død som straff i middelalderen Subjektiv skyld i Kongespeilet og i landsloven Strafferett ble systematisk innført med Magnus Lagabøters lovverk på 1270-tallet, og strengt tatt er det fra samme tid man kan snakke om en norsk rettsorden. Før dette var retten regional. Omtrent 20 år før landsloven ble boken Kongespeilet skrevet (Bagge 1979, 540). Kongespeilet forbereder landsloven ved at den blant annet gir en ideologisk skolering i strafferett. Boken er skrevet som en dydslære for handelsmenn, for hirdmenn og for fyrsten selv. Den er utformet som en dialog mellom en klok far og en nysgjerrig og kunnskapshungrig sønn. Boken er et kunnskapsverk som favner vidt. En kan blant annet lese om hvilke typer hvaler som finnes, hva som forårsaker jordskjelv og hvordan man kan innta og forsvare festninger. Siste delen av boken handler om kongen og dreier seg gjennomgående om strafferett og om dødsstraff. Den inngående drøftingen av dødsstraff er bemerkelsesverdig fordi man antar dødsstraff på denne tiden, omkring 1250, ikke spilte noen stor rolle i rettsutøvelsen. Den delen av Kongespeilet som handler om kongen, innledes med at sønnen spør faren om ikke kongen må være allvis når han rår over livet og døden til alle innbyggerne i riket, og siden de drapene kongen beordrer er de eneste som er skyldfrie. Sønnen bemerker at ellers blir drapsmenn skydd som om de var hedenske menn, og folk vil ikke omgås dem før de har utført en stor og besværlig bot til kirken. Faren svarer bekreftende at for ingen i hele riket er visdom så viktig som for kongen. Han sier at kongen har fått sitt dommerembete fra Gud og at kongen derfor må begynne hver dag med å meditere over visdommen i Guds dommer. Fremstillingen fortsetter ved at faren går gjennom noen utvalgte eksempler på Guds dommer, både fra bibelen og fra annen kristen tradisjon. Det han bruker mest tid og krefter på er eksempler fra skapelsesberetningen, fra utmarsjen fra Egypt og fra beretningene om kongene Saul, David og Salomon. Begrepet Ideologi subjektiv skyld utredes i første omgang ved at faren går omhyggelig gjennom hvert av eksemplene. Først når det er gjort, formulerer han noen prinsipielle tanker om hva subjektiv skyld er. På denne måten understreker han betydningen av å trenge inn i den enkelte saken. Dommeren kan ikke støtte seg til enkle tommelfingerregler, men må ta saken inn over seg i hele dens bredde. Det er et hovedpoeng i Kongespeilet at det å dømme menneskers handlinger ikke er lett. Fra sak til sak må dommeren veie hensynene til Sannhet, Rettferdighet, Fredsommelighet og Miskunn, som er menneskeliggjorte skikkelser i beretningen. De er Guds døtre som Gud tar til meddommere når han skal dømme Adam og Eva etter syndefallet. Faren sier at når en handling som et tyveri eller et drap er begått, da må straffen måles ut etter hvor moralsk forkastelig handlingen var, og det avgjøres ved å vurdere motivene bak handlingen. Den som stjeler på grunn av nød skal behandles mildt, og i noen tilfeller kan han slippe straff. Den som stjeler av grådighet kan straffes så hardt som loven tillater. Men det er ikke bare motivet for den enkelte forbryterske handlingen som har betydning for straffeutmålingen. Det har også betydning hvordan den som skal dømmes henvender seg til domstolen. Den som ber om miskunn med ekte ydmykhet og anger skal behandles mildere enn den som stolt og hardnakket forsøker å forsvare seg. Læren om subjektiv skyld slik den uttrykkes i Kongespeilet, føres videre i Magnus Lagabøters landslov. I landsloven står det blant annet at hvis en mann av nød stjeler mat til eget livsopphold, da skal han ikke straffes (Magnus Lagabøters landslov 1979, 183). I kapittelet om vådeverk (uaktsomhet) får dommerne vite at de må gå nøye inn på det enkelte tilfellet for å forklare hvordan det kunne inntreffe. Hvis den som påførte skaden handlet i beste hensikt og var opptatt med nyttig arbeid, da skal det bøtes mildere enn hvis han handlet uaktsomt uten noen nyttig hensikt. Og, presiseres det, hvis en mann slår etter én 63 64 Død som straff i middelalderen mann men treffer en annen, da er det ikke vådeverk, for han mente å skade (54). I landsloven formuleres prinsippet om subjektiv skyld i klartekst i et kapittel med tittelen «Om alle dommer». Her formanes dommerne til å dømme rettferdig. Det står at dommerne ikke bare skal støtte seg til hva loven sier om den typen handling som er begått, men de skal også vurdere saksforholdene i den enkelte saken og justere straffens størrelse etter størrelsen på misgjerningen. Historikeren Sverre Bagge peker på hvordan landsloven på dette stedet viser til og utdyper Kongespeilet, samtidig som han presiserer at Kongespeilet neppe er den eneste kilden forfatterne av landsloven har hatt til denne læren om subjektiv skyld (Bagge 1979, 583 ff). Prinsippet om subjektiv skyld reiser noen vanskelige, men viktige, spørsmål: Hva er forholdet mellom synd og forbrytelse? Hva er forholdet mellom Guds straff og kongens straff? I Kongespeilet er kategoriene synd og forbrytelse tett sammenfallende. Faren forklarer hvorfor svik mot en rettmessig konge må straffes hardt, for kongen er innsatt av Gud og et svik mot kongen blir derfor en stor synd. Lovløshet og borgerkrig blir forklart som en Gudsstraff for et folk som har henfalt til umoral og used. Det er størrelsen på synden som avgjør størrelsen på straffen. For eksempel får David en nokså liten straff etter affæren med Urias og Batseba fordi han høylytt angrer og underkaster seg Guds dom. Dette gjør synden hans mindre i Guds øyne. Sverre Bagge skriver at kontinental kanonisk rett fra 1100-tallet hadde et mer nyansert syn på forholdet mellom synd og forbrytelse (Bagge 1979, 149). Det ble påpekt at bare Gud faktisk kjente synden. Strafferettslig skyld måtte bygge på forhold som mennesker kunne observere, og dermed kunne bare handlinger og ikke tanker være straffbare for jordiske domstoler. Faren i Kongespeilet har en annen oppfatning. Han går svært langt i å tolke frem de bibelske personenes tanker og hensikter for å vise deres ulike grad av synd, og han sier at Ideologi dommeren på tilsvarende måte skal finne tankene og motivene til de han skal dømme. Ved flere eksempler beskriver han hvordan dommeren selv skal stå til rette for Gud, og da vil dommeren straffes for alle dommer som ble urettferdige, både når han har dømt for mildt og når han har dømt for hardt. Bagge tenker seg at Kongespeilets forfatter har vært ukjent med kanonistenes skille mellom forbrytelse og synd. Troen på at dommeren vil være i stand til å tolke frem det sanne fundamentet for de forskjelligste handlinger kan jo også virke litt naiv. Samtidig bør vi merke oss at sammenfallet mellom synd og forbrytelse er et avgjørende poeng for Kongespeilets forfatter. Det er kongens mandat til å refse og rense for synden som hever ham over loven og over alle andre menn. Det passer ikke med budskapet å begynne å ta forbehold her. Samtidig gjør dette sammenfallet mellom synd og forbrytelse jurisdiksjonen til kongen sårbar overfor den andre store aktøren på rettsfeltet: kirken. Hvis forbrytelse og synd er ett og det samme, burde ikke i så fall hele strafferetten legges inn under kirken? Den eneste veien ut av denne klemmen er å hevde at kongen har et like stort religiøst mandat som kirken, og i noen henseender enda større. De siste sidene i Kongespeilet er viet til å utvikle et resonnement som handler om nettopp dette. Utdrag fra Kongespeilet: Om forholdet mellom kronen og kirken FAREN: Jeg nevnte det for deg at du skal minnes de to hallene, og de er begge Guds hus, og både kongen og biskopen er Guds tjenestemenn og voktere for disse hus. Men de har ikke rett til å rive bort fra dem noe som fra begynnelsen var bestemt for dem. Kongen kan da ikke rive noe bort fra det huset som biskopen er satt over; for ingen av de to skal rane fra den andre, og ikke skal det være plyndring mellom dem. For en eier begge, og 65 66 Død som straff i middelalderen det er Gud, og hver av dem har å støtte den andre. Det nevnte jeg også for deg, at Gud hadde gitt kongen i hende et straffens ris og likeså biskopen. Det straffens ris som er gitt kongen i hende, er et tveegget sverd. Med det sverdet skal han være skyldig å hugge til døde hver den som vil røve noe fra den hellige hallen som han er satt til å vokte. Men kongens sverd er tveegget fordi han er like skyldig å vokte den hallen som biskopen er satt over, dersom biskopen ikke kan vokte den med sitt straffens ris. Men det straffens ris som biskopen har, skal han ha i munnen, og han skal hugge med ord, ikke med hendene slik som kongen. Dette hugg skal biskopen hugge: Om noen vil krenke den hellige hallen som han er vokter for, da skal han nekte ham det bordet som er satt i det hellige hus, og den hellige føde som en skal få fra det bordet. (...) Du skal ha det klart for deg, at det er forskjellen mellom kongens og biskopens embete, at biskopen er satt til å være mester og lærefar og rådgiver for kongen. Men kongen er satt til å være dommer og en streng mann i all refsing, til stor skrekk for alle dem som er under ham. Likevel har også biskopen et straffens ris i sin hånd, han ikke mindre enn kongen. Men det er forskjellen på det sverdet som biskopen har, og det som kongen har, at kongens sverd biter alltid når det blir hugget med det, og biter til stor skade om det blir hugget rett med det. Men det blir til gagn for den som det rammer. Men biskopens sverd biter ikke med mindre det blir hugget rettelig med det. Og om han hugger galt, da blir det den til men som hugg, men ikke den som tar imot hugget. Men dersom biskopen hugger med rette, da biter det enda sårere enn kongens sverd. - Men vi kan gjøre disse ting klarere for deg siden, om du så synes (Kongespeilet 2000, 232–233). Ideologi Guds sverd, og kongens Kongespeilet forankrer strafferetten i kongen personlig. Kongen råder over liv og død på en tilsvarende måte som Gud fordi det faktisk er Guds strafferett han utøver. Kongen har sitt dommerembete fra Gud, og derfor er det også slik at når mennesker bøyer seg for kongen, da er det faktisk Gud de bøyer seg for. Kongespeilet benytter to faste, nærmest ritualiserte, formularer for å understreke hvordan kongens straff sammenfaller med Guds straff. Det ene formularet lyder: det er bedre å få en kort gjengjeldelse enn kval og lidelse uten ende. Det andre formularet lyder: kongen renser seg i blodet til de urettferdige som han dreper i rett refsing. Begge setningene handler om hvordan dødsstraffen er rensende. Meningen i den første setningen er ganske klar. Dødsstraffen skal forstås som Guds gjengjeldelse for synden. Faren forklarer at dødsstraffen er en kjærlighetshandling mot den dømte synderen, som får anledning til å rense seg i sin anger og den pinsel han lider ved sin død. Og han kan være sikker på frelse, for Gud hevner ikke det samme to ganger (Kongespeilet 2000, 198). Det at kongen renser seg i blodet til de han lar henrette lyder umiddelbart litt mer kryptisk. Bildet er hentet fra salme 58.11, og av Augustin er det utlagt som at straffens eksempel kan vekke mennesket så det kommer til seg selv og lever renere for fremtiden (Vadum 2004, 66). Forfatteren av Kongespeilet har gitt noen indikasjoner på hva han legger i uttrykket når han beskriver hvordan Moses lot folket straffe. De som var med Moses i refsingen «helliget hendene sine i deres blod som ble drept, idet de i sin gjerning viste lydighet mot høvdingen sin og overholdt de hellige lovene» (Kongespeilet 2000, 197). Det kan forutsettes at det samme gjelder for kongen. Dødsstraffen virker rensende for kongen når han ved den viser lydighet mot Gud og styrker herredømmet til Guds lover. Kongespeilet stiller som 67 68 Død som straff i middelalderen betingelse for at kongen skal kunne henrette syndere skyldfritt, at det gjøres uten hat. Tvert i mot skal straffen være en kjærlighetshandling. Slik understrekes det at dommen ikke tilhører kongen, men den skal være Guds dom, som kongen deler ut i det embetet han har fra Gud. Kan det antas at Kongespeilets håndtering av forholdet mellom synd og forbrytelse og mellom Guds straff og kongens straff også har gyldighet for landsloven? Det kan ikke forutsettes uten videre, men det finnes indikasjoner. I noen versjoner av lovboken Jonsbok, som var den islandske utgaven av landsloven, er det et tillegg der Kongespeilets utredninger om subjektiv skyld og rettferdige dommer parafraseres direkte (Widding 1960). Disse håndskriftene er fra andre halvdel av 1300-tallet. Redaktørene av lovverket har åpenbart sett en sammenheng mellom Kongespeilets og landslovens syn på forbrytelse og straff. Det finnes også et norsk håndskrift av landsloven fra 1500-tallet som siterer Kongespeilet direkte. Dette viser at man har betraktet Kongespeilet som et relevant rettsteoretisk dokument. De mange påkostede avskriftene fra 1300-tallet tyder også på at Kongespeilet har vært en populær bok i det norske hirdmiljøet i årene da en tradisjon for å fortolke landsloven skulle etableres. Kongens gudegitte straffemandat forklares ikke i landsloven, men den forklaringen som Kongespeilet gir kan godt legges til grunn for det stedet i landsloven som klarest gir kongen monopol på rettmessige drap: Nå er det så skipet, at ingen kan (straffe) syndefritt unntagen den dommer som kongen har innsatt, for lovene refser, men ikke han, som kun gjør sin skyldighet etter lovens bud, mens andre gjør det av hevn og avind (Magnus Lagabøters landslov 1979, 57). Prinsippet om subjektiv skyld griper dypt inn i menneskesynet og påvirker hvordan en betrakter både den som skal straffes og den som skal Ideologi straffe. Det er fremfor alt selve strafferegimet som uttrykker de nye rollene. Landsloven innfører fysiske straffer som tidligere var uhørte. Den som stikker andre med kniv skal selv få hånden gjennomstukket med den samme kniven på tinget av kongens saksøker (Magnus Lagabøters landslov 1979, 55). Den som biter noen skal føres til tinget og få fortennene brutt ut (57). Dette er sterkt skjemmende straffer som rammer frie menn. At slike straffer kan pålegges viser hvordan strafferetten gjør befolkningen til kongens undersotter på en annen måte enn de tidligere hadde vært. Straffen demonstrerer og viser frem kongens og Guds rettferdighet, og strafferegimet skal gjelde for hele kongens rike. Et endret syn på landet som kongerikets territorium, på befolkningen som kongens undersotter og på kongeverdigheten som gudegitt embete ser vi i en av endringene i lovgivningen om tyver. Den tidligere spissrotgangen for mindre tyveri erstattes med pisking på tinget. Begge straffene var skjemmende, men det er en viktig forskjell: Ved spissrotgangen støtes tyven ut av lokalsamfunnet, og hva som skjer med ham der ute er likegyldig. I det nye regimet jages ikke tyven på flukt, men han holdes fast på byens torg mens en nøye utmålt straff utføres på kroppen hans. Endringen fra fredløshet til dødsstraff følger det samme mønsteret. Den fredløse kastes ut av samfunnet, og hva som skjer med ham der ute er likegyldig. Hvis fiendene hans eller kongens årmann kommer over ham og hugger ham ned på stedet, vil det være en god og rettferdig handling. Men etter landsloven skal alle dødsdømte fremstilles på tinget. Den som påfører straffen skal være en nøytral tredjeperson som kongen har satt til denne oppgaven. Landsloven kjenner ikke uttrykket bøddel, men det er denne rollen som senere blir til bøddelyrket. Selve straffen får ikke utføres som noen personlig gjengjeldelse. Vrede eller hat får ikke komme til uttrykk hos den som straffer. Landsloven sier også: «illverk skal man hate, men mennesket skal man elske etter naturens bud», 69 70 Død som straff i middelalderen og minner om at man må huske å skaffe prest til de som er dømt til å miste livet, og presten skal ha tid og leilighet til å gjøre sitt arbeid. Faren i Kongespeilet forklarer for sønnen at kongen dreper skyldfritt når han henretter for å realisere Guds vilje og for å verne de hellige lovene. Det offentlige ved straffene, at de demonstrativt vises frem på tinget, gir mening i denne sammenhengen. Kongen verner om lovene ved å demonstrere eksempler på dem. Som en god og kjærlig læremester minner han om hva Guds rettferdighet er. Kongen alene fikk retten til å administrere dødsstraffen, og derfor ga innføringen av strafferett og dødsstraff kongemakten et samlende grep om rettsutøvelsen i riket. Når man i Kongespeilet leser om hvordan kongen hver dag skal sette seg i sitt dommersete og hvordan han skal streve for å få dommene til å likne på Guds dommer, kan man få inntrykk av at kongen skulle bekle dommerembetet alene. Landsloven viser oss det kongelige styringsverket. Det er kongens sysselmenn som skal lede forfølgelsen av udådsmenn og som skal organisere avstraffelsene på tingene. Det store flertallet av dommer avsies ikke av kongen. De avsies av bønder på tingene, ved utvalg av 12 edsvorne menn. Men uavhengig av tingene og overordnet dem setter landsloven lagmannens domsmakt. Lagmannen var i utgangspunktet knyttet til det enkelte lagtinget. Han skulle huske og si frem loven. På andre halvdel av 1200-tallet var lagmannen kommet i kongens tjeneste og fra ca. 1260 har han vært enedommer. Å ta saken til lagmannen var en alternativ prosess til det å føre saken for bygdeting eller fylkesting. I landsloven står det at lagmannens dom kan appelleres til lagtinget, men lagtinget får ikke omgjøre lagmannens dom. Det lagtinget kan gjøre er å appellere til kongen, som sammen med rikets viseste menn kan avgjøre om dommen skal omgjøres (Magnus Lagabøters landslov 1979, 15 f). Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde bemerker at her har forfatterne av landsloven skrevet seg selv inn i teksten. Ikke bare Ideologi har kongen og hans fremste rådgivere skrevet en ny lov for riket, men ved at lagmannen bare underordnes kongen og med ordningen med appell fra lagtinget til kongen har de villet kontrollere den fremtidige fortolkningen av loven (Sunde 2007, 87 f). Det er mulig at det ikke ble gjennomført så veldig mange henrettelser i Norge på 1200- og 1300-tallet. Det er mulig at de dømte fikk anledning til å sone med pengebøter i større grad enn landsloven forutsetter. Dette er en diskusjon vi snart skal gå inn på. Uansett var dødsstraffen en sentral del av den norske rettsordenen i tiden etter 1274. Teorien om dødsstraff var det legitimerende ankerfestet for kongens domsmakt. I tillegg satte søknadene om benådning, som fulgte læren om dødsstraff, både papirer og mennesker i bevegelse, fra alle kanter av riket og til og fra kongens hall. Utdrag fra Kongespeilet: Om rettferdige dommer og subjektiv skyld FAREN: (...) Når du spurte om når en dom skal mildnes, eller når den skal være hard, så skal jeg nå forklare med noen ord. En skal tenke nøye etter omstendighetene ved saken til den mann som er anklaget. Gjelder anklagen en mann som gjerne vil være fredsommelig, og en annen manns begjær og hensynsløshet tvinger ham til vold, og han synes at saken hans er ille, og gjerne vil bøte for den, da skal dommen mildnes i den manns sak som har fått denne skjebnen. Så også hvis den mann gjør lovbrudd som er ukyndig og ikke vet av at han gjør lovbrudd, og ikke ville ha gjort det verket om han hadde visst at det var lovbrudd, da skal også denne dommen mildnes. Og selv om slike saker kommer frem som er de avskyeligste folk imellom, enten det er ran eller tyveri, så er det allikevel nødvendig å dømme etter hvordan saken gikk for seg. Hvis en mann blir stedt i slik nød at han ikke får mat, verken ved å be eller kjøpe, og han ikke kan arbeide, men hungeren og hans 71 72 Død som straff i middelalderen livstrang tvinger ham, slik at han ikke kan greie det, da skal retten gi ham nåde, selv om han blir grepet i denne forbrytelsen. Og når som helst nød tvinger en mann til misgjerninger eller lovbrudd, da skal en mildne dommen. Men om anklagen gjelder folk som gjør slikt av mangel på beherskelse eller for æresykes skyld, eller av egennytte eller begjær, da bør dommene der være harde. Og dog skal en i alle dommer følge lands lov og rett. Og i slike tilfelle som vi nå har talt om, skal dommene slå så hardt som de kan etter loven. Men i de andre tilfelle som vi før nevnte, der skal en bruke loven slik at en akter på den nøden som har fremmet brottet, og mildne dommen etter hvor stor en holder den nøden som har voldt det. Men hvis kongen eller en eller annen landshøvding som er dommer eller straffer, gir straff for manndrap, skal han alltid la det falle vanskelig for seg, og ha sorg i sitt sinn for en slik forbryters død og uferd. Han skal slett ikke stelle det slik for seg at han dreper den andre på grunn av sitt eget raseri eller i vrede og hat mot den som dør. Heller skal han drepe til rettferdig straff og av kjærlighet til dem som lever etter, fordi han vil at de skal leve i større trygghet og et bedre liv, når de ser den andres uferd og død. Han vil at den redsel og age som de får av annen manns uferd, skal styre dem til rettferd og gode seder, som naturen ikke kunne styre til det, på grunn av altfor stort overmot eller kortsynthet. En navngjeten mann og gjæv keiser, rettferdig i kongelige straffer, fastsatte at om en konge ble så vred på en mann at han ville gi ham bane, og han ikke var så åpenbart skyldig at de med rettferdighet kunne dømme ham til en brå død straks, da skulle de vokte den mannen i kongsgården eller i varetekt i førti dager før en endelig dom kunne falle i hans sak. Og det ville være det retteste om alle konger fulgte dette lovbud, så at de kunne gjøre sine dommer med rettferdighet og skjønnsom ettertanke og ikke i hastig vrede. Hvis det blir sak mot en mann som lov og rett dømmer til tap av gods, men ikke til døden, skal kongen eller den høvdingen som styrer landet, ta hans gods, for rett straffs og landsens Ideologi lovers skyld, men ikke av pengebegjær eller egennytte. Hvis nå alle slike ting som vi nå har talt om, blir vel holdt, så tror jeg at da har de som er satt til å dømme, minst grunn til å vente anklage av Gud. SØNNEN: Det er ganske rimelig at det landet har et godt styre, som blir regjert av en høvding som passer vel på disse ting, og der folket kan dømme rett om hans styre. Men enda vil jeg med Deres tillatelse spørre mer om de ting som jeg gjerne vil vite, angående rettferdige dommer. De talte om det, som jeg synes må være helt rimelig, at det var en god lovbot som keiseren gav om den kongelige refsing, at han skulle gi førti dagers frist i kongens varetekt til den mannen som kommer ut for kongens vrede, så at det ikke i raseri skulle falle altfor brå dom i hans sak, og jeg synes det måtte trenges mye godhet til det at en skal skjerme den en er vred på. Slik en rettvis og hellig mann som Moses var, så greide han allikevel ikke å stille sin vrede da han kom harm til Israels folk; etter det som er fortalt meg, var han så veldig vred at de steintavlene som han hadde i fanget, og som Gud selv hadde skrevet sin lov på med fingrene sine i ti bud, dem kastet Moses mot en stein og brøt dem i stykker alle sammen i sin heftighet. Og han løp straks etter våpen, og alle de som ville følge ham, og drepte på den dagen mange hundre mann. Likeså har jeg og hørt at den mannen som kom fra kampen hvor Saul falt, og sa den tidende at Saul var død, ham bød David i bråsinne at de skulle drepe straks. Og ikke lot han ham holde i varetekt til han kunne områ seg. FAREN: Minnes det som jeg sa deg i den forrige talen, at den loven er laget for dem som ikke blir anklaget for så åpenbare lovbrudd at en rettferdig dom kan dømme dem til en brå død. Men Moses skiltes slik med Gud at han visste om hans vrede mot hele Israels folk, og han gjorde en kjærlighetsgjerning, ikke et hats-verk, da han vendte dem ifra forvillelse og dårlige seder med denne refsingen. Jeg sa deg også at kongen i sin refsing skulle handle 73 74 Død som straff i middelalderen i kjærlighet, ikke for hats skyld. For hver refsing som blir gjort av hat, den er manndrap. Men hver den refsing som blir gjort i kjærlighet og rettsinn, den er et hellig verk og ikke manndrap. SØNNEN: Nå vil jeg med Deres tillatelse spørre nøye om dommer. Det vil vel få mennesker kunne forstå at det kan være et godt, hellig og kjærlighetsfullt verk at folk blir drept. Derfor trenger jeg - og mang en annen med meg - til at De forklarer med noen ord at det kan være et godt og rettferdig verk å drepe folk med rettferdig straff. For alle saktmodige og fredsommelige mennesker ser med uvilje på manndrap og synes det er ondt og syndig. FAREN: Det er åpenbare grunner som svar til det som vi nå talte om - det som gjaldt Moses. Så hellig og rettferdig en mann som han var, og saktmodig på alle måter - hvis han trodde at refsingen hans var like syndig som et annet manndrap, så hadde han ikke gjort det. Men om han hadde vært så brå i sterk vrede at han hadde gjort dette verk mer i heftighet enn av rettferdighet, da ville Guds rettvise dom ha hevnet seg på ham med stri straff og hard hevn for et så stort manndrap som han gjorde. For Moses bød hver mann som tok til våpen med ham, at ingen skulle spare verken far eller bror eller andre av sine frender, om han ble grepet i det verk som Gud var blitt vred på dem for. Og Moses’ rettferdighet ble tredoblet i denne refsingen; for de som var med Moses i refsingen, helliget hendene sine i deres blod som ble drept, idet de i sin gjerning viste lydighet mot høvdingen sin og overholdt de hellige lovene. De som levde videre, angret lovbruddet og vendte seg siden til bot for brutt lov. De som ble drept, renset seg i sin anger og den pinsel som de led ved sin død, og for dem var det mye bedre å tåle en kort kval i sin død enn en lang pinsel i helvete (Kongespeilet 2000, 194–197). Ideologi Utdrag fra Magnus Lagabøters landslov: Om alle dommer Men da lovboken vidner som saa, at de, som har gjort sig skyldig til revsing, skal føres til tinge og dømmes og efter den dom ilægges straf, da bør de, som er uttat til dommere, omhyggelig ransake og med stort maatehold bedømme, om noget er misgjort mot sakløs mand eller for en ringe sak, men dog for nogen, eller for store saker, men dog ikke nok eller helt nok til at fuldt nødsfald (full nauðsyn) tykkes at ha drevet [gjerningsmanden] dertil. Likesaa om et lovlig tilbud [av bøter] har kommet imellem eller ikke, eller det, som er det haardeste, at den som var krænket (o: gjerningsmanden), har krævet bøter og dog ingen faat. Likesaa om nogen anklage var reist for retteren (rettari, retshaandhæveren, sysselmanden) eller ei, da lovorskurden er selvsagt for dem, som angriper sakløs mand. Men derfor er dommen opnævnt, at den skal ransake og vurdere saker og misgjerninger og saaledes lempe dommen efter sakforholdet, som tingmænd og retter finder rettest for Gud efter sin samvittighet; men ikke saaledes, som mangen daare hertil har svaret, at de dømmer ikke andet end lov; ti sandelig skal de saaledes svare derfor, som loven vidner om dem, som lar ugjerningsmænd undslippe udømt, om der straffes for mildt av dommerne, og likesaa om de, som miskund er verd, straffes for haardt, fordi deres veiledende domsbegrundelse savnes. Der findes ogsaa nok eksempler paa, at de har faat haard hævn av Gud derfor, som har dømt for mildt, og dog endnu haardere de, som har dømt for strengt; og derfor skal dommerne altid vælge det mildeste, om begge deler staar for dem som like sikkert (o: om der er like gode grunde for og imot); ti likevegtspunktet (nemlig paa retfærdighetens vegtskaal) er saare fint, men jo finere det er, desto sælere er de, som faar gjort de fire søstre til lags, som skal være med i alle retfærdige domme, saa at Gud kan finde behag i dem og de kan være høvelig for mennesker. Men det er Miskund og Sandhet, Retvishet og Fredsemd. Miskund har at vogte paa at der i dommen ikke kommer vrede 75 76 Død som straff i middelalderen eller hævn. Sandhet har at passe paa, at løgn ikke blir baaret frem. Retvishet har at vogte paa, at den rette dom ikke blir gjort skjæv ved uretfærdighet. Fredsemd skal sørge for, at ikke en haard fordømmelsesdom blir avsagt i overilelse, før en ret dom kan fældes; og derfor skal dommere ta vare paa disse ting, fordi dette er saa meget mere paakrævet, som saken [paa denne maate] blir bedre belyst i alle domme. Men naar man skal vogte sig vel for vrange domme, da kan man vanskelig vogte sig for det onde, uten at man kjender det; og derfor skal man erindre, at vrange domme blir til paa fire maater: enten av frygt, naar man frygter den, som man skal dømme; eller av pengegriskhet, naar man tilsniker sig en eller anden bestikkelse; eller av fiendskap, naar man hater den som man skal dømme; eller av venskap, naar man vil hjælpe sin lagsbroder; og da er det ilde stelt, naar disse horebarn faar indgang, mens hine egtefødte søstre, som før er nævnt, blir jaget bort; ti ilde mon den dom ansees i gode mænds øine og aller værst i Guds øine ; og derfor er det altid bedst, at dette kapitel oftere blir oplæst, naar dom skal avsiges i store saker. Det skal man ogsaa særlig erindre, at skaffe prest til de mænd, som er dømt til at miste liv eller lemmer og dertil gi god tid og leilighet; ti illverk skal man hate, men mennesket skal man elske efter naturens bud, men aller helst sjælen som sin medkristen (Magnus Lagabøters landslov 1979, 58–60). Praksis Kongen gir en drapsmann landsvistbrev Drapsmannen har fått fremstille seg ved kongens trone. Kongens og drapsmannens venstre hånd berører hverandre, noe som understreker det individuelle båndet som knyttes mellom dem. Kongen peker (advarende?) mot brevet. Drapsmannen hever høyre hånd for å avgi et løfte. 80 Død som straff i middelalderen De to forrige kapitlene har dreiet seg om hvordan dødsstraff ble tenkt og begrunnet under de norske kongene Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøter på andre halvdel av 1200-tallet. Nå vender vi oss mot praksis. Hva vet vi om utøvelsen av dødsstraff i Norge i middelalderen? Det vi vet er preget av hull og mangler. Kildene er tynne eller de finnes ikke. Men vi kan begynne ved et sted der det finnes både kilder og kunnskaper, og det er ved praktiseringen av kongelig benådning. Diplomer er bevart fra ca. år 1300 og fremover som lar oss se hvordan benådning fra dødsstraff kunne foregå. Et diplom er i denne sammenhengen et brev skrevet på pergament og autorisert med seglene til ærverdige personer, og her er det snakk om brev utstedt av eller for Norges konge. Benådningsprosessen Lovene og diplomene viser hvordan praksisen for benådning ble utviklet gradvis. Frostatingsloven ga kongen benådningsrett i drapssaker. Kongen kunne oppheve fredløshet (gi den fredløse landsvist), for eksempel etter bønn fra høvdinger. Den fredløse fikk i så fall kjøpe fred hos kongen på vilkår som kongen satte. Skjønnsomme menn skulle sette rimelige frister for å betale utestående bøter, men om betalingsfristene ikke ble overholdt, hadde den dreptes arvinger rett på hevn. Ut fra hvordan lovene er skrevet er det tydelig at ordningen med kongelig benådning ble utviklet i forbindelse med drapssaker. Vi skal se at det er spredte eksempler fra senmiddelalderen som viser at kongelig benådning også ble benyttet ved fredløshet som skyldtes brudd på kristenretten. Regelen fra Frostatingsloven videreføres i landsloven med noen endringer. Det presiseres at drapsmannen kunne komme til kongen personlig for å be om landsvist. På 1300-tallet ble dette en fast regel i Praksis benådningssakene. Den som søkte benådning måtte møte personlig hos kongen (eller når kongen var i utlandet, hos kongens kansler). Hva var kongens kriterier for å gi eller avslå benådning? Avsnittet i landsloven overlater spørsmålet ganske suverent til kongen. Men ut fra sammenhengen er det klart at kongen skal vurdere om den som ber om nåde har gjort en handling som kan sones med pengebøter, og teksten går direkte videre til å liste opp hvilke handlinger som er ubotamål, som det altså ikke kan bøtes for. Det første og fremste ubotamålet er landsforræderi. Andre ubotamål er: • Drap på tider og steder som er vernet med en særskilt rettsfred (f.eks. i kirken, på tinget eller i påskehelgen), og på personer som er vernet med særskilt rettsfred (f.eks. menn som kommer med tinglysninger) • Mord, det vil si tifeller når drapsmannen ikke kunngjør drapet på den måten loven foreskriver • Lemlesting • Drap i den nærmeste familien • Drap innomstokks, det vil si i bebodd hus • Drap i kongens herberge, i kongens nærhet, i kongens hus eller på kongens skip Landsloven tar også med noen typisk kristenrettslige ubotamål, for trolldom og voldtekt. Loven er klar på at ubotamenn ikke skal få landsvist. Hvem av de øvrige fredløse som kan få det overlater loven helt og holdent til kongens dømmekraft, men loven fremstiller benådning mer som unntak enn som regel: Det kan hende at kongen gir landsvist. Hirdloven, som var en del av Magnus Lagabøters komplette revisjon av lovverket på 1270-tallet, er klar på at også hirdmenn kan begå udådsverk, som for eksempel landsforræderi, mord eller tyveri, som kan føre til dødsdom og henrettelse (Hirdskråen 2000, 155). I så 81 82 Død som straff i middelalderen fall skal menn fra hirden stå vakt for gjerningsmannen hvis han ber om bevoktning, og når dommen har falt skal hirdfellene følge med til avrettingen. Ut fra omtalen i lovene og i sagaene ser det ut til at den kongelige benådningen til å begynne med var forhandlet og formidlet muntlig, men når praksisen viser seg tydeligere for oss på begynnelsen av 1300-tallet er det fordi kongens nåde er blitt skriftliggjort. For å fullføre en landsvistprosess måtte det (minst) produseres fire brev. Det første var gridsbrevet, som stilte gjerningsmannen under kongens beskyttelse mens saken ble