fullmaktslov

Grunnloven har ingen regler om slik delegasjon av myndighet, men det har likevel vært praksis å gi fullmaktslover i mer enn 100 år. Det skjer oftest på den måten at det i vedkommende lov er tatt inn en fullmakt for Kongen (regjeringen) eller et departement til å utferdige nærmere regler, som da gjerne får status som forskrift.

Utviklingen i retning av et stadig mer komplisert samfunn og statens voksende innflytelse har ført til økt bruk av fullmaktslover. Mange lover gir Kongen eller et departement kompetanse til å gi regler som utfyller loven, for eksempel regler av teknisk art. Et eksempel er arbeidsmiljøloven, som i § 1-2 (4) gir Kongen (regjeringen) fullmakt til å gi regler om at deler av den offentlige forvaltningen skal unntas fra loven. Med hjemmel i denne fullmaktsbestemmelsen har Kongen (regjeringen) gjort unntak fra arbeidsmiljøloven for en rekke offentlige virksomheter. For eksempel har Kongen (regjeringen) gitt en forskrift som unntar polititjenestemenn fra arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven.

Spørsmålet om grunnlovsmessigheten av fullmaktslover er i enkelte tilfeller blitt innbragt for domstolene, men Høyesterett har så langt ikke satt til side noen lov med den begrunnelse at Stortinget har overskredet sin adgang til delegasjon av lovgivende myndighet. Hvor grensen går etter Grunnloven er usikkert.

Våren 2020 innskrenket Stortinget et lovforslag fra regjeringen som ville ha gitt regjeringen en generell fullmakt til å gjøre endringer i alle norske lover i forbindelse med korona-pandemien. Koronaloven vedtatt 24. mars 2020 er likevel et eksempel på en særlig vidtrekkende fullmaktslov. Et annet eksempel er beredskapsloven.

• Grunnloven
• forskrift
• rettsvesen i Norge