tatovering

Tatoveringer har vært en del av menneskers kulturelle liv i tusener av år. Kulturer fra alle bebodde kontinenter har brukt tatoveringer til en rekke formål med ulik grad av religiøs betydning. Den store utbredelsen og de varierende bruksområdene gjør det sannsynlig at praksisen har oppstått flere ganger, uavhengig av hverandre. Det finnes bevis på at mennesker har tatovert seg siden før vår tidsregning i det som i dag er Tyrol, Russland, Kina, Mongolia, Sudan, Egypt, Peru og Chile.

Tatoverte kropper bevares dårlig i det arkeologiske materialet. Likevel har det blitt funnet et titalls mumifiserte individer med intakte tatoveringer som er mellom 2 000 og 5 000 år gamle. Det eldste eksempelet kommer fra Ismannen Ötzi, som døde for rundt 5 200 år siden på grensen mellom dagens Italia og Østerrike. Det betyr ikke at han var det første mennesket med tatovering. Det er langt mer sannsynlig at praksisen med å tatovere er adskillig eldre enn det.

Historisk sett varierer tatoveringer i form og forhold, men det finnes flere meningsfulle kategorier for å forstå disse. Disse er ikke gjensidig utelukkende, og flere av kategoriene kan ha vært relevante i samme kultur samtidig. Dette gjelder også for tatovørene selv, som ofte har utfylt flere roller og funksjoner på en gang.

Moderne tatoveringshistorie kan spores tilbake til kaptein James Cooks reiser til Stillehavet på 1700-tallet. I 1769 besøkte Cook og hans mannskap de polynesiske øyene Tahiti og Aotearoa (New Zealand), der de møtte mange tatoverte mennesker som de beskrev og tegnet i reiseskildringene sine. Ordet tatovering kommer fra det polynesiske ordet tatau. Cook vendte tilbake til Polynesia i 1774 og igjen i 1778, reiser som tok ham til Tonga, Rapa Nui og Hawaii. I løpet av disse møtene var det flere i Cooks mannskap som ble tatovert med lokale mønstre, noe som bidro til å spre fascinasjonen for disse hjemme i Europa.

Den europeiske inngangen til Stillehavet åpnet nye former for utveksling. Mange av skipene hadde med seg tatoverte polynesiere tilbake for å stille dem ut i puber, museer og messer. Dette var en praksis som skjøt fart utover 1800-tallet, da den også spredte seg til USA. Der ble folk fra tradisjonelle tatoveringskulturer stilt ut i det som ble kalt «native villages» (på norsk ofte oversatt til «negerlandsbyer»), på verdensutstillinger og «freak shows».

Parallelt med dette vokste det fram en tatoveringskultur blant euro-amerikanske sjøfolk og soldater. Den tyskfødte Martin Hildebrandt åpnet et av Vestens første tatoveringsstudioer i New York, og han var en av pionerne som populariserte kunstformen rundt midten av 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet og frem mot første verdenskrig ble tatoveringer også svært populært blant det britiske aristokratiet. Trenden dabbet riktig nok av etter som oppfinnelsen av tatoveringsmaskinen på 1890-tallet gjorde tatoveringer billigere og mer tilgjengelig for allmennheten.

Tatoveringer ble stadig mer utbredt utover 1900-tallet, men forble likevel hovedsakelig tilknyttet subkulturer og marginale deler av samfunnet, som sjøfolk, soldater, kriminelle, vagabonder og karnevalsfolk. Det vokste etter hvert frem ulike tatoveringskulturer med sine helt egne stiler, for eksempel tilknyttet motorsykkelgjenger og fengselsinnsatte.

Fra 1960-tallet begynte amerikanske tatovører å kopiere japansk tatoveringskunst. Dette er en viktig kilde til dagens tatoveringskultur. Denne kopieringen innebar et skifte fra tilfeldig plasserte emblem-lignende motiver til motiver som dekket store deler av kroppen i en stil som var helhetlig konsekvent. Slik ble tatoveringer også mer tiltrekkende for middelklassen, noe som åpnet opp for en helt ny kundemasse. Dette førte til en gradvis profesjonalisering av tatoveringskunsten. Til sammen bidro dette til en stor oppblomstring av tatoveringer utover 1990-tallet.

De siste tiårene har musikere, fotballspillere og TV-personligheter popularisert tatoveringer ytterligere.

• tatovering – medisin
• Oseanias historie

• Barron, Lee (2017). Tattoo Culture: Theory and Contemporary Contexts. Rowman & Littlefield.
• DeMello, Margo (2000). Bodies of Inscription: A Cultural History of the Modern Tattoo Community. Duke University Press.
• Deter-Wolfa, Aaron, Benoît Robitailleb, Lars Krutak, og Sébastien Galliot (2016). The World’s Oldest Tattoos. Journal of Archaeological Science: Reports.
• Krutak, Lars (2015). The Cultural Heritage of Tattooing: A Brief History. I Tattooed Skin and Health, redigert av J. Serup, N. Kluger og W. Bäumler.
• Lobell, Jarret og Eric Powell (2013). Ancient tattoos. Archaeology.