undersøkt. Gjerningsmannen måtte reise til en av kongens sysselmenn eller til kongens kansler for å få det utstedt, og han måtte trolig betale en fast sum for utstedelsen. Brevet fikk han med seg hjem, der det kunne kunngjøres på kirkebakken eller på tinget. Brevet er stilet til alle som ser eller hører det. Gjerningsmannen får grid og fred til et gitt tidspunkt (for eksempel neste Olavsvake). Samtidig pålegges sysselmannen for det aktuelle området og arvingene (de som har sak mot gjerningsmannen) å ta prov i saken. Normalt blir det presisert at de skal undersøke hvem som angrep, opphavet til striden, gridsted (om drapet var et brudd på en ekstra sterk rettsfred) og viglysning (om drapsmannen har tatt ansvar for drapet på riktig måte). Det som er det sanneste om saken skal skrives til kongen, og kongen vil samtidig vite hvilke garantier gjerningsmannen kan stille for betalingen hvis han viser seg å være botamann. For å sette i gang benådningsprosessen måtte gjerningsmannen tilstå og ta på seg skyld. Det gjorde han ved å søke grid. Samtidig fikk han anledning til å forminske skylden og finne formildende omstendigheter som kunne fremføres på provsstevnet. Det andre brevet i landsvistprosessen var provsbrevet, som kongen altså bestilte i gridsbrevet. Provsbrevet oppsummerer hva sysselmannen eller sysselmannens ombudsmann/lensmann har klart å finne ut om Praksis saken, med utgangspunkt i spørsmålene kongen stilte i gridsbrevet. Provsopptak ble gjort på et stevne i regionens administrative senter eller på tingstedet i bygda (Wåge 1990, 17). Arvinger eller saksøkere skulle være med på dette møtet, og de skulle i det minste være rett stevnet. Det sentrale i provsbrevet er vitneføringen. Regelen var at hvis en hendelse skulle være fullt bevist måtte den bevitnes av to gode menn. Når fullt bevis ikke finnes, støtter provsbrevene seg til mindre bevis eller til det tiltalte selv har å si om saken. Provsbrevet var et dokument som ble skrevet etter et møte mellom kongens embetsmann, gjerningsmannen, den dreptes arvinger og gode, troverdige menn med førstehånds kjennskap til hendelsene. Provsbrevene etablerer en enighet om saken som autoriseres som sannhet når kongen gir dem rettslige følger. Av innholdet i provsbrevet skal kongen vurdere om gjerningsmannen får bøte og hvor store eventuelle bøter skal være. Disse vurderingene skjedde etter klarlagte og godt kjente kriterier. Ved utformingen av provet hadde derfor lokalsamfunnet og sysselmannen ganske stor innflytelse over hva utfallet av saken skulle bli. Provsbrevet slutter med å fastslå at gjerningsmannen nå er avhengig av kongens miskunn for å få landsvist. Det tredje brevet i prosessen er selve landsvistbrevet. I utforming og formularer likner det på gridsbrevet, men nå gir kongen landsvist med ubegrenset varighet. Brevet angir størrelsen på bøtene som skal betales til kongen, tegngjeld og fredkjøp. Noen landsvistbrev viser til det medfølgende provsbrevet og vi kan anta at de to brevene har vært heftet sammen, men at beseglingen i årenes løp har løsnet (Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 1980 (forkortes KLNM), 298). Da oppgjøret til kongen var avsluttet ble det utstedt et kongelig kvitteringsbrev. Det er også bevart bøtebrev etter forlikene mellom de private partene i drapssaker. Historikeren Hilde Wåge har undersøkt diplo- 83 84 Død som straff i middelalderen mene fra middelalderens drapssaker, og hun har funnet at bøtene til arvingene var de største og at avstanden mellom de private bøtene og bøtene til kongen ble stadig større. Mens kongens bøter ble rammet av synkende pengeverdi, tok bøndene forhåndsregler mot dette. Landsloven sier at bøtene skulle settes til terminer som den dømte hadde mulighet til å klare, og Wåge mener at både størrelsen på bøtene og betalingsfristene i de enkelte sakene viser at slike hensyn ble tatt. Bøtene kunne likevel være tyngende og det kunne gå mange år før de var betalt (Wåge 1990, 61). Diplomene viser en benådningsprosess som ikke bare førte til brevskriving, men også til mye reising. Gjerningsmannen måtte først oppsøke kongen eller kongens sysselmann for å be om gridsbrevet. Provsopptaket kunne bety nok en reise til det regionale administrative senteret. Så måtte drapsmannen personlig reise til kongen eller kansleren for å be om landsvist. Noen måtte også hente kongens kvittering for oppgjøret. Hilde Wåge mener landsvistprosessen har vært et alternativ til dom på tinget. Hun tror gjerningsmenn som har søkt landsvist i det store og hele ikke først har vært dømt fredløse, selv om fredløse også har hatt anledning til å søke landsvist. De som dro til kongen forsøkte å få i stand et forlik i stedet for en dom. Dette mønsteret stemmer godt med det vi ellers vet om rettshåndhevingen i Norge i senmiddelalderen (Sunde 2005, 68 ff). De aller fleste saker ble forsøkt løst med forlik, helst innenfor gildene eller laugene som familiene tilhørte. Ellers kunne det nedsettes en setterdom, som var en slags forlikskommisjon sammensatt av gode menn. De skulle forsøke å finne en løsning som begge parter i en tvist kunne slå seg til ro med. I senmiddelalderen var det vanlig at alle slag av gjerningsmenn som ville unngå en dom oppsøkte sysselmannen for å prøve å få et forlik med ham. Pengene som kom inn på denne måten har vært en del av Praksis sysselmannens inntekstgrunnlag, og det er rimeligvis en av grunnene til at sysselmennene later til å ha hatt en nokså vid forståelse for hvilke saker de hadde myndighet til å inngå forlik i. Landsvistprosessen realiserer på en måte Kongespeilets ideal om kongen som dommer i saker om liv eller død. Kongen utøver en slags domsmakt ved landsvistbrevet. Han kan la være å gi landsvist. Han kan sette boten høyt eller lavt. Men premissene for dommen har kongen delegert til de som deltar i å utforme provet. Samtidig kan landsvistprosessen forstås som en slags forliksprosess, der forlik ble inngått både lokalt med arvingene og sentralt med kongen. Audun Jonsons provsbrev fra 1338 Til sin vørdelege herre Magnus, med Guds miskunn konge over Norge, Sverige og Gotland, sender Bjørgulv Åsteson på Mæla, ombodsmann for herr Ivar Ogmundsson, Guds helsing og si pliktige og audmjuke teneste. Eg gjer kjent for dykk, min herre, at torsdag nest etter den seinare olsokdagen [olsok siare, dvs. translatio Olavi, 3. august] tok eg vitneprov av Audun Jonsson som av vanvare tok livet av Helge Gjermundsson, og av Tore bror hans og Sondre, syskenbarnet deira som var med på drapet på førnemnde Helge. Desse mennene, Eigil Helgesson og Rolv Leidulvsson, la fram vitnemål om at Gjermund, far til Helge, var innkalla til å høyre på vitneprovet. Dette var opphavet til usemja mellom dei at Helge hadde teke hesten til Nerid, bror til Audun og Tore, utan løyve og nokon avtale om lån, og kjørte han med kløv to raster [ca. to mil] heim og bort. Deretter kom Helge og Nerid saman i eit gjestebod, og Nerid bad da Helge stå til ansvars etter lova for at han hadde teke hesten, men Helge vart sint og forbanna Nerid og kvar av dei andre. Og med det same sprang Helge opp og gir Nerid tre knivstikk. Dette vedgjekk Helge for domsnemnda, da eg fekk dei til å semjast i den 85 86 Død som straff i middelalderen førnemnde saka. Det var med i avtalen at Nerid skulle ha tolv merker i bot for skaden sin, men Helge betalte aldri ein penge av dette, og tida gjekk til betalingsfristen var omme. Seinare kom Helge heim til Nerid, på første måndag i sommar [første måndag etter sommarmål, 14. april] i det nittande året i regjeringstida Dykkar, og bad Nerid følgje med seg til ein annan gard, og la andre menn høyre det dei hadde å seie, så dei kunne semjast på nytt. Men så fort dei kom utanfor heimen hans, hogg Helge til Nerid slik at høgre handa gjekk av. Nerid vart såra midt på dagen og døydde etter non same dag [klokka 3 på ettermiddagen]. Desse mennene, Kjetil på Bakken og Grunde Bjørnsson, vitna med svoren eid at det hadde gått til på denne måten. Audun og Tore, brørne til Nerid, og førnemnde Sondre fekk vite at Nerid var såra, og dei sprang og skulle hente prest til han. Dei møtte da Helge i vegen og drap han der, same dag om kvelden som Helge hadde drepe Nerid. Stein på Kvåle og Olav Borgarsson la fram vitnemål om viglysing med svoren eid, om at Audun hadde lyst drapet på seg same dag etter soleglad. Dette verket vart gjort utanfor heimefred og alle gridstader [stader der ein var trygg for overfall, t.d. kyrkjer]. Dei førnemnde, Audun, Tore og Sondre, treng nå til Guds miskunn og Dykkar nåde, min herre, for at dei kan få landsvist. Og til sant vitnemål sette eg seglet mitt for dette brevet som vart gjort på den dagen og i det året som før er sagt (Solberg 2003, 65–67). Kjetil Aslaksons provsbrev fra 1315 Til sin vørdelege herre Håkon, med Guds miskunn Norges kronte konge, sender Tore Håkonsson Guds helsing og si skuldige og audmjuke teneste. Eg vil gjere kjent for Dykk, min herre, at denne mannen som har brevet mitt, og som heiter Kjetil, av vanvare kom til å drepe ein mann som heitte Praksis Bjørn. Det skjedde slik at Aslak, far til Kjetil, og Steinulv, farbror til Bjørn, var usamde om ei åkergrense, og Aslak baud seg til å rette seg etter lov og rett og sa at dei skulle leggje saka fram for dei eldste menn på staden, som burde kjenne saka best. Da kom Amund til, syskenbarnet til Bjørn, og sa desse orda til Aslak: «Ille er det å lette opp vektstonga, for det synest meg som om du stel jorda.» Og Aslak svara: «Du bør helst teie still i denne saka, for eg veit slikt om foreldra dine at du ikkje ville kunne sjå folk i auga om eg ville seie det.» Bjørn stod saman med dei da dei tala saman, og han tar opp eit vedtre som låg der og slår Aslak i tinningen, og av dette døydde Aslak. Han levde likevel ni netter etter at han fekk slaget. Etter dette stødde brørne Aslak heim i hans eigen gard og inn i svala, og Steinulv og Bjørn sprang etter. Straks dei kom utanfor døra, kasta Bjørn inn to steinar og bad dei kome ut, dersom dei var søner til ei ærbar kvinne og ikkje horesøner. Dette svor Jon Nikulasson og Gunnar Eivindsson full eid på, med handa på Bibelen, at det gjekk slik til da Aslak vart drepen som eg nå har sagt Dykk, og ikkje fekk eg noko sannare prov. Dei to mennene vitna og at dei såg to sår på foten til Kjetil da han kom ut av huset, men dei visste ikkje om han fekk dei av steinane som Bjørn kasta inn døra, eller ikkje. Etter dette rømde Bjørn bort frå heimen sin med alt husfolket sitt, for han budde i ei anna stove like ved der Aslak budde. Han for til ein stad som heiter Lonar og var der i ein halv månad på lag, eller tre veker, og sidan for han til mågen [svogeren] sin og var der. Etter alle desse hendingane slår brørne til, seks mann sterke, ved mortensmesse [11. november] nå i haust og råkar Bjørn i stova som mågen hans åtte. Da går Kjetil og broren inn i stova, og der drap dei Bjørn. Desse mennene, Torgeir under Berget og Trond, la fram vitnemål om drapet for meg. Kjetil vedgjekk at han var Bjørns banemann. Likevel hadde Bjørn gridsbrevet Dykkar, min herre, for De hadde gjeve han 87 88 Død som straff i middelalderen grid til påske. Men han kom aldri til meg for å be om noko slags etterforsking. Arvingane etter Aslak bad om bøter etter han da Bjørn let lese opp gridsbrevet sitt, og dei fekk tilbod om det, men det fanst ingen kausjonist. Desse mennene var saman med Kjetil om drapet: Kjetil, bror hans, Tolv Eivindsson og Steinulv, bror hans, Tolv Alvsson og Roar Toronnsson. Alle desse mennene var i samråd med Kjetil. Men eg fekk ikkje prova at fleire hadde gjort Bjørn skade enn dei to brørne. Og til sant vitnemål sette eg seglet mitt for dette brevet som vart gjort siste onsdagen før tomasmesse [21. desember] i det syttande året i regjeringstida Dykkar (Solberg 2003, 81–83). Hvem måtte dø? Landsloven innførte strafferett med offentlig henrettelse, offentlig pisking og i noen få tilfeller offentlig lemlestelse. Bøter og fredkjøp var jo en form for straff, men det var en straff gjerningsmannen kunne komme fra med æren i behold etter å ha fått en avtale med selveste kongen. I hvilket omfang ble de fysiske avstraffelsene i loven tatt i bruk og hvem var det som ble utsatt for dem? Fra tiden før rettsskrivere og tingbøker ble innført på 1600-tallet har vi tynt med prosessdokumenter og vi blir nødt til å spekulere. Med utgangspunkt i landsvistbrevene kan en kanskje tenke seg at dødsstraffen i middelalderen først og fremst fantes i lovboken. Landsvistbrevene er skrevet, kjøpt og bevart fordi de ga en garanti mot en vond og skjemmende straff, men hva med de som ikke kunne betale og dermed ikke kjøpe seg et slikt forlik? Det er ingen grunn til å tro annet enn at de ble dømt og straffet etter loven. Det strafferettslige skillet mellom de som kunne betale for seg og de som skulle straffes på kroppen var gammelt. Gulatingsloven forespeilet som nevnt kroppsstraffer for treller, men ikke for frie menn. På 1200-tallet ble trelldommen avviklet og trellenes arbeidskraft Praksis ble erstattet med arbeidskraften til fattige leilendinger. Dette var en endring i landbrukets økonomiske strukturer, men det sosiale skillet mellom de lave, som skulle straffes på kroppen, og de høye, som ikke skulle straffes på kroppen, fikk tydeligvis fortsette i nye former. Magnus Lagabøters bylov for Bergen sa rett ut at drapsmenn og fredløse som ikke kunne betale bot skulle henrettes (Wåge 1990, 76). Et tilsvarende skille var gjennomført i landslovens regler for mindre tyveri. Om en arbeidsfør mann stjeler til ett øres verdi skal han føres til tinget og han skal løse sin hud med tre mark sølv til kongen. Om han ikke løser skal han miste sin hud (piskes) og brennmerkes med en nøkkel på kinnet (Magnus Lagabøters landslov 1979, 183). I dagboken til Absalon Pedersson Beyer, som var en fremtredende prest i Bergen i tiden rett etter reformasjonen, får vi se hvordan penger kunne gjøre en forskjell i drapssaker på denne tiden. En tysk mann med navn Caspar skulle halshugges for drap. Folk hadde samlet seg for begivenheten og det ble ringt med stormklokkene. (Dermed får vi vite at slik ringing var en del av henrettelsesritualet.) Men i siste liten kommer det noen barteskjærere (barberere/kirurger) og ber mannen løs for penger. De unge mennene klarte å stille med garanti for at bøtene skulle betales og Caspar ble reddet fra straffedom og henrettelse og gikk i stedet i gang med landsvistprosessen. Beyer forteller i tillegg at det ble gjort kort prosess med tatere om de ble funnet skyldige i drap (Wåge 1990, 76). Det var først og fremst folk som ikke kunne betale for seg som ble dømt til fysisk avstraffelse og til dødsstraff. Neste spørsmål er om det i praksis fantes forbrytelser som man ikke kunne kjøpe seg fri fra. Fantes det virkelig ubotamål? Hvor ble i så fall grensen trukket? Spørsmålet melder seg når man leser provsbrevene i landsvistsakene. I alle bevarte provsbrev blir gjerningene det bes om nåde for karakterisert med adverbet ufyrirsynju: Bergulf drepte Tor ufyrirsynju (Wåge 1990, 19). Direkte oversatt betyr uttrykket uten å se seg for, og det skal 89 90 Død som straff i middelalderen tydeligvis bety at handlingen på en eller annen måte ikke var tilsiktet. Bergulf hadde ikke til hensikt å drepe Tor. Provsbrevene går svært langt i å karakterisere handlinger som uoverlagte på denne måten. Når en mann oppsøker en gammel fiende, tar med våpen og dreper mannen i hans eget hjem, da karakteriseres drapet likevel som ufyrirsynju (Wåge 1990, 20). Det er flere slike drap, som ser ut som planlagte handlinger, men som likevel får passere som botamål. På hvilke måter kan vi da forstå bruken av ordet ufyrirsynju i landsvistprosessene? I utgangspunktet var det åpenbart ikke meningen at alle handlinger skulle kunne benådes. Ordet ufyrirsynju forutsetter i prinsippet en motsatt kategori, fyrirsynju, som ikke skal kunne benådes. Men uttrykket ser ut til å ha blitt tolket liberalt. Kanskje bør det heller ikke leses helt bokstavlig. Det kan ha fått den mer generelle betydningen: det finnes formildende omstedigheter. En annen mulighet er at uttrykket etter hvert mistet konkret referanse og fungerte mer som en generell anbefaling om benådning. En grunn for kongen til å være liberal med både grid og landsvist var at det på denne måten ble aktuelt for gjerningsmennene å velge å tilstå og å gjøre opp. Hvis landsvist i mange tilfeller var blitt avslått og søkere henrettet, ville færre drapsmenn velge en så farefull vei. Flere ville latt være å ta ansvaret for drap, og ville heller rømt fra retten og rømt fra bygda, i stedet for å reise til kongen for å be om nåde. Det var satt faste standarder for størrelsen på bøtene. I landsvistbrevene viser kongens domsmakt seg i at det er svært vanlig at bøtene forhøyes eller forminskes. Fra 1446 oppgir landsvistbrevene eksplisitt hva som har vært grunnene for avvikene. I landsvistbrevene