vindublad

Vindublad gjenkjennes på de store, gjennomhullete og flikete bladene. Hullene oppstår tidlig i bladutviklingen ved at bladveksten opphører i visse områder, og bladvevet desintegrerer. I naturen klatrer vindublad oftest på trær og kan bli over 20 m høy, men den kan også vokse på flat mark og på klipper. Planten har kraftige, halvt forvedete stengler, og den lager lange luftrøtter som vokser ned til bakken og bidrar til forankring og opptak av vann og næring.

Blomsterstanden hos vindublad består av en stor kremfarget kolbe (spadix) med små, tokjønnete blomster delvis omsluttet av et kremfarget hylsterblad (spatha).

Fruktene er grønne og ligner på utstrakte kongler på over 20 centimeter. De er tett dekket av skjell som faller av når frukten er moden. Den modne frukten har en duft og smak som minner om ananas og banan. I moden tilstand er fruktene svært søte, men umodne frukter er sterkt sure og kan virke irriterende på slimhinner på grunn av stort innhold av krystallisert oksalsyre.

Vindublad hører naturlig hjemme i området fra sørlige Mexico, gjennom Mellom-Amerika til Panama, men er nå spredd og naturalisert i mange tropiske og subtropiske områder.

Det er fremsatt flere teorier for å forklare funksjonen til bladenes huller. Blant disse er at hullene skal bidra til kjøling av bladverket ved å skape turbulens, at hullene reduserer faren for at bladene rives i stykker av vind, at hullene reduserer sjansen for å bli spist opp av dyr, og at hullene gjør at regnvann treffer røttene i stedet for å ledes bort. En eksperimentell studie støtter kun den siste av disse teoriene. Den kolbeformete blomsterstanden varmer seg opp noen få grader under blomstring. Nederst på kolben sitter sterile blomster som produserer en væske som samles av små bier og benyttes til mat og bygging av bo. Blomstene pollineres trolig av disse biene eller av små glansbiller. Frøene hos vindublad spirer på bakken og frøplantene vokser bort fra lys og mot mørke områder til de finner et tre å klatre på.

Vindublad dyrkes som prydplante på grunn de dekorative bladene. Den ble tatt i bruk som stueplante i siste halvdel av 1800-tallet og regnes som en av de mest populære stueplantene gjennom tidene. Den tolererer dårlige lysforhold, tørr luft og, i motsetning til andre arter i slekten, temperatur ned mot frysepunktet. Som stueplante utvikler den ikke blomster og frukt. I tropiske og subtropiske områder brukes den som prydplante utendørs. Arten dyrkes også i plantasjer for fruktproduksjon.

• myrkonglefamilien