yrkestransportlova

Loven er en utpreget fullmaktslov som gir myndighet til Samferdselsdepartementet og fylkeskommunene.

Løyve til persontransport innenfor et fylke gis av fylkeskommunen. Går ruten gjennom to eller flere fylker, gis løyve av departementet. Den som skal drive persontransport mot vederlag utenfor rute, må ha drosjeløyve. Et løyve gir rett til å drive transport mot vederlag og er en godkjenning fra myndighetene på at kravene til å drive transportvirksomhet i en eller annen form er oppfylt.

Det er unntak fra løyveplikt for blant annet transport med fartøy inntil åtte meters lengde og fartøy i rutefart mellom Norge og annet land som tar med personer mellom steder i Norge.

Godstransport med motorvogn mot vederlag må ha løyve fra departementet dersom motorvognen har tillatt totalvekt på 3500 kilo eller mer. Det er unntak for løyveplikt for egentransport (transport av eget gods som ledd i næringsvirksomhet).

Bakgrunnen for lovreguleringen på person- og godstransportområdet er det økende transportomfanget på grunn av befolkningsvekst og behovet for frakt av stadig større godsmengder.

Den første lovreguleringen, samferdselsloven, kom i 1964. Denne ble i 1976 erstattet av lov om samferdsel som igjen ble avløst av dagens lov, yrkestransportlova, i 2003.

Løyveordningen i lovverket skal bidra til at transporten skjer på en sikker måte, at brukere får et godt transporttilbud, med tilfredsstillende kvalitet og god service, samt at transporten skjer i henhold til regelverk og avtaleverk om like konkurransevilkår. Omfanget av løyveplikten er blitt redusert de senere årene. Det kreves for eksempel ikke lenger løyve for formidling av transportoppdrag og bilutleie.

• samferdsel

• Lovdata: yrkestransportlova