fra 1300-tallet skjer det ofte at bøtene reduseres, og vanlige grunner er at drapsmannen handlet i en form for nødverge eller at drapsmannen selv ble påført sår. Slike sår ga et motkrav som ble trukket fra i bøtene (Wåge 1990, 52). Fra 1400-tallet ble bøtene sjeldnere redusert og det Praksis ble mer vanlig med forhøyede bøter. Når gjerningsmennene måtte betale svært høye bøter var det i saker som i følge landsloven skulle vært behandlet som ubotamål. Det første bevarte eksempelet på doble bøter er fra 1359 (Wåge 1990, 51). På 1400-tallet har noen faste satser etablert seg. Ved brudd på heimfreden er bøtene til kongen tredoblet. Ved brudd på kirkefreden er de firedoblet. Et utviklingstrekk kan kanskje vise en endret praksis i kongens vurdering av skyldspørsmålet i landsvistsakene. Eldre brev argumenterer aktivt for å minske skylden til gjerningsmannen ved at den drepte selv må være med på å ta skyld for det som inntraff. Han var selv med i den striden som førte til at han døde. Ofte fremstilles den drepte som provoserende og kranglevoren og det sies at han selv gjorde det første utfallet. I brevene fra 1400- og 1500-tallet hører vi mindre om dette. Nå beskrives like gjerne drapsmannen som provoserende eller skylden blir mer likelig fordelt (Wåge 1990, 104). Muligens tyder dette på at vurderingen av skyld hadde fått mindre å si for hvorvidt en gjerningsmann skulle få landsvist. En forordning utstedt av Håkon V Magnusson fra 1318 går inn på spørsmålet om det i praksis fantes ubotamål. Forordningen handler om drapsmenn, ransmenn og tyver. Kongen skriver til sine ombudsmenn at han bare vil de skal sende slike menn til ham som de ser er nåde eller miskunn verd (Wåge 1990, 44). Håkon V har tydeligvis ment at for mange har fått anledning til å søke landsvist. Om Håkon V faktisk fikk redusert antallet benådninger vet vi ikke noe mer om. Det at sysselmannen fikk som oppgave å grovsortere drapssakene ser en også på et tidligere tidspunkt, i hirdloven fra 1270-tallet. Her er det tatt inn en serie med regler om rettighetene og pliktene til kongens håndgangne menn. Reglene ble vedtatt på et hirdstevne i Tønsberg i 1273. Det står blant annet at når menn blir drept i nødsfall, da skal sysselmennene så snart som mulig sende drapsmennene til kongen 91 92 Død som straff i middelalderen med gridsbrev og vitnemål fra menn som kan svare for at det er sant. Disse vitnemålene får en anta er identiske med provsbrevene. Det står også at hvis drapsmannen dømmes verdt til mørkestue og ikke skal drepes, da skal sysselmannen holde ham på et av de stedene loven oppgir (Hirdskråen 2000, 137). Så listes en rekke byer og befestninger. Formuleringen er knapp. Av ordet forstår man at mørkestue er et rom uten vinduer. Av sammenhengen forstår man at rommet brukes til å holde fanger i forvaring. Men hvordan mørkestua skulle brukes kommer ikke helt klart frem (Hirdskråen 2000, 137 og Imsen 2009, 22). Skulle oppholdet i mørkestua være et straffalternativ til dødsstraff eller skulle drapsmannen forvares i mørkestue inntil sysselmannen hadde gjennomført provsopptak og sendt mannen av sted med gridsbrev og provsbrev til kongen? Siden bruk av fengsel som straff ellers ikke er kjent fra Norge i middelalderen, virker den andre fortolkningen mest rimelig: Når sysselmannen finner at det er grunn til å sette i gang en landsvistprosess skal drapsmannen tas i forvaring inntil han kan sendes til kongen med de midlertidige brevene i orden. Hva har sysselmannen gjort med dem som ikke er funnet verdige? Passasjen i hirdloven har preg av å være en kommentar til landsloven. De som ikke finnes verdige til benådning har sysselmannen måttet sørge for at det ble anlagt prosess mot, slik at de skulle få en rettmessig dom og straff. Henrettelsesmåtene Landsloven sier en del om hvordan henrettelser skal foregå. Det er ikke den fornærmede selv som skal ta livet av den dømte, henrettelsen skal ikke skje av hat eller av hevn, den dømte skal ha tilgang på prest og mennene på tinget har plikt til å følge med til henrettelsen for å se på. Men spørsmålet om nøyaktig hvordan den dømte skal drepes virker ikke landsloven særlig interessert i. Av de få henrettelsene fra Norge Praksis St. Florian druknes Albrecht Altdorfer, ca.1530. Oljemaleri på treverk. Florian skal ha vært en kristen romersk offiser som prøve å hindre overgrep mot andre kristne. I år 304 ble han kastet i elven Enns (i dagens Østerrike) med en møllestein festet til halsen. 93 94 Død som straff i middelalderen i middelalderen som er dokumentert i historiske kilder, fremgår det at henging, halshugging og brenning var henrettelsesmetoder som ble praktisert. I tillegg er det indikasjoner på at drukning kan ha vært i bruk. Halshugging ble den generelle henrettelsesmåten i Norge. Av de to andre store henrettelsesmåtene ble henging med tiden en ren tyvestraff. Brenning ble først og fremst knyttet til religiøse forbrytelser, som seksualforbrytelser og trolldom. Frem til nå har denne teksten dreiet seg om begivenheter på 1200og 1300-tallet. Lovtekstene og Kongespeiltet gir innblikk i utviklingen av strafferett på andre halvdel av 1200-tallet. Diplomene knyttet til landsvistprosessene gir innblikk i utviklingen av et system for kongelig benådning. Når vi skal se på henrettelsesmåtene blir det nødvendig å utvide tidsrammene i begge retninger. Vi har tynt med kilder, og må ta i betraktning de få holdepunktene som finnes. (Avsnittene som følger står i stor gjeld til Ström 1942.) Halshugging I de eldste kildene ser vi halshugging i to forskjellige sammenhenger. Halshugging ble brukt som straff for treller; i Gulatingsloven kan treller som stjeler halshugges. Samtidig er halshugging den vanligste militære henrettelsesformen. Olav den Helliges saga har en fortelling som viser hvordan en typisk halshugging kunne foregå: Islendingen Jøkul hadde vært blant mennene til Håkon Jarl da Olav ble drevet ut av landet. Olav kom senere over denne mannen på Gotland og ville la ham halshugge. Da Jøkul skulle halshugges var han trolig bakbundet. Han satte seg ned. Kirkemalerier og bokillustrasjoner fra middelalderen viser gjennomgående at de som skal halshugges sitter knelende. Håret til Jøkul var virret rundt en stokk og ble brukt til å trekke nakken hans frem for hugget. Sagaen sier ikke om det ble hugget med øks eller med sverd denne gangen. Begge deler har vært Praksis brukt og det går ikke å si om den ene måten er eldre enn den andre (Ström 1942, 163). Ved de europeiske fyrstehusene som var ledende i utviklingen av adelskapets ideologi, ble det å henrettes med sverd etablert som et av adelsstandens privilegier. Det er lett å se at en henrettelse med sverd ga en bedre symbolsk slutt for en adelsmann. Sverdet var adelsmannens verdighetstegn. I utgangspunktet var det som fribåren kriger han hevet seg over bønder og betalingsmenn. Skikken ble også at den som skulle halshugges med sverd slapp å bøye hodet mot en blokk, men fikk sitte oppreist, som det bedre sømmet seg for en fri mann. Det er et åpent spørsmål når skillet mellom sverd og øks fikk innpass i Norge. Det fantes adel i Norge, selv om det i økende grad var snakk om dansk adel. Men det må ha vært ganske sjelden at adelsmenn ble henrettet på norsk jord. Oppgjørene innen adelsstanden fant sted nærmere maktens sentrum. Også i Norge ble det innført et betydningsfullt skille mellom henrettelser med sverd og henrettelser med øks, men om skillet var etablert før reformasjonen er usikkert. De som ble henrettet med øks skulle begraves på retterstedet. De som ble henrettet med sverd fikk en stille begravelse på kirkegård. Å bli henrettet med sverd kom til å bety mindre tap av ære, noe som helt sikkert kan knyttes til det at de som hadde mest ære, adelsmennene, skulle henrettes med sverd. Å få den dømte begravet på kirkegården må ha vært en lettelse for de etterlatte, som slapp å se et familiemedlem utstøtt av samfunnet også etter døden. En benådning fra øksen til sverdet hadde derfor stor betydning, både for den dømte, som fikk større håp om å komme til himmelen, og for de etterlatte, som ikke ble fullt så hardt rammet av skam og utestengning. Snorre viser at han kjenner til skikken med å stille ut de halshugdes hoder på retterstedet, når han skriver at hodene til Håkon Jarl og trel- 95 96 Død som straff i middelalderen len Kark ble stilt ut på Nidholmen. I Gulatingsloven står det også om å stille ut dreptes hoder, men da handler det om hevndrap. Det står at den som setter den dreptes hode på en påle eller stiller det mellom beina hans skal betale dobbelt bot. Det samme gjelder for andre måter å ydmyke liket på. På neset ved Akershus festning i Oslo ble det ved begynnelsen av 1500-tallet reist en mannshøy steinhaug der det sto en sirkel med påler som alle hadde et mannshode på toppen. Midt i sirkelen var det et mannshode som bar en jernkrone. Dette skal ha vært hodet til en mann med navn Herlog Hyttefat og de andre skal ha vært menn som fulgte ham i et bondeopprør. Prins Christian (senere Christian II) lot dem henrette og stille ut på denne måten (Ustvedt 1999, 24 f). Å sette hodet på stake har vært en måte å gjøre straffen hardere og mer skjemmende på. Samtidig ble publikum minnet om forholdet henrettelsen etablerte mellom forbrytelse og straff, rett og galt, og orden og overtramp. 1231 Bergen: Olve Ilt-eitt, Ravn, Torkjel Svarte og to andre menn halshugges I Håkon Håkonssons saga er det omtalt et par episoder der kongen idømmer dødsstraff og dette følges av at gjerningsmennene halshugges. I tillegg nevner sagaen ved noen anledninger at menn blir hengt, men da fremgår det ikke om de er dømt først. Det kan like godt hende at de er blitt lynsjet. Håkon Håkonssons saga går for å være den mest pålitelige av kongesagaene. Forfatteren Sturla Thordarson ble hyret av Magnus Lagabøter, sønnen til Håkon Håkonsson, få år etter at faren døde. Sturla var ikke selv til stede i begivenhetene han skildrer, men han Praksis kunne spørre ut menn som var med og han har hatt tilgang på kongens arkiv, som blant annet har inneholdt brev fra mange av begivenhetene. En episode som er fyldig beskrevet handler om hvordan fem menn måtte miste livet for overfall og drap som fant sted på Orknøyene (Sturla Thordarson 1964, 146 ff). Øygruppen lå under den norske kronen og bakgrunnen for drapet var gnisninger og uvennskap mellom kongens sysselmann og jarlen på Orknøyene. Sagaen sier at en kveld sysselmannen og hans menn satt og drakk og hadde drukket mye, kom en mann løpende inn og ropte at jarlen hadde tenkt å angripe dem samme kveld. Sysselmannen besluttet at de selv skulle angripe først og mennene syntes dette var en god plan. De angrep jarlen i hans eget hus. Noen av mennene fant jarlen som hadde gjemt seg i en kjeller bak noen tønner, og de drepte ham der. Da jarlens venner fikk vite om drapet samlet de seg mot sysselmannen og hans følge, som forskanset seg i en borg. Snart kom også sysselmannens venner til stedet. Det ble inngått et forlik som gikk ut på at alle skulle seile til kong Håkon i Bergen og så skulle kongen dømme i saken. Sysselmannen og flere av de andre som hadde vært med på overfallet var i kongens hird. Prosessen mot dem ble ført som et hirdstevne. Sagaen sier ikke hva slags straff de fikk, men en kan tenke seg at de måtte betale bøter. Fem menn som hadde vært med på selve drapet, ble ført ut på Toluholm (nå Kristiansholm) der de ble halshugget. Sagaen gir følgende glimt fra veien mot retterstedet: Sigvalde Skjalgsson var den hardeste til å drive denne saken. Han tok Torkjel Svarte og førte ham ut gjennom stretet. Da de kom til den gården Skule jarl var i, stod jarlen i et vindu i svalen og ropte til Sigvalde: «ikke la Torkjel drepe hvis han ikke har altfor stor skyld!» Sigvalde svarte: «Han er mye mer skyldig enn de andre, for da han slo jarlen, slo han en død mann.» 97 98 Død som straff i middelalderen En aner at i denne prosessen var det ikke bare kongen som tok beslutningen, men taleføre menn i hirden hadde også noe å si for utfallet. I tråd med beskrivelsen av landsvist i Frostatingsloven, spiller Skule jarl, som var den nest høyeste mannen i riket, rollen som god mann som ber om benådning. I dette tilfellet førte ikke anmodningen frem. Sagaen forteller videre at da orknøyingene seilte vestover samme høst var alle de beste mennene ombord på det samme skipet. Dette var de samme som sørget for at Torkjel og de andre ble dømt og halshugget. Skipet kom aldri frem. Det ble borte med alle som var ombord. Utdrag fra Olav den Helliges saga: Jokul halshugges Her skal bli fortalt i korthet om noe som hendte lenge etterpå. Jokul kom ut for kong Olavs menn på Gotland og ble fanget, og kongen lot ham leie bort for å bli hogd. De hadde virret en kjepp inn i håret på ham, og en mann holdt i den. Jokul satte seg ned på en bakke. Så skulle en mann til å hogge ham. Men da Jokul hørte det hvine, rettet han seg opp, og så kom hogget i hodet på ham, og det ble et stort sår. Kongen så at det var banesår, og så sa kongen at de kunne la ham være. Jokul satte seg opp og laget denne visen: Sårene svir, jeg trøtner. Bedre satt jeg ofte, et sår jeg har som spruter villig den røde væske. Mitt blod fosser fra såret, manndom får jeg vise. En herlig hjelmkledd konge kastet sin vrede på meg. Så døde Jokul (Snorra Sturlasson 1980, 430). Praksis Brenning De gamle norske lovene sier ikke noe om brenning av trollfolk. En historie som forekommer i Heimskringla og i Historien om de gamle norske kongene (latinsk Norgeshistorie fra slutten av 1100-tallet skrevet av en mann som kalles Theodrikus munk) og som er knyttet til to forskjellige legendariske konger, viser en oppfatning om at det kunne være rett å brenne trollfolk. Hos Snorre er det Harald Hårfagre som får sønnen Eirik Blodøks til å brenne inne broren Ragnvald Rettilbeine, sammen med 80 andre seidmenn. Seid var et førkristent norrønt ord for trolldom. I sagaene kan seidmenn blant annet foreta sjelereiser, forvirre andres sanseinntrykk og skade andre på avstand. Harald Hårfagre likte ikke seidmenn og han syntes ikke noe videre om at en av sønnene hans var en av dem, står det (Harald Hårfagres saga, kap. 35). I Historien om de gamle norske kongene er det Olav den Hellige som lar samle en mengde med seidmenn på Mære i Trøndelag. Det skal ha vært et viktig sted for den hedenske kulten. Det var et sted der de hedenske gudene ga svar på det folk spurte om. Håkon jarl hadde satt opp en rekke gudebilder der. Her skal også Olav ha samlet 80 seidmenn og -kvinner og latt dem brenne inne (Theodorikus munk, kap. 11). Disse fortellingene er sagnaktige og ikke veldig pålitelige. Fra Norge har vi ingen troverdige og gode beskrivelser av hvordan strafferettslig brenning ble utført i middelalderen. I Sverige har en fremgangsmåte vært å bygge et kammer av brennbart virke, stokker, kvister og høy. Den dømte ble ledet inn i kammeret gjennom en åpning som ble tettet igjen før det ble satt fyr på bålet. Fremgangsmåten gir mening til uttrykket brenne i bålet, som ble brukt i de svenske lovene. En annen fremgangsmåte har vært å tenne bålet først og deretter lempe den dømte oppi det, typisk ved hjelp av en stige. En henrettelse som fant sted i Danmark i 1402 ble utført på denne måten (Solberg 2003, 184). En mann i Preussen hadde gitt seg ut for å være Olav Håkonsson, sønn 99 100 Død som straff i middelalderen Martyrium på steile og hjul Fresker fra midten av 1100-tallet som viser St. Savinus og St. Cyprians martyrier. Bildene er fra krypten til den tidligere benediktinerkirken Saint Sauvin sur Gartempe i Vienne, Frankrike. St. Savinus og St. Cyprians skal ha gått imot dionysoskulten og de skal ha blitt henrettet av konsulen Laditius i Amphipolis på 400-tallet i Nord-Italia. Henrettelsesformen radbrekking eller steile og hjul foregikk i grove trekk ved at armene, bena og ryggen til den dømte ble knust. Deretter ble den døde eller døende kroppen festet til et stort vognhjul, i noen tilfeller ble kroppen flettet inn mellom eikene til hjulet, som deretter ble festet til toppen av en lang påle, en såkalt steile. Slagene kunne utføres med en klubbe eller med selve vognhjulet. Praksis Den eldste referansen til henrettelse med steile og hjul er fra den frankiske lex salica fra begynnelsen av 500-tallet. Da er det en henrettelsesform for slaver som har hatt en illegitim seksuell forbindelse med en gift kvinne og straffen har preg av å være en legalisering av en form for lynsjejustis (Ström 1942, 214 ff). I tysk rett, og fra begynnelsen av 1300-tallet i dansk og svensk rett, ble det en straffeform som først og fremst ble brukt mot (mannlige) mordere. Radbrekking ble aldri tatt opp i norsk strafferett, men den første som ble utsatt for denne straffeformen i de nordiske landene var en nordmann. Han var fredløs, men langt fra noen slave. Alv Erlingson var i en årrekke Norges tredje fremste mann, etter Mangnus Lagabøters to sønner kong Eirik og hertug Håkon. Som landets øverste militære leder med tittelen jarl hadde han styrt en hard og blodig kampanje mot danske og tyske handelsskip og han hadde gjort en rekke strandhugg mot danske kyster. På den hjemlige politiske scenen kom han i åpen konflikt med hertug Håkon og i denne konflikten gikk Håkon av med seieren. Alv måtte rømme fra landet. Han slo seg trolig ned i Livland (Litaunen) og drev en tid som sjørøver. I 1290 var han kanskje på vei til England i et forsøk på å komme under den mektige kong Edvard Is beskyttelse, man han ble fanget på kysten av Skåne og straffedømt, radbrukket og steilet ved byen Helsingborg (Skeie 2009). Det var en stor hendelse som mange la merke til, og som muligens introduserte denne straffeformen til dansk og svensk rett (KLNM 1980, 283). Selv om det ikke ser ut til at radbrekking har vært benyttet i Norge, ble steile og hjul tatt i bruk for å stille ut kroppene til henrettede som først var halshugget. Men når man begynte med dette, vet vi ikke. 101 102 Død som straff i middelalderen til Håkon VI Magnusson og Margrete Valdemarsdatter. I følge den offisielle historien hadde den samme Olav omkommet på Falsterbo slott i 1387. Margrete fikk tronpretendenten utlevert og deretter brent til døde. Det ble tent et stort bål. Alle brevene mannen hadde sendt dronningen som hennes sønn ble hengt på ham. Han fikk en krone på hodet. Slik ble han vist frem for folket. Så ble han kastet på ilden og brent. Nå skal vi se på en henrettelse som skjedde hundre år tidligere, men som kan ha liknet på denne. 1301 Bergen: Den falske Margrete brennes Dette er en mye omtalt begivenhet fra Norges høymiddelalder, som har i seg stormaktspolitikk, tapte muligheter, renkespill og tragedie. Hendelsen er ganske fyldig omtalt i islandske annaler og det er bevart brev fra biskop Audfinn i Bergen som viser at henrettelsen var kontroversiell. Historien er behandlet blant annet av historikerne P. A. Munch (1859, 323 ff) og Gustav Storm (1884, 14 ff). Bakgrunnen var at det norske kongehuset etter en periode med krig og konflikt med Skottland forsøkte å bygge en allianse med det skotske kongehuset. Dette ønsket man blant annet fordi forholdet til Danmark var blitt anstrengt. En pakt ble inngått ved at den norske kongen Eirik Magnusson (1280–1299), som var Magnus Lagabøters eldste sønn, ble gift med den skotske prinsessen Margrete. De fikk et barn, en jente som også fikk navnet Margrete. Nå gikk det slik at både dronning Margrete og hennes far kong Alexander III av Skottland døde. Som kongens eneste etterfølger ble prinsesse Margrete valgt til dronning av Skottland i 1286. Fire år senere ble det forhandlet frem at den unge dronningen skulle giftes med sønnen til kong Edvard av England. Hensikten var at det skulle opprettes en Praksis personalunion mellom England og Skottland, nært knyttet til det norske kongehuset, men planene om en slik nordsjøallianse ble ikke til virkelighet. Den sju år gamle dronningen av Skottland ble sendt fra Bergen vest over havet med et stort følge, men den norske kongens sendemenn vendte slukøret tilbake til Bergen med dårlige nyheter: Dronningen var blitt syk. Hun kom ikke lenger enn Orknøyene. Der døde hun. Ti år etter dette kom en kvinne til Bergen fra Tyskland. Hun hevdet at hun var den tapte Margrete og at den fremste adelsdamen i følget hennes, Ingebjørg Erlingsdatter (søster til Alv Erlingsson) hadde forrådt og solgt henne. Året før hadde det vært kongeskifte i Norge. Eirik døde i 1299 og ble fulgt av sin yngre bror Håkon V Magnusson. Tidligere hadde Håkon vært hertug over Viken med hovedsete i Oslo. Da han ble konge satte han i gang en kampanje mot stormenn, lendmenn og sysselmenn som han mente hadde tilranet seg makt og innført mange uskikker under tiden med formynderstyre, mens han og broren var barn. Håkon lot gripe kvinnen som påsto å være hans niese. Hun ble holdt innesperret i omlag et år. I 1301 er det innført i de islandske Flatøy-annalene at dette året ble den kvinnen brent som sa hun var datter til kong Eirik, og mannen hennes ble halshugget (Solberg 2003, 174). Nitten år senere skrev Bergensbiskopen Audfinn et brev som skulle leses opp i alle kirker i Bergen. Brevet er en advarsel mot å oppsøke St. Margretes kirke på Nordnes. I brevet forbyr biskopen alle å dyrke Margrete med offer, pilgrimsferd, faste eller bønn. Noen hadde altså begynt å dyrke Margrete som helgen. Brevet lar oss også vite noe mer om det som hadde gått for seg tidligere: Vi tykker det er harmeleg at de påkallar den kvinna med store lovnader og dyrking, som om ho var eit Guds pinslevitne, ho som vart fanga og dømd i landerådssak fordi ho gav seg ut for ætting og arving etter den vyrde 103 104 Død som straff i middelalderen herren Eirik, Noregs konge, sælt være hans minne. Men sidan det berre var openberr fals og svik ho fór med, vart ho - etter lands lov og med dei beste menns råd som då var i Noreg - dømd til døden og brent på bål på den staden på Nordnes der slike misgjerningsfolk plar lida sin straff og lata livet (Solheim 1973, 111). Fra hvordan biskopen ordlegger seg ser det ut til å ha funnet sted flere henrettelser i Bergen enn de vi kjenner til, og med Nordnes som fast rettersted. Biskopen skriver videre at denne kvinnen ikke kunne være Margrete. Han sier det ble bevist at hun var for gammel. Hun var grå i håret. (Den ekte Margrete skulle vært 17 år.) Den ekte Margrete døde i biskop Narves hender, mens de beste menn som skulle følge henne til England var til stede. Kong Eirik lot kisten bryte opp. Han gransket liket og ga til kjenne at den døde var datteren hans. Biskop Audfinn var trolig blant mennene som dømte kvinnen til døden, og historikeren Svale Solheim mener brevet hans bør leses som et partsinnlegg. Biskopen lyktes ikke med å kvele Margretekulten. Kirken hennes på Nordnes sto i hvert fall til midten av 1500-tallet og den ble tilgodesett i en rekke testamenter fra 1400-tallet (Solheim 1973, 108 f). Det ble også diktet en legendevise om Margrete der hun fremstilles som en ekte helgen og fru Ingebjørg og kong Håkon fremstilles som svikefulle kjeltringer. Den voldsomme og smertefulle døden på bålet ble i denne tradisjonen fortolket som Margretes martyrium. I middelalderens helgenlegender utpensles de hellige menn og kvinners voldsomme og smertefulle død, gjerne ved henrettelse. Pinen de hellige måtte utstå i denne verden svarte til herligheten de ble opphevet til i den neste. Det er bemerkelsesverdig at kirken til Margrete fikk stå selv om den må ha vært en torn i øyet både for Norges konge og for biskopen i Bergen. Det taler for at det fantes andre mektige menn som gjerne ville at den skulle stå. Historikeren Olav Solberg funderer på om dette Praksis kan ha vært noen av de samme mennene som kong Håkon gjerne ville ta makten fra (Solberg 2003, 184). «Den falske Margrete» ble altså brent. Noen historikere har tenkt seg at prosessen mot henne kanskje ble ført under dekke av en trolldomsanklage, men det var neppe nødvendig å anklage henne for trolldom for å diabolisere henne. Teologisk kunne all slags løgn og falskhet knyttes til djevelens renkespill. Biskop Audfinn omtalte Margrete som en av djevelens vernehelgener (Solberg 2003, 178). Samtidig kan vi merke oss at mens Margrete ble brent, så ble mannen hennes halshugget, og vi har ikke grunn til å tro annet enn at det var samme forbrytelsen de ble henrettet for. Dødsstraff og henrettelse var trolig ikke veldig vanlig i Norge rundt år 1300, og henrettelse av en kvinne må ha vært enda mindre vanlig. Folke Ström skriver at både henging og halshugging i utgangspunktet var mannsstraffer. I de svenske landskapslovene står dette svart på hvitt. Der menn skal henges eller halshugges, skal kvinner brennes, druknes eller begraves levende. I Norge er det dårligere belegg for en slik kjønnsdeling av straffeformene, men vi kjenner ingen tilfeller av strafferettslig henging eller halshugging av kvinner i middelalderen. Av de tre måtene å henrette kvinner på som fantes i den svenske strafferetten i middelalderen var det bare brenning som fikk en varig rolle i norsk strafferett. Som vi skal se, kan drukning ha forekommet i den tidligste tiden, men i så fall har denne straffemåten gått ut av bruk, og vi kjenner ingen sikre tilfeller av strafferettslig drukning i Norge. I svenske lover oppgis levende begravelse som dødsstraff for kvinnelige tyver. I noen svenske bylover er dette også den strengeste straffen for kvinner som horer, altså bryter ekteskapet (KLNM 1980, 458). Fra Sveits er det dokumentert en omfattende praksis med levende begravelse av kvinner som har myrdet sine nyfødte barn (Strøm 1942, 200 f). Det er ingen indikasjoner på at levende begravelse har vært i bruk 105 106 Død som straff i middelalderen i norsk strafferett. Det kan ha vært slik i Norge omkring år 1300 at man oppfattet henging og halshugging som mannsstraffer. I så fall kan den falske Margrete ha blitt brent simpelthen fordi hun var kvinne. Drukning Drukning som dødsstraff har fylt mange av de samme funksjonene som brenning. Drukning har vært straff for trolldom og for seksuelle forbrytelser. Det har også vært en straff som kunne brukes mot kvinner. Der Gulatingsloven foreskriver henrettelse ved drukning, er kjønnsdimensjonen på plass. Den som blir funnet skyldig i å være en trollkjerring skal føres ut på sjøen og hugges i ryggen (Gulatingslovi 1981, 43 f). Hun føres ut på sjøen for å druknes på dypt vann. Regelen om slik håndtering av trollkjerringer ble tatt med videre i erkebiskop Jons kristenrett (ca. 1273) som har mye stoff fra Gulatingsloven. Her gjelder regelen begge kjønn og det sies eksplisitt at den dømte skal senkes på dypt vann. Han eller hun skal ros ut på sjøen, hugges i ryggen og senkes til bunnen (kap 65, etter Ström 1942, 172). Andre steder der drukning har vært brukt på denne måten, er en stor stein blitt bundet til halsen på den som skulle senkes. Fra Tyskland er det kjent at den kvinnelige parten i seksualforbrytelser har blitt dømt til henrettelse ved drukning (KLNM 1980, 459). Gulatingsloven sier at seksuelt misbrukte dyr skal druknes (Gulatingslovi 1981, 44 f). I Olav Tryggvasons saga beskriver Snorre en henrettelse ved drukning som foregikk på en annen måte. De som ble utsatt for behandlingen var en mann med navn Øyvind Kjelda og følget hans. Snorre skriver at Øyvind Kjelda var sønnesønn til den tidligere nevnte Ragnvald Rettilbeine og som farfaren var han seidmann og en stor trollmann. Først inviterte Olav Tryggvason ham og andre seidmenn på et gjestebud. Da de var fulle ble huset låst og satt fyr på. Alle utenom Øyvind Kjelda brant inne, for han klarte å rømme gjennom ljoren. Øyvind ville ta hevn Praksis og han oppsøkte Olav Tryggvason mens kongen hadde påskegjestebud. Sammen med mannskapet sitt, som også var seidmenn, kastet han en mørk skodde over kongens følge slik at hevnerne ikke skulle bli sett da de kom snikende. Men da de kom inn på gården der kongen feiret påske, vendte trolldommen seg mot dem selv. For kongens menn var det lyst som midt på dagen, mens Øyvind Kjelda og mennene hans virret rundt i mørke, og det var lett for kongens menn å fange dem. Kongen tok Øyvind og mennene hans ut til et skjær som ble oversvømmet ved flo sjø. Der ble de bundet og forlatt. Skjæret ble siden hetende Skrattaskjær (trollmannskjær) (Olav Tryggvasons saga kap. 62 og 63). Til tross for slike spredte indikasjoner på strafferettslig bruk av drukning er ingen sikrere tilfeller dokumentert i Norge, verken før eller etter reformasjonen. Etter reformasjonen ble druknestraffen tatt opp i Danmark, under påvirkning fra Tyskland, for kvinner som ble dømt for alvorlige tilfeller av hor (ekteskapsbrudd). Det later likevel ikke til at det samme skjedde i Norge. Henging Henging har vært svært lenge i bruk blant de germanske folkene. Den romerske forfatteren Tacitus skrev verket Germania ca. år 98. Her beskrives kultur- og samfunnsforhold hos samtidens vestgermanske stammer. Tacitus skriver at germanerne pleide å henrette tyver og andre former for svikere (menn som rømte fra slagmarken) ved å henge dem i trær (Tacitus’ Germania kap. 12, etter Ström 1942, 48 f, 116). Den arabiske handelsreisende Ibn Fadlan oppholdt seg blant skandinaviske russere i årene 921–922. Han skriver at når de griper en tyv eller en røver, tar de ham til et høyt og tykt tre, binder et solid rep rundt halsen hans, haler ham opp etter det og lar ham henge til han er fortært av vind og regn (Ström 1942, 116). 107 108 Død som straff i middelalderen De tre steinpilarene etter galgen for Visby Denne måten å henge folk på, ved å hale dem opp i et tre, er den samme som vi så beskrevet i Hellige Olavs jærtegn. I høymiddelalderen var det blitt en vanlig ordning at en by på en viss størrelse hadde en permanent galge, reist på et godt synlig sted utenfor byen. Nidaros kan ha vært den første norske byen med en permanent galge. I Sverres saga (fra begynnelsen av 1200-tallet) hentyder baglerlederen Biskop Nikolas til en slik galge når han taler til mennene sine om hva som ville være Sverres rette plass i Norge: «Sverre prest har nå ikke mer av Norge enn et nes, og det var passe mye om han rådde over den delen av Ørene som er utenfor pæleverket, og han hang i galgen der» (Sverres saga 1984, 159). I sagaen om Olav Tryggvason skriver Snorre om en permanent galge på et annet sted rett utenfor Nidaros. Det er i episoden der trellen Kark har drept og skåret hodet av eieren sin Håkon Jarl. Kark hadde ventet seg en belønning for dette, men Olav Tryggvason lot ham halshugge. Kongen og en stor flokk med bønder tok de to hodene med ut til Nidholmen. Snorre skriver at de pleide å drepe tyver og illgjerningsmenn Praksis St. Georg og prinsessen av Trebizond Pisanello, 1436–38. Freske. St. Georg tar farvel med prinsessen han reddet fra den grusomme dragen. Prinsessen ser beundrende på ham, men Georgs blikk er vendt mot havet og villmarken. I bakgrunnen ser vi en galge med to hengte forbrytere. Galgen spiller i og for seg ikke noen rolle i legenden, men den er med på å gjøre scenen til et gjenkjennelig landskap. Galgen er plassert mellom den praktfulle og eventyrlige byen og den farefulle, men for helten også forlokkende villmarken. Det gir et preg av realisme når galgen står slik at den vil kunne ses både fra veien og fra innseilingen til byen. på denne holmen og det sto en galge der. På dette stedet ble hodene til jarlen og Kark stilt ut (Olav Tryggvasons saga kap. 49 og 50). Snorre skildrer disse hendelsene mer enn 200 år etter at de skal ha funnet sted. Olav Tryggvason døde i år 1000. Heimskringla er skrevet ca. år 1220. Det har likevel betydning at Snorre på 1220-tallet fant det rimelig at Nidaros skulle ha en permanent galge. I den noe 109 110 Død som straff i middelalderen eldre latinske norgeshistorien Historia Norvegiae (trolig fra slutten av 1100-tallet) hevdes det for øvrig at trellen Kark ble dømt av bøndene og hengt som morder (Norges historie 1990, 34). Den vanligste galgekonstruksjonen i middelalderens Europa besto av to vertikale stokker med en tverrligger på toppen. Konstruksjonen kunne avstives i hjørnene. Et alternativ til å heise den dømte opp etter tauet, var å la personen klatre opp en stige eller en form for skammel, feste hodet i løkken, som igjen var festet i tverrliggeren, og deretter rykke bort det personen balanserte på. Denne fremgangsmåten, med bruk av stige, ble mest utbredt. Noen av de større og mer betydningsfulle byene fikk reist større og mer monumentale galgekonstruksjoner. Ved Visby på Gotland står fremdeles en slik konstruksjon som trolig ble reist på slutten av 1100eller begynnelsen av 1200-tallet. Den består av tre murte steinpilarer. På toppen har det ligget tverrliggere, som sett ovenfra har dannet en likesidet trekant. I England var det et uttrykk at ni er en galge full. Uttrykket henspilte på denne typen galge, der ni kunne henges samtidig. På kontinentet ble det reist galger som var enda mer monumentale enn den ved Visby. De kunne være reist på et høyt, muret fundament med en innvendig trapp (van Dülmen 1990). På denne måten kunne store folkemengder være publikum og utøvelsen av rett og makt fikk enda sterkere preg av å komme ovenfra, vendt nedover. I Magnus Berrføtts saga forteller Snorre om en måte å henge menn på og en galgekonstruksjon som er litt annerledes enn det som nettopp er beskrevet. Fortellingen handler om hvordan mennene Tore og Egil ble straffet for opprør og ran. Det som beskrives er en form for vippegalge. En lang stolpe, som gjør tjeneste som vektstang, ligger over en bom. Når den ene enden av stolpen trekkes ned, så farer den andre enden i været, og det gjør også mannen som skal henges. Ut fra det som fortelles må stolpen ha gått i været med stor kraft og Praksis fart. Meningen må ha vært at mannen skulle rykkes opp fra marken. Snorre forutsetter at denne formen for galge er kjent og bryr seg ikke med å forklare konstruksjonen noe nærmere. Bruken av vippegalge har lite dokumentasjon og er i dag lite kjent. Da kunstneren Wilhelm Wetlesen skulle illustrere denne scenen til Gustav Storms utgave av Heimskringla, tegnet han at de to mennene blir halt opp i et tre. Den svenske middelalderhistorikeren Folke Ström skriver i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder at henging i middelalderen var en mannsstraff og at det kjennes få tilfeller av at kvinner ble hengt. Svenske landskapslover fra 1200- og 1300-tallet gir flere detaljer enn den norske landsloven om hvordan ulike slag av forbrytere skulle henrettes, og i Upplandslagen står det for eksempel at kvinnelige tyver som fikk dødsdom ikke skulle henges, men brennes. Ifølge byloven for de danske byene Tønder og Ribe (1269) skulle kvinner som ble dømt til døden for tyveri begraves levende. Det er, som nevnt, ikke dokumentert at kvinner ble hengt i Norge i middelalderen, men kildesituasjonen er tynn. Det kan ha skjedd mye som vi aldri vil få vite om. Utdrag fra Magnus Berrføtts saga: Tore og Egil i galgen Svein het en mann, sønn til Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættstor mann i sitt land. Han hadde vært med kong Håkon. Da Håkon var død, hadde Steigar-Tore ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, om han fikk makt over hele landet, på grunn av det han hadde gjort, og den motstand han hadde satt i verk mot kong Magnus. Så la Tore og Svein og deres venner opp råd, som etterpå fikk framgang, de reiste en flokk med den hjelp og det store mannskapet Tore hadde. Men fordi Tore da var en gammel og tungfør mann, tok Svein styringen over flokken og høvdingnavn. Denne planen var flere høvdinger med på. Den gjeveste av dem var Egil, sønn til 111 112 Død som straff i middelalderen Aslak fra Folland (i Kvernes på Nordmøre). Tore og de andre samlet flokken på Opplandene, og kom ned til Romsdal og Sunnmøre og fikk seg skip der. Og så seilte de nord til Trondheimen. (...) Svein og Tore (...) herjet vidt og bredt på Hålogaland. Da de lå i den fjorden som heter Harm (Velfjorden på Helgeland), fikk de se kong Magnus kom seilende. Tore-flokken syntes ikke de hadde mannskap nok til å kjempe, og de rodde unna og rømte. Tore og Egil rodde til Hestun (i Tjøtta), men Svein rodde ut til havs, og noen av flokken rodde inn i fjorden. Kong Magnus styrte etter Tore og Egil. (...) Da tok flokken til Tore og Egil til å rømme helt opp på land, men Tore ble fanget. Egil ble også tatt til fange, fordi han ikke ville renne fra sin kone. Kong Magnus lot føre begge to ut på Vambarholm (Vomma). (...) Så ble Tore ført til galgen; da sa han: Fire feller var vi fordum; én ved styret. Og da han gikk til galgen, sa han: «Vonde er vonde råd.» Så ble han hengt; da galgetreet slo opp, var Tore så tung at halsen ble slitt av, og kroppen falt til jorden. Tore var en svært tung mann, både høy og diger. Egil ble også ført til galgen; men da kongens treller skulle henge ham, sa han: «Ikke skulle dere henge meg, for hver og én av dere fortjener mer å bli hengt.» (...) Kong Magnus satt ved siden av da de ble hengt, og han var så harm at ingen av mennene hans var så djerv at han torde be om fred for dem. Da Egil dinglet i galgen, sa kongen: «Ille hjelper gode frender deg i nød.» Av dette kunne en se at kongen gjerne ville de skulle ha bedt ham om at Egil skulle få leve (Snorra Sturlasson 1980, 595, 597). Praksis 1302 Bergen: Audun Hugleiksson henges Denne saken ligger så tett på brenningen av den falske Margrete både i tid og i sosialt miljø at mange har spekulert på om det kunne være noen sammenheng mellom dem. Audun var født ca. 1245 og etter tidens standard var han en gammel mann (ca. 57 år) da Håkon V Magnusson lot ham henge på Nordnes i Bergen. Da Håkon ble konge tre år tidligere hadde Audun vært en av landets mektigste menn. Han hadde i en årrekke vært både kongens stallare og hans fehirde. Stallaren var leder for hirden og kongens fremste talsmann i spørsmål om lov og rett (nærmest en slags justisminister). Fehirden var kongens skattmester og tok hånd om statsfinansene (nærmest en slags finansminister). Under kongene Magnus Lagabøter og Eirik Magnusson var Audun en av hirdens mest betrodde og ble sendt på delikate diplomatiske oppdrag til England og til Frankrike, i forhandlinger om militære allianser og kongelige ekteskap. Audun Hugleiksson er det fremste eksempelet på den embetsadelen som fikk etablere seg i Sverreættens kongedømme. Han kom ikke fra det aristokratiske samfunnsskiktet, men faren hans var i slekt med moren til Håkon Håkonsson (som ikke hadde vært gift med faren). Det at Audun ble tatt opp i hirden kan skyldes at faren hans hadde betydning for Håkon Håkonsson under oppveksten. Den unge Audun har sannsynligvis tilhørt den første generasjonen av lesere av Kongespeilet. På 1260-tallet befant Audun seg på universitetet i Paris, der han ble sendt for å bli rettslærd. Han kan også ha vært ved universitetet i Bologna. At han ble sendt på en slik reise kan tyde på at Håkon Håkonsson i denne unge mannen så et juridisk talent som han ønsket å utvikle, og dette igjen gjør det ikke urimelig at Audun allerede før han ble sendt av sted har vært involvert i Håkon Håkonssons arbeid med å revidere de norske lovene. 113 114 Død som straff i middelalderen I 1269 begynte arbeidet med det som skulle bli Magnus Lagabøters landslov, og i 1273 vet vi med sikkerhet at Audun var tilbake i Norge, for dette året var han tilstede på et møte i Bergen der det ble vedtatt endringer i tronfølgeloven og i hirdlovene (Nedrebø et al 2002, 30). Samme år ble han utnevnt til stallare, og i den islandske sagaen om Arne Biskop blir han i tilknytning til dette året omtalt som den viseste mannen i arbeidet med landsloven (Nedrebø et al 2002, 33). I årene som fulgte må Audun ha vært intenst opptatt med arbeidet for å skrive de nye lovene. Landsloven blir fremstilt og vedtatt i 1274, byloven blir vedtatt i 1276 og en ny hirdlov blir vedtatt i 1277. Audun svingte seg opp til høyeste rang og verdighet gjennom arbeidet med lovene. I 1277 fikk han den nye tittelen baron. Seglet han brukte da han senere undertegnet traktater og dokumenter på rikets vegne viser til tidens ridderideologi. Da han ble tatt av dage var han i ferd med å bygge et slott på Jølster, der han hadde et av sine gods. Etter at Håkon V Magnusson kom til makten var noe av det første han gjorde å sette fast Audun Hugleiksson og sperre ham inne i fangehullet på kongsgården i Bergen. Her ble Audun sittende i omlag tre år. Det har trolig vært ført en prosess, og etter hirdlovene skulle kongens merkesmann ha rollen som anklager. Merkesmannen var den nest fremste i hirden, og han spilte en viktig rolle når kongen lå i krig. Håkon har neppe kjent seg trygg på makten da han tok over som konge. Han hadde tidligere måttet slå ned to seriøse opprørsforsøk i hertugdømmet faren hadde gitt ham i Viken. Det første, i 1287, var ledet av Alv Erlingsson, som var en fremtredende ridder og sysselmann i Borgarsyssel. I det avgjørende slaget ble Alv beseiret. 260 av mennene hans ble drept og selv ble han drevet på flukt. Åtte av de fremste mennene til Alv ble hengt (Munch 1859, 136 f). I etterreformatorisk tid ble henging en rendyrket tyvestraff i de nordiske landene. Flere forfattere har spekulert på om det at Audun Praksis Hugleikson ble hengt kunne innebære en form for tyverianklage (Munch 1859, 323 ff, Storm 1884, 14 ff). Det kunne settes i forbindelse med at han i mange år var kongehusets skattmester. Å henge tyver hadde lang tradisjon hos de germanske folkene. I en retterbot fra Håkon V Magnussons regjering (1355–80) står det også rett frem at den som stjeler til tjue øres verdi skal henges (KLNM 1980, 164). Det at tyver ble hengt betyr likevel ikke at henging ble brukt eksklusivt mot tyver. I Historia Norvegiae sto det at bøndene dømte trellen Kark til å henges som morder. Middelalderlovene skilte strengt mellom (vanlig) drap og mord. Det skjulte drapet, som drapsmannen ikke tok ansvaret for eller som ble gjort på en fordekt måte, det var mord, og mord var en ussel og svikefull handling. Hengingene av Tore og Egil, av de åtte fremste mennene til Alv Erlingsson og av Audun Hugleiksson kan godt gå inn i et slikt mønster med henging som straff for svik. Men i tillegg kan det også hende at folk ikke alltid skjelnet så nøye mellom henging og halshugging på denne tiden. I brev og forordninger som Håkon fikk utferdiget som konge retter han bitterhet og mistenksomhet mot ledende menn i riket, og helt konkret mot formynderregjeringen, som fortsatte å være toneangivende mens storebror Eirik satt ved makten. Audun Hugleiksson hadde vært en av lederne for formynderstyret og han var en av landets mektigste menn. Samtidig var ikke makten hans forankret i alliansenettverkene mellom de aristokratiske familiene. Han hadde kommet til makten gjennom embetstjeneste for konger som nå var døde, og hadde dermed færre allierte da Håkon ble konge. Håkon kan også ha hatt konkrete og håndfaste anklager mot Audun, knyttet til måten han hadde skjøttet embetene sine på. I så fall ville det ikke være rart hvis disse anklagene dreide seg om forvaltningen av penger, all den tid Audun hadde vært kongehusets fehird. Det kan også være at Håkon, uavhengig av hvordan Audun hadde skjøttet finansene, 115 116 Død som straff i middelalderen vurderte det som nødvendig å rydde ham av veien for å få et effektivt grep om styret av riket, og at Audun samtidig ble benyttet til å statuere et eksempel for andre storfolk om hva som ville skje med de som sto i veien for den nye kongen. I så fall kan valget av nettopp Audun til å fylle denne rollen forklares med at han kunne fjernes uten store konsekvenser. Han hadde ikke noen mektig slekt i ryggen (Nedrebø et al 2002, 174 ff). Fra kildene som er bevart ser det ikke ut til at motivene for dommen mot Audun ble kunngjort og dette har ført til mange spekulasjoner. Manglende opplysninger fra en straffesak fra ca. år 1300 bør vi kanskje likevel ikke legge for mye i. Få kilder er bevart og det meste som hendte i middelalderen får vi aldri kjennskap til (se for eksempel Bagge 2010, 250–67, 340–42). Det som likevel kan slås fast er at Audun Hugleiksson, som gjorde en historisk innsats for å erstatte hevnrett med strafferett, selv endte livet på skafottet. Mellom kråke og konge Pilegrim Hieronymus Bosch, 1500–02. Oljemaleri på panel. Pilegrimen gir et bilde på det kristne menneskets vilkår. Han er omgitt av fare, synd og lettsindighet. Til venstre for ham blir en mann bundet til et tre og fratatt alle eiendeler av grådige, bevæpnede røvere. Til høyre for ham danser to bønder til sekkepipenes musikk. En utsultet bikkje glefser etter helene hans mens han er i ferd med å gå ut på en bro som ser svært usikker ut. I forgrunnen og i bakgrunnen er det emblemer som minner om døden og om dommen. I forgrunnen hakker to fugler på et hestekadaver, noe som kan minne oss om at menneskekroppen skal brytes ned til jord, på like vilkår som dyrenes kropper. I bakgrunnen, på en høyde, er det reist en galge og en steile (en påle, ofte med et hjul på toppen, for å stille ut den henrettedes kropp eller kroppsdeler). Galgen og steilen kan minne om dommen som venter ved reisens ende, og muligheten for fortapelse. En mulighet for å bukke under i fortapelse gir også pilegrimens tynne, svake ben og bekymrede ansikt. For en reisende gjennom Europa i senmiddelalderen har utsikter mot rettersteder, som galgebakken på dette bildet, vært vanlige. Retterstedene ble gjerne plassert så de kunne ses på avstand. 120 Død som straff i middelalderen Kroppsstraffenes utbredelse I begynnelsen av perioden som er behandlet i denne boken, ble avstraffelsesformer som det i utgangspunktet var hevd for å bruke mot treller, rettet mot langt bredere lag av befolkningen. Pisking, halshugging og lemlesting ble straffer som kunne ramme frie menn. To forhold kan være med på å forklare hvorfor dette skjedde. På den ene siden ble trelleholdet avskaffet og de som tidligere var treller gikk inn i sjiktet av fattige, men frie landbruksarbeidere. På den annen side hevet fyrstehusene og de fremste adelshusene seg høyere over resten av samfunnet, der mennene ble stående tilsvarende lavere. Mot slutten av middelalderen fikk straffesystemet sterkere preg av å være et symbolsk språk, et system av tegn som skulle formidle budskap om hvordan samfunnet og tilværelsen burde forstås. Sentralt i dette sto utmåling av ære. Det var for så vidt ikke noe nytt at det å få eller gi straff i stor grad var et spørsmål om ære, men strafferetten som system for å fordele ære ble mer finmasket, og nye aspekter kom til. Ved inngangen til 1300-tallet var kontakten med nordtyske byer blitt hyppig og viktig. Nordiske havner mottok ikke bare handelsvarer, men også språk, moter og andre kulturimpulser fra kontinentet. Sider ved strafferetten som symbolsk språk slik den ble utviklet i Tyskland, ble tatt opp i de nordiske landene. Her hadde det betydning både at adelens ideologi ble utviklet mer aktivt på tysk område og at de tyske byene vokste seg store og mangfoldige. Begge deler førte til utbygging og nyansering av straffesystemet. Utviklingen av flere og mer nyanserte æresstraffer, kroppsstraffer og dødsstraffer ser ut til å være drevet frem i byrettene og i borgrettene. Den enkelte byen og den enkelte borgen var langt på vei en egen rettslig sfære, med lovgivning og rettsutøvelse. Det var nok særlig byenes vekst som førte til at bøddelens skikkelse trådte frem på skafottet og at bøddelens yrkesutøvelse ble satt i system. I tyske byer hadde man faste bødler Mellom kråke og konge fra begynnelsen av 1200-tallet (KLNM 1980, 494). Bøddelsverdet ble kalt byens sverd og arrestlokalet, som tradisjonelt lå i kjelleren til rådhuset, ble kalt byens kjeller. Svenske og danske bylover fra 1300-tallet er tydelig påvirket av strafferegimene i tyske byer. Håkon V Magnussons borgrett (fra en gang mellom 1299 og 1319) var den norske middelalderlovgivningen som gikk lengst i å måle ut skjemmende kroppsstraffer: Om en mann stikker en annen skal han miste hånden. Den som stjeler for et øre skal miste det ene øret. Lovgivningen var trolig bygget på svenske borgretter, som igjen var bygget på tysk rett (KLNM 1980, 454). Med bøddelskikkelsen fikk tapet av ære ved de offentlige avstraffelsene en ny dimensjon. Bøddelen ga et personifisert uttrykk for tapet av ære. I et samfunn der æren var fint gradert befant fyrsten seg naturligvis øverst, mens de som var i samfunnets toppsjikt fikk sin plass i rangen etter hvilken relasjon de hadde til fyrstehuset eller hvilken posisjon fyrsten tilkjente dem. I motsatt ende fungerte bøddelen på mange måter som fyrstens motpol. Mens fyrsten kunne løfte menn opp til den høyeste ære, kunne bøddelen ta æren fra dem med en enkel berøring. Dette ble praktisert helt bokstavlig. De bøddelen rørte ved kunne ikke få ærlig arbeid eller ærlig giftemål og bare fyrsten kunne gi dem æren tilbake (Matthiessen 1910, 11 ff). Det er ikke dokumentert fast engasjerte bødler i norske byer i middelalderen (KLNM 1980, 496). Under Christian IIs regjering (1513–23) ble det utstedt en bestemmelse om at alle byer i riket skulle ha bøddel og rakker. Rakkeren var bøddelens hjelpemann og fikk blant annet jobben med å begrave henrettede forbrytere ved retterstedet. Små byer har besatt begge stillinger med samme person. I hvilken grad regelen ble gjennomført i Norge vet vi ikke. Fra Absalon Pederssøn Beyer vet vi at Bergen hadde en bøddel i 1571 som gikk under navnet mester Holger (Beyer 1858, 413). Den eldste kjente bøddelen 121 122 Død som straff i middelalderen i Christiania het mester Henning og han var i sving i 1567 (Moberg 1987, 7). Vi kjenner ikke bakgrunnen til disse to, men i våre naboland var det vanlig at bøddelstillingen ble bemannet av straffedømte som ved å akseptere rollen som bøddel oppnådde en form for benådning. Flere steder i Heimskringla skriver Snorre at det er kongens treller som blir satt til å gjennomføre henrettelser. På Snorres tid var trelleholdet avskaffet og hvor mye vi kan stole på ham når han skriver om forhold 200 år tidligere kan nok diskuteres. De gamle lovene gir lite å gå på her. Det står bare at kongens årmann, senere sysselmann, skal skaffe mann til å ta livet av den dømte. Når Snorre setter treller til å gjøre jobben, kan det bety at man på Snorres tid gjerne satte samfunnets marginale til å ta livet av dødsdømte. Først etter reformasjonen er det dokumentert at norske byer hadde begynt å holde seg med bøddel. Da hadde sider ved det regimet for fordeling av ære som bøddelskikkelsen var en del av, allerede funnet veier inn i den norske rettskulturen. Henging var blitt en ren tyvestraff og høyden på galgen hadde betydning for graden av vanære. Det ble trukket et skille mellom halshugging med øks og halshugging med sverd. Dette er spørsmål som landsloven ikke hadde vært noe videre opptatt av. Den forlangte at dødsdømte skulle få offentlig henrettelse, men på hvilken måte henrettelsen skulle utføres virker ikke som et spørsmål med rettslig betydning. I senmiddelalderen ble slike skiller viktigere. Den døde kroppen En regel som sto ved lag i minst 600 år, var at en stor gruppe av de dødsdømte var utestengt fra kirkegårdene. Allerede i den eldre Gulatingsloven, da hevnretten var god jus, står det at udådsmenn, drottensvikere, mordvarger, trygdebrytere og tyver ikke skal føres til kirken for å begraves i hellig jord. De skal derimot begraves i flod- Mellom kråke og konge målet, «der sjøen og den grønne torven møtes» (Gulatingslovi 1981, 36). Handlingene som førte til at en ble nektet adgang på kirkegården samsvarer ganske godt med handlingene som førte til permanent fredløshet (ubotamål). Regelen ble videreført og videreutviklet i de nyere kristenrettene. I nyere Gulatings kristenrett (omtrent samtidig med landsloven) ble det presisert at udådsmenn skal begraves i fjæra «der de ikke er til skade for noen, eller der det etter gammel skikk har vært vanlig å begrave denne slags mennesker» (Nyere norske kristenretter 2009, 79). Da landsloven ble innført fantes det dermed et skille mellom to slags henrettelser etter hvordan den døde kroppen skulle behandles. De som hadde begått vanlige drap, som var forbudt, men som ikke var definert som udåder, kunne i prinsippet begraves på kirkegård. Udådsmenn skulle ikke begraves på kirkegård, men på grunn av hvordan man kom til å betrakte de forskjellige henrettelsesmåtene ble det mulig for kongen å benåde dem til kirkegården likevel. I så fall måtte kongen gi dem benådning fra galgen til sverdet eller fra øksen til sverdet. At kirkegårdsregimet og de religiøse straffene var ment oppdragende og disiplinerende er åpenbart. Ett av de sterkeste maktmidlene kirken hadde når folk ikke ville rette seg etter kirkens regler, var å stenge dem ute fra det kristne fellesskapet. Kirkebygningen og kirkegården var de konkrete uttrykkene for dette fellesskapet. Samtidig var ønsket om ikke å ha store, åpenbare syndere på kirkegården forbundet med forestillingene om en kollektiv frelse. Hvis den hellige jorden ble forurenset kunne det sette hele frelsesprosjektet i fare. Renselsesmotivet har vært fremtredende ved de henrettelsesformene som har vært mest religiøse: brenning, drukning og levende begravelse. Disse formene har det til felles at synderens kropp ble fjernet fra jordens overflate. Det som kunne forarge Gud og gjøre ham vred på menneskeheten, ble fjernet helt og fullstendig. Det var 123 124 Død som straff i middelalderen en del av kirkens lære at Gud i blant kunne refse og stramme opp menneskeslekten kollektivt ved bruk av naturens elementer, ved å hjemsøke dem med jordskjelv, oversvømmelser, bybranner etc. Straffeformene brenning, drukning og levende begraving har kunnet demonstrere at henrettelsene var Guds straffer for synden. Å se en menneskekropp som fortæres av flammer har kunnet gi et sterkere og mer varig bilde på hva som var syndens følger enn fortellingene om hva syndere måtte gjennomgå i skjærsilden. Fra midten av 1200-tallet har disse straffeformene kunnet spille direkte på forestillingene om individuell renselse i skjærsilden. For synderen som tilsto, som ba om tilgivelse og som underkastet seg straffen kunne pinslene ved henrettelsen virke på samme måte som skjærsilden, og faktisk komme i stedet for skjærsilden. Strenge og rensende straffer og en streng etterlevelse av Moselovenes gjengjeldelsesprinsipp («øye for øye, tann for tann») var likevel ikke det som sto høyest på kirkens rettspolitiske agenda i høymiddelalderen. Kirkens jus var mer rettet mot å finne rimelige løsninger og balansere ulike hensyn mot hverandre, samtidig som kirkens sentrale dogmer og langsiktige mål naturligvis skulle være førende. Såkalte speilende straffer (straffer som skulle følge av forbrytelsen, for eksempel skulle mordbrennere selv brennes) og redselen for å vekke Guds harme later til å ha blitt mer fremtredende mot slutten av middelalderen. 1530, Ryfylke: Alf Botolvsson som brent ble Historikeren Anne Irene Riisøy har gått gjennom de norske middelalderdiplomene etter kristenrettssaker. Hun har funnet én førreformatorisk kristenrettssak som det fremgår at endte med dødsstraff (Riisøy 2006, 83 ff). Et brev fra lagmannen i Stavanger refererer prosessen Mellom kråke og konge og dommen mot Alf Botolvsson. Han ble fremstilt for lagmannen av fogden for Fjordane og Karmsund tiltalt for seksuell omgang med en ku. Alf nektet for dette og han ble budt å sverge nektelsesed. Da måtte han få et gitt antall med gode menn til å sverge med seg at han ikke var skyldig. Alf klarte ikke å skaffe mededsmenn. Derimot møtte det fire menn som vitnet på at han var skyldig. Da tilsto han og ba om nåde. Det fikk han ikke. Alf ble dømt med liv og gods i fogdens hender til refselse etter Norges lov (Riisøy 2006, 85). Brevet er påtegnet: Dom over Alf Botolvsson som brent ble. Derfor vet vi hvordan dommen ble fullbyrdet. I de norske kristenrettene fra middelalderen var det nedfelt dødsstraff både for seksuell omgang med dyr og for homofili. Men i hvilket omfang ble slike straffer faktisk gjennomført? Riisøy bemerker at hvis det ikke var skrevet på diplomet at Alf ble brent, ville vi ikke kjent til denne ene saken heller. Det kan ha forekommet flere slike saker som vi aldri vil få vite om. Det er også lite rimelig at saken skal ha vært helt unik. Rettspraksis er nødvendigvis bundet til tradisjon. Det var lokalsamfunnet som sørget for å få Alf brent. Hvis det ikke hadde stilt vitner mot ham hadde saken aldri kommet så langt. I lokalsamfunnet har man kjent til muligheten for å få Alf straffedømt og man har benyttet seg av den. Men om det å faktisk brenne folk for sodomi var noe man nylig hadde begynt med eller om man på dette tidspunktet hadde holdt på med det lenge, det får være et åpent spørsmål. Saken er fra tiden rett før reformasjonen, og likner mer på det vi vet om rettspraksis i tiden som fulgte, enn det vi vet om rettspraksis i tiden forut (som altså er sørgelig lite). Den pedagogiske dimensjonen ved dødsstraff, henrettelsen som en advarsel og en demonstrasjon av rådende makt og rett, har satt spor i den norske geografien. Gustav Indrebø har registrert 41 tjuvholmer, tjuvskjær og tjuvnes langs den norske kysten og i norske innsjøer (Indrebø 1925, Indrebø 1928). Mønsteret som går igjen er at tjuve- 125 126 Død som straff i middelalderen holmene ligger ved innseilingen til byene, ved trafikale knutepunkter eller ved tingstedene (som gjerne lå ved trafikale knutepunter). For det store flertallet av disse stedene finner Indrebø det vanskelig å tenke seg noen annen forklaring enn at det dreier seg om rettersteder der tyver har vært henrettet. Inn i det samme mønsteret setter han stedsnavn sammensatt med galge- og med steile- (-berg, -bakke, -nes, -øy, -holme). Når avstraffelsen stilles ut så demonstrativt i det offentlige rommet, ved tingstedene, ved hovedveiene, ved inngangen til byen, formidles et budskap om de herskendes rett til å herske. Straffen viser hvem som regjerer og hvem som regjeres. Retterstedene har gjerne flyttet sammen med tingstedene, og bare for et fåtall av stedsnavnene Indrebø diskuterer kan det dokumenteres fra skriftlige kilder at de har vært rettersteder. Det bidrar til å trekke etableringen av denne formen for rettersteder bakover i tid. Men nøyaktig hvor tidlig en bør tenke seg at alle disse tjuvholmene har kommet i bruk, er ikke lett å si. Religionshistorikeren Folke Ström har pekt på hvordan mye av det man har gjort med de henrettede kroppene har hatt til hensikt å forebygge at de skulle gjøre skade. De islandske sagaene forklarer hvordan det å begrave liket i strandkanten, det å brenne opp liket og det å kutte hodet av liket kunne være tiltak for å forebygge eller stoppe gjengangeri. Når skadeforebyggende tiltak av denne sorten beskrives i de islandske sagaene, da settes de inn mot fæle trollfolk og notoriske gjengangere, men Ström viser hvordan vernerådene var forbundet med alminnelige forestillinger om døden og om dødsøyeblikket. Slike forestillinger kom til uttrykk i skikkene for hvordan man skulle slakte dyr. I følge Ström kan skikkene fortolkes slik at dødsøyeblikket var kritisk fordi man mente at kroppens krefter og potensialer ble frigjort i det døden inntraff. Disse kreftene kunne brukes til både godt og vondt. Et menneske som var farlig og skadelig i levende live ville bli desto mer skadelig i det døden inntraff. Slik er det for eksempel Mellom kråke og konge i Sagaen om laksdølene, når de skal ta livet av trollmannen Stigandi. De har trukket en sekk over hodet hans, men det er et hull i sekken. Når de steiner ham ser han gjennom hullet og opp i en dalside, og der ble engen helt avsvidd og mistet evnen til å være fruktbar. Det samme tankemønsteret finner man ved slakting av dyr. Man måtte unngå å bli truffet av dyrets blikk i det dyret døde, ellers kunne man bli rammet av sykdom (Ström 1942, 242 ff). Ved Skien i Telemark har arkeologer avdekket noe som antas å være en gravplass for henrettede forbrytere fra senmiddelalderen. Tre graver ble undersøkt og de viser en gradering av forhåndsreglene mot de henrettede kroppene. To av de døde lå i normalt ryggleie med hendene samlet over hoftepartiet, men hodene var vendt ned mot bakken. Den tredje lå, i motsetning til kristen skikk, med overkroppen mot vest. Kullrester mellom ribbeina indikerte at liket hadde vært brent. Begge beina var kappet av midt på leggene og hodet var plassert mellom knærne (Reitan 2005, 183). Behandlingen av disse likene er nok blitt oppfattet som skjemmende. Skammen lå ikke minst i det at de ble behandlet som om det var sannsynlig at de skulle gå igjen. I behandlingen av likene kan man kanskje si at frykten for gjengangere er primær mens vannæringen av de drepte er sekundær. Men hvilke motiver som var mest fremtredende hos dem som fikk dette utført er det vanskelig å si noe om. Utdrag fra Sagaen om laksdølene: Lynsjingen av Kotkjelfolkene Torleik gikk nå til leilendingene sine, Kotkjel og Grima, og ba dem finne på noe som kunne være til vanære for Hrut. Det var de svært villige til, og sa at det skulle de nok greie. Og så gikk Torleik hjem. Kort tid etterpå gikk Kotkjel og Grima og sønnene deres hjemmefra. Det var ved nattetid. De gikk til Hruts gård og gjorde stor seid der. Da seidlåtene lød, syntes de som var inne 127 128 Død som straff i middelalderen at de ikke kunne skjønne hva det skulle bety; men fager var sangen å høre på. Bare Hrut kjente til disse låtene, og han sa at ingen av dem skulle se ut den natten, - «og hver og en som kan, får holde seg våken; da vil ingenting skade oss, om vi bærer oss slik at.» Men likevel sovnet de alle sammen. Hrut holdt seg våken lengst, men han sovnet likevel, han også. Kåre hette en sønn til Hrut; da var han tolv år gammel, og han var den av Hruts sønner som hadde best evner. Hrut elsket ham høyt. Kåre sovnet nesten ikke, for mot ham ble trolldommen gjort. Han fant ingen ro; han sprang opp og så ut. Han gikk dit seiden ble gjort, og falt straks død ned. Om morgenen våknet Hrut og hans husfolk, og han saknet sønnen sin. Gutten ble funnet livløs kort fra inngangen. Dette gikk sterkt innpå Hrut, og han lot kaste haug etter Kåre. Så red han til Olav Hoskuldsson og fortalte det som hadde hendt. Olav ble vill da han fikk høre det. Han sa at de hadde vist rent fåvett når de hadde latt sitte like innpå seg slikt illgjerningspakk som Kotkjel og hans folk var. Han sa også at Torleik hadde båret seg ille at mot Hrut; men han la til at det nok likevel var blitt til mer enn han hadde villet. Olav sa til slutt at nå straks fikk de se å få drept Kotkjel med kone og sønner, - «likevel er det for sent nå.» Olav og Hrut gikk av sted med femten mann. Da Kotkjelfolkene fikk se en flokk som kom riende til gården deres, tok de seg unna opp i fjellet. Der ble Hallbjørn Slikisteinsauga tatt, og det ble dradd en belg over hodet på ham. Så ble det satt noen menn til å passe på ham, og noen søkte opp på fjellet etter Kotkjel og Grima og Stigande. Kotkjel og Grima ble tatt på berghalsen mellom Haukadal og Laksådal. Der ble de steinet i hjel, og det ble gjort en steindyss til dem der, som en enda ser merke etter, og som heter Skrattavarde. Stigande tok seg ned på sørsiden av berghalsen til Haukadal, og der ble han borte for dem. Mellom kråke og konge Hrut og sønnene hans gikk ned til sjøen med Hallbjørn. De satte ut en båt og rodde fra land med ham. Så tok de belgen av hodet hans og bandt en stein ved halsen. Hallbjørn sendte da øyekast mot land, og laget med øynene var ikke godt. Da sa Hallbjørn: «Det var ikke noen lykkedag for oss frender, da vi kom til dette Kambsnes og møtte Torleik. Det spår jeg,» sa han, «at Torleik ikke skal få en glad dag der mer, og at det skal bli tungt å bo der for alle som bor der etter ham!» Det ser nesten ut som denne forbannelse har hatt sin virkning. Til slutt druknet de ham og rodde til lands. Nå skal det fortelles om Stigande. Han lå ute og røvet og var lei å ha med å gjøre. Det var en mann som hette Tord, og som bodde i Hundadal. Han var rik, men slett ikke noen storkar på noen måte. Om sommeren hendte det i Hundadal at feet melket lite; det var et kvinnfolk som gjette feet der. Folk oppdaget at hun ble rik på verdifulle ting, og hun var lenge forsvunnet uten at folk visste hvor hun var. Tord, husbonden hennes, lot henne tvinge til å fortelle hva som foregikk, og da hun ble redd, fortalte hun at en mann kom til henne. «Han er stor,» sa hun, «og jeg synes han er vakker.» Da spurte Tord hvor snart denne mannen ville komme til henne. Hun sa at hun trodde han ville komme snart. Så gikk Tord til Olav og sa at Stigande nok ikke var så langt borte; han ba ham om å komme med sine folk og ta ham. Olav gjorde seg ferdig med en gang og gikk til Hundadal. Trellkvinnen ble da hentet for å tale med ham. Så spurte Olav hvor Stigande holdt til. Hun sa at det visste hun ikke. Olav bød seg så til å gi henne betaling om hun fikk Stigande i deres makt. Det gjorde de så avtale om. Om dagen gikk hun til feet sitt. Da kom Stigande til henne. Hun hilste hjertelig på ham og bød seg til å lyske ham. Han la hodet i fanget hennes og sovnet snart. Da smøg hun seg fra ham og gikk til Olav og hans folk og sa dem hvordan saken nå sto. De gikk så til Stigande og sa til hverandre at det ikke skulle gå med ham som med broren, at han skulle få skade dem med at han fikk sende sine øyekast på så mye. Derfor 129 130 Død som straff i middelalderen tok de en belg og dro over hodet på ham. Stigande våknet og gjorde nå ingen motstand fordi det var mange mann om han alene. Det var et hull på belgen, og Stigande fikk sett på den andre siden bort i lia. Der var et fagert landskap, tett grasgrodd. Så var det liksom det kom en hvirvelvind og rotet opp i grunnen, så det aldri mer kom gras der. Det heter nå Brenna. Så steinet de Stigande i hjel, og han ble gravd ned i en steindyss. Olav holdt sitt løfte til trellkvinnen og ga henne frihet. Hun gikk med hjem til Hjardarholt. Hallbjørn Slikisteinsauga rak inn på land med bårebrottene kort etter at han var druknet. Det heter Knarrarnes der han ble gravd ned i en steinrøys; han gikk mye igjen (Laksdøla saga 1994, 87–89). Hengt mann og alrune Illustrasjon til tjuvabalken i Magnus Erikssons landslag (1350-tallet), som var den første felles lovboken for hele det svenske kongeriket. Den svenske kongen Magnus Eriksson var Magnus Lagabøters oldebarn. Bildet er hentet fra et illustrert håndskrift fra 1430-tallet. En tyv er nettopp blitt hengt i galgen. Bøddelen befinner seg fremdeles i stigen, som tyven er dyttet ned fra. Ved siden av tyven er det festet enda et tau. Her er det plass til enda en tyv. Under galgen vokser en blomst. Kreftene som forlater en kropp som henrettes er potensielt farlige. Det er en av grunnene til at en ofte har villet gi de som skulle henrettes bind for øynene. Men noen har ment at de kunne utnytte disse kreftene. I magi og i legekunst har remedier fra retterstedet vært etterspurte. Bruken av slike er godt dokumentert, og omsetningen av dem må ha gitt en kjærkommen ekstra inntekt til bøddelen. En tyvefinger ville trekke penger til seg. Den ville gjøre det lettere å åpne låser. Opphengt i en øltønne ville den få omsetningen til å øke. Fett fra en hengt mann finnes i mange magiske oppskrifter, og likeledes fliser fra galgen. Sagnene om alrunen gir kanskje det klareste uttrykket for den kraften som forlater den hengte i dødsøyeblikket. Den legendariske urten skal vokse under galgen. Den får næring fra tårene og utfloden som renner av de hengte i det de dør. Alrunen skulle gjerne skjæres ut så den fikk form av en liten mann. Roten skulle blant annet gi lykke i spill. På Island var alrunen kjent som tyverot og den skulle få alle slags låser til å åpne seg (Matthiessen 1910, 97 ff). Mellom kråke og konge 131 132 Død som straff i middelalderen Kongen og loven Denne boken har fokusert på hvordan den private hevnretten på 1200-tallet ble fortrengt og erstattet av kongens og kirkens strafferett. Det bør bemerkes at også en annen form for rettsutøvelse ble (forsøkt) erstattet med strafferett, og det var den mer kollektive lynsjejustisen. Lynsjing er at man går sammen om å ta livet av individer som har gjort noe så umoralsk, eller som har en sosial status som i seg selv er så umoralsk, at de ikke burde få leve. I de islandske sagaene beskrives steining av trollfolk. Flere går sammen om å hale skadevolderen ned til vannkanten. Der blir personen steinet og etterlatt under en haug med steiner (Gisla saga, Eyrbyggja saga). Behandlingen av tyver i Gulatingsloven og i Frostatingsloven, der folkene på tinget skal danne to rekker og være med på avstraffelsen, har trekk som kan stamme fra en tidligere praksis med lynsjejustis. Hvor alvorlig straffen ble, var dermed mye opp til stemningen i folkemengden. De kunne nøye seg med å kaste jordklumper uten å sikte så nøye, eller de kunne kaste steiner for å drepe. Episoden som tidligere er beskrevet fra Hellige Olavs jærtegn, der mektige folk i bygda går sammen om å henge en mann «mer av ondskap enn av respekt for lov og rett» forteller om hvordan lynsjejustis kunne brukes mot tyver. Denne episoden forteller også noe mer. Den forteller om hvordan kirken gikk inn for å erstatte lynsjejustis med strafferett. Det ser vi også i avsnittene om behandlingen av antatte trollfolk og antatte tyver i Gulatingsloven og Frostatingsloven. Lovene sier hva slags prosess som skal føres før noen kan straffes for slike forbrytelser. Det stilles beviskrav. Ved trolldomsanklager skal det føres omfattende vitneprov for bygderyktene. Tyven må gripes med tyvegodset hvis det skal gå an å få ham straffet. Det oppgis hvilke rettsmidler de anklagede kan bruke for å fri seg fra anklagene: nektelsesed eller jernbyrd. Mellom kråke og konge Hvis vi plasserer hevnrett og lynsjejustis på den ene siden og strafferett på den andre, hvor skal vi plassere henrettelsene det fortelles om i kongesagaene, der konger lar menn brennes, druknes, henges eller halshugges? Fortellinger om brenningen eller drukningen av store følger med seidmenn hører til i et område der lynsjejustis kan ha stått sterkt: oppgjør med trollfolk. Det er også en form for selvtekt kongene utøver. Det står ingen ting om noen prosess mot trollfolkene, tvert imot. Seidmenn inviteres til et selskap, skjenkes fulle og brennes inne. Og sagaene sier at dette var en handling som folk roste. I sagaene fremstår likevel handlingen som noe annet enn lynsjing, og det er fordi det er rettmessige konger som utfører dem. På et tidspunkt da kirken så med ublide øyne på at vanlige folk tok loven i egne hender ved å ta livet av skadelige personer, har disse fortellingene kunnet fremstille det som en god og rettferdig handling når en konge gjør det. Forklaringen ligger naturligvis i kongens spesielle rolle, knyttet til kirkens rex iustus ideal. Det er kongen personlig, ved hans gudegitte mandat, som garanterer for lovene. Kongen er lovgiver simpelthen fordi lovene realiseres på jorden gjennom den rettmessige kongens person. Det er også dette inntrykket de andre henrettelsene i Olav den Helliges saga og i Magnus berrføtts saga gir. Når kongen lar mennene henge eller halshugge sies det ikke noe om noen rettsprosess forut for henrettelsene. Likevel har ikke henrettelsene preg av å være rene hevndrap, for de springer ut av en rett som er knyttet til kongens person. En kongeideologi som har fulgt disse banene har eksistert i ulike tapninger både før og etter at boken Kongespeilet ble skrevet. I denne ideologiens historie var landsloven et stort vendepunkt fordi landsloven plasserte kongen utenfor loven. I Frostatingsloven fantes det en regel for hvordan kongen skulle behandles hvis han satte seg ut over loven og gjorde voldsverk mot en annen mann. Da skulle det sendes bud om dette på bygdene og menn skulle sette etter kongen 133 134 Død som straff i middelalderen for å drepe ham. Hvis kongen kom seg unna skulle han aldri få vende tilbake til landet (Frostatingslova 1994, 75). I landsloven er ikke kongen underlagt loven. Kongen er derimot den som gir lover. I etterordet til landsloven står det at hvis kongens rette etterkommere finner at lovene trenger forbedring skal de gi nye lover, men huske at lovene skal være Gud til ære, dem selv til sjelebot og undersottene til gavn. Kongen er også den som innsetter dommere, tingmennene velges av kongens sysselmenn, lagmennene er kongens embetsmenn og i siste innstans dømmer kongen selv, sammen med de rådmennene han har valgt ut. Da er det opp til kongen å vurdere i det enkelte tilfellet om loven skal følges bokstavlig eller om det er rettest å gjøre unntak fra loven. Den ideologien om et kongedømme av Guds nåde som ble utviklet i Norge på 1200-tallet og som Kongespeilet og Landsloven var varige og håndfaste uttrykk for, fikk betydning for det som skjedde med det norske riket i tiden etter reformasjonen, da landet kom under tydelig dansk overherredømme. Da Christian III sendte krigsskip mot Nidaros i 1536 for å underkue den siste katolske erkebiskopen Olav Engelbrektsson, hadde han først underskrevet en avtale med de danske adelsmennene. Avtalen kalles Christian IIIs håndfestning. I de fleste rikene var det slik at kongene måtte undertegne denne typen håndfestninger, som sikret adelens rettigheter mot kongemakten, før kongen ble formelt valgt og innsatt. I Christian IIIs håndfestning står det at Norge for fremtiden ikke skulle være et kongerike for seg, men være under Danmarks krone på linje med Jylland, Fyn, Sjælland og Skåne. Med andre ord skulle den danske adelen ha samme frie tilgang på ressursene i det norske riket som de hadde i de danske landskapene. Likevel ble ikke Norge forsøkt innført i Danmark som et dansk landskap, og det var fordi de danske kongene raskt så seg tjent med å være arvekonger til det norske riket. Fyrsteideologien som var utviklet i Norge hellet mer i retning av enevelde enn den som gjaldt i Danmark, Mellom kråke og konge der adelen sto sterkere (se Rian 1997, 15 ff). Kongehuset fant at de kunne kontrollere tronfølgen ved å peke ut kongens etterfølger som rett arving til den norske kronen. Dermed ble det danske riksrådets reelle mulighet til å velge en annen kandidat satt ut av spill, så lenge de ønsket at Norge fortsatt skulle være en del av staten. Slik kom de rettslige reformene på 1200-tallet, da hevnretten ble erstattet med strafferett, til å bli en viktig årsak til at Norge ble bevart som et eget rike, med separat lovgivning og egne rettslige institusjoner, gjennom hele dansketiden. 135 Litteratur Andenæs, Johs. og Anders Bratholm 1990. Spesiell strafferett. 2. utgave. Universitetsforlaget Bagge, Sverre 1979. Den politiske ideologi i Kongespeilet. Avhandling, Universitetet i Bergen Bagge, Sverre 2010. From viking stronghold to christian kingdom. State formation in Norway, c. 900–1350. Museum Tusculanum press Benedichtow, Ole Jørgen 1977. Norges historie bind 5. Fra rike til provins. Cappelen Berg, Sigrun Høgtveit 2004. Kristenrettspraksis i norsk seinmellomalder. Hovedoppgave, Universitetet i Tromsø Bergan, Halvor 1992. Skriftemål og skriftestol. Skriftemålet i Den norske kirke fra reformasjonstiden til i dag. Universitetsforlaget Beyer, Absalon Pedersson 1858. «Liber Bergensis capituli compilatus 1560.» [Absalon Pedersson Beyers dagbok] I ed. N. Nicolaysen Norske magasin. J. Dahl Brooks, Peter 2000. Troubling confessions : speaking guilt in law & literature. University of Chicago press Foucault, Michel 1999. Seksualitetens historie 1 : vilje til viten. Eksil Frostatingslova. 1994. Oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes. Det norske samlaget Gammelnorsk homiliebok. 1971. Oversatt av Astrid Salvesen. Universitetsforlaget 138 Død som straff i middelalderen Gulatingslovi. 1952. Oversatt av Knut Robberstad. Det norske samlaget Hamre, Lars 1998. Norsk politisk historie 1513–1537. Det norske samlaget Helle, Knut 1974. Norge blir en stat 1130–1319. Universitetsforlaget Helle, Knut 2005. Under kirke og kongemakt 1130–1350 : Aschehougs Norgeshistorie. Bind 3. Aschehoug Hirdskråen. Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn. 2000. Ved Steinar Imsen. Riksarkivet Hodne, Bjarne 1973. Personalhistoriske sagn. En studie i kildeverdi. Universitetsforlaget Imsen, Steinar 2009. «Den gammelnorske drapsprosessen.» Historisk tidsskrift. 88/2009, 185–229 Indrebø, Gustav 1925. «Sigvaldarsteinar - Steilene.» Maal og minne. 3/1925, 97–101 Indrebø, Gustav 1928. «Tjuvholmen.» Festskrift til rektor J. Qvigstad. Tromsø museum, 68–76 Kjus, Audun 2009. «Død som straff i Norges eldste lover». Anders Gustavson ed. Döden speglad i aktuell kulturforskning. Kungliga Gustav Adolfs Akademien KLNM = Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. 1980. 2. opplag. Rosenkilde og Bagger Kongespeilet. 1946. Oversatt av A. W. Brøgger. Aschehoug Kongespeilet. 2000. Oversatt av A. W. Brøgger. Med et innledende essay av professor Sverre Bagge. De norske bokklubbene Landro, Torgeir 2010. Kristenrett og kyrkjerett. Borgartingskristenretten i eit komparativt perspektiv. PhD-avhandling, Universitetet i Bergen Lidén, Anne 2002. «Jacobmiraklet med den hanged pilgrimen och dess nordiska eftterföljare.» Margareta Kempff Ôstlind ed. Pilgrimsvägar och vallfartskonst. Runica et mediævalia, 170–188 Litteratur Linebaugh, Peter 1975. «The Tyburn riot against the surgeons.» Douglas Hay et al eds. Albion’s fatal tree : crime and society in eighteenth-century England. Pantheon books, 65–117 Magnus Lagabøters landslov. 1979. Oversatt av Absalon Taranger. Universitetsforlaget Matthiessen, Hugo 1910. Bøddel og galgefugl. Gyldendalske boghandel Moberg, Harald 1986. «Skarpretterens historie: dømt til øks eller galge.» St. Hallvard. 1/1986, 4–15 Munch, Peter Andreas 1859. Det norske folks historie. 4 : 2. Chr. Tønsbergs forlag Nedkvitne, Arnved 1997. Møtet med døden i norrøn middelalder : en mentalitetshistorisk studie. Cappelen akademisk Nedrebø, Yngve, Berit Gjerland, Jørn Øyrehagen Sunde & Stig Årdal 2002. Audun Hugleiksson : frå kongens råd til galgen. Selja Norges historie. Historien om de gamle norske kongene. Historien om danenes ferd til Jerusalem. 1990. Oversatt av Astrid Salvesen. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Nyere norske kristenretter (ca 1260–1273) 2009. Oversatt med noter av Bjørg Dale Sprøck. Torleif Dahls kulturbibliotek Næss, Hans Eyvind 1985. «Straffes på livet til eksempel og forskrekkelse. Kriminalitet og bruk av dødsstraff i Rogaland på 1600-tallet.» Heimen. 22 : 2/1985, 53–59 Reitan, Gaute 2005. «Fra kokegroper til halshogginger på Faret - bruk og gjenbruk av et kultsted gjennom 1600 år.» Lil Gustafson, Tom Heibreen & Jes Martens eds. De gåtefulle kokegroper. Varia 58. Kulturhistorisk museum fornminneseksjonen, 177–187 Rian, Øystein 1997. Danmark-Norge : 1380–1814. Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648. Universitetsforlaget, Akademisk forlag Riisøy, Anne Irene 2004. Rettsutøvelsen i kristenrettssaker mellom Sættargjerden og reformasjonen. Tingbokprosjektet Riisøy, Anne Irene 2006. Sex, rett og reformasjon. Acta humaniora 276, Ph.d. avhandling, Universitetet i Oslo 139 140 Død som straff i middelalderen Sandal, Aud-Jorun 1996. Synd i gamalnorsk homiliebok og islandsk homiliebok. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen Sigurdsson, Jon Vidar 1999. Norsk historie 800–1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt. Det norske samlaget Solberg, Olav 2003. Forteljingar om drap : kriminalhistorier frå seinmellomalderen. Fagbokforlaget Solheim, Svale 1973. «Historie og munnleg historisk visetradisjon.» Norveg. 16/1973, 96–116 Storm, Gustav 1884. «Audun Hestarkorn og st. Margrete paa Nordnæs.» Historisk tidsskrift. 2 : 4, 209–252 Sturla Thordarson 1964. Håkon Håkonssons saga. Aschehoug Ström, Folke 1942. On the sacral origin of the germanic death penalties. Håkan Ohlssons boktryckeri Sunde, Jørn Øyrehagen 2005. Speculum legale - rettsspeglen : ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv. Fagbokforlaget Sunde, Jørn Øyrehagen 2007. Den juridiske komedien : ein antologi over tanke og praksis i den norske rettskulturen si historie. Fagbokforlaget Svennebye, Gro 1999. Helvetes kvaler og himmelsk salighet : en studie av forestillinger omkring helvete og himmelriket i Norge i perioden ca 1100–1300. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo Sverres saga. 1984. Oversatt av Dag Gundersen. Gyldendal Tamm, Ditlev 1991. Retshistorie, 2. bind. Romerret og europæisk retsudvikling. Jurist- og økonomforbundets forlag Tobiassen, Torfinn 1964. «Tronfølgelov og privilegiebrev. En studie i kongedømmets ideologi under Magnus Erlingsson.» Historisk tidsskrift 43, 181–273 Vadum, Kristoffer 2004. Dom og straff i Kongespeilet : en analyse av verkets rettslære i forhold til en norsk og europeisk bakgrunn. Masteroppgave, Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder, Universitetet i Oslo Litteratur Widding, Ole 1960. «Indledning.» Ole Widding ed. Alkuin de virtutibus et vitiis i norsk-islandsk overlevering og udvidelser til Jonsbogens kapitel om domme. Ejnar Munksgaard, 9–46 Wåge, Hilde 1990. Drapssakene i norsk seinmiddelalder: prosedyre, straff, frekvens, motiv og miljø. Hovedoppgave, Universitetet i Bergen 141 Tekstutdrag Gulatingslovi. Oversatt av Knut Robberstad. Fjerde utgave. Det norske samlaget 1981. Fra Gulatingslovens tjuvebolk: 227–229, 232–233. Magnus Lagabøters landslov. Oversatt av Absalon Taranger. Universitetsforlaget 1979. Om alle dommer: 58–60. Kongespeilet. Oversatt av Anton Wilhelm Brøgger. De norske bokklubbene 2000. Om rettferdige dommer: 194–197. Om kongens sverd og biskopens: 232–233. Olav Solberg: Forteljingar om drap. Kriminalhistorier frå seinmiddelalderen. Fagbokforlaget 2003. Audun Jonsons drapsbrev: 65–67. Oversatt av Olav Solberg. Kjetil Aslaksons drapsbrev: 81–83. Oversatt av Olav Solberg. Snorra Sturlasson: Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal 1980. Tore og Egil i galgen: 595, 597. Jokul halshugges: 430. Laksdøla saga. Oversatt av Didrik Arup Seip. Norrøn saga. Bind 2. Aschehoug 1994. Lynsjingen av Kotkjelfolkene: 87–89. Bildeliste Omslagsillustrasjon: Den hellige Margareta av Antiokia halshugges. (Lokalitet: Margarétar saga, AM429, s. 24, Arni Magnusson Institut, Island. Illustrasjonen er omarbeidet og modernisert av Unipub. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Riksantikvaren.) De to sverdene. (Lokalitet: Codex Hardenbergianus, Det kongelige bibliotek i København. Bildet er et utsnitt.) Kongen gir fra seg lovboken. (Lokalitet: Codex Hardenbergianus, Det Kongelige Bibliotek i København.) St. Nikolas redder tre uskyldige fra å bli halshugget. (Kunstner: Palermino di Guido. Lokalitet: St. Nikolas’ kapell, San Francesco, Assisi, Italia.) St. Olav redder en hengt mann. (Lokalitet: Takmaleri fra Risinge gamle kirke, Sverige. Ca. 1410–1420. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Riksantikvaren.) Illustrasjoner til tyvebolken i Jonsbok, den islandske utgaven av landsloven. (Lokaliteter: a: Gl. Kgl. Sml. 3269 a, 1300-tallet, s. 154. b: Skarsbók, AM. 350, 1363, s.134. c,d: Heynesbók, AM 147, 1400-tallet, s. 162–163. Arni Magnusson Institut, Island. Bildene er gjengitt med tillatelse fra Riksantikvaren.) Tyv skal piskes. (Lokalitet: Codex Hardenbergianus, Det kongelige bibliotek i København.) Visjoner om straff i helvete. (Lokalitet: Bibliothèque Nationale, Paris.) 146 Død som straff i middelalderen Tungerekkere fra Hegge stavkirke og fra Nidarosdomen. (Lokaliteter: a, b: Hegge stavkirke, Øystre Slidre. c, d: Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Bildene c og d er gjengitt med tillatelse fra Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.) Kongen gir en drapsmann landsvistbrev. (Lokalitet: Codex Hardenbergianus, Det Kongelige Bibliotek i København.) St. Florian druknes. (Kunstner: Albrecht Altdorfer. Lokalitet: Galleria degli Uffizi, Florence.) Martyrium på steile og hjul. (Lokalitet: Saint Sauvin sur Gartempe i Vienne, Frankrike. Fresker fra krypten i den tidligere benediktinerkirken.) De tre steinpilarene etter galgen for Visby. (Lokalitet: Visby, Gotland.) St. Georg og prinsessen av Trebizond. (Kunstner: Pisanello. Lokalitet: Pellegrini Chapel, Sant›Anastasia, Verona.) Pilegrim. (Kunstner: Hieronymus Bosch. Lokalitet: Museo del Prado, Madrid.) Hengt mann og alrune. (Lokalitet: Kalmarhandskriften, B 172 Kungliga biblioteket, Stockholm.)