James Cook

Cook ble født i landsbyen Marton, Yorkshire. Han var nummer to i rekken av i alt åtte barn. Faren, James Cook (1693–1779) var landarbeider, opprinnelig fra Skottland, og moren Grace Pace (1702–1765) fra Marton. Det var med andre ord intet i Cooks familiebakgrunn som pekte fram mot en fremtidig maritim karriere.

I en alder av 18 år flyttet Cook til byen Whitby nærmere kysten. Her bodde han hos familien Walker, som var kvekere, kjente redere og drev med fraktfart av kull mellom Newcastleområdet og London. Cook seilte i flere år på denne farten, som ble hans introduksjon til sjømannsyrket. I 1752, etter tre års læretid, avla Cook eksamen som skipsfører og fikk deretter ansettelse på handelsskip i Østersjøfarten.

I 1755 søkte Cook seg som frivillig til tjeneste i krigsmarinen (Royal Navy). Her begynte han sin karriere 17. juni 1755, og ble i Royal Navy resten av sin yrkeskarriere.

Da Cook begynte sin karriere i Royal Navy i 1755 skjedde dette under opprustningen til det som skulle bli syvårskrigen (1756–1763). Hans første skip var HMS Eagle der han tjenestegjorde som ledende underoffiser under Hugh Palliser (1723–1796) som kaptein. Palliser kom til å spille en sentral rolle som protesjé for Cook i hans videre karriere.

Cook deltok i sin tjeneste i Royal Navy under syvårskrigen i Nord-Amerika blant annet i angrepet på og erobringen av det franske fortet Louisbourg i 1758 ved Cape Breton Island, ved Nova Scotia, samt beleiringen av Quebec i 1759.

Formålet med ekspedisjonen med HMS Endeavour til Stillehavet som Cook fikk i oppdrag å lede, var i første omgang å observere planeten Venus' passering av solskiven som skulle finne sted 3. juni 1769. Venuspassasjen skulle observeres fra flere ulike poster, noe som skulle bidra til å bestemme avstanden fra jorda til sola.

Ekspedisjonen hadde også et annet formål gitt i en hemmelig instruks som Cook ikke skulle åpne før det første oppdraget var utført. Dette var å forsøke å lokalisere «Det sydlige kontinent».

Like etter hjemkomsten fra den første stillehavsreisen ble Cook forfremmet til kommandør, og i 1772 fikk han av Royal Society i oppdrag å lede en ny stillehavsekspedisjon. Nå var lokaliseringen av et mulig sydhavskontinent gjort til hovedmålet for reisen.

Under ekspedisjonen hadde Cook følge av et naturvitenskapskyndig par: far og sønn John og George Foster. Av de to har John, på tross av sine vitenskapelige meritter og på grunn av sin personlighet, blitt beskrevet som en av de mest mistilpassede skapninger som noen gang har deltatt på en sjøekspedisjon. Sønnen skal ha hatt en annen, mer egnet utrustning.

Hovedskipet på ekspedisjonen var HMS Resolution under kommando av Cook selv. HMS Adventure under kommando av Tobias Furneaux (1735–1781) var hjelpeskip. Skipene la ut fra Plymouth 13. juli 1772.

Ekspedisjonen fulgte en ekstrem sørlig rute, og Cook ble en av de første til å krysse den sørlige polarsirkel 17. januar 1773. I den arktiske tåken mistet skipene kontakt med hverandre og Fourneaux satte så kursen for Queen Charlotte Sound, slik som på forhånd var avtalt i det tilfellet skipene skulle komme fra hverandre. Cook fortsatte på sin side ferden videre sørover, til han 17. mars bestemte seg for å snu ved 59’7 breddegrad og 146’53 lengdegrad og fortsette letingen etter Sydhavskontinentet året etter. 18. mai 1773 gjenforentes Cook og mannskap med Furneaux og Adventure ved Ship Cove i Queen Charlotte Sound.

Cook fortsatte følgende oktober, etter et opphold på Tahiti for å reproviantere, letingen etter det sydlige kontinentet. Etter å ha nådd New Zealand i slutten av måneden kom skipene igjen fra hverandre, og denne gang for resten av reisen. 30. januar 1774 ved posisjonen 71’10 sørlige breddegrad, 106’ 54 vestlige lengdegrad måtte Cook slå fast at isen hindret ham å komme «en tomme lenger sør». Cook var imidlertid på det tidspunkt overbevist om at isen strakte seg like til Sydpolen. Det fantes med andre ord ikke noe sydlig kontinent vest for Kapp Horn.

Før den endelige hjemreisen foretok Cook en siste sveip tvers over det sørlige Atlanterhavet fra Kapp Horn og tok i denne forbindelse Sør-Georgia samt de sørlige Sandwichøyene i besittelse på vegne av den britiske kronen. Etter dette gikk reisen nordover mot England via Sør-Afrika. 29. juli ankret Cook opp ved Plymouth.

Målet for Cooks tredje stillehavsreise var å finne den såkalte Nordvestpassasjen, det vil si å forsøke å finne en sjøvei til Asia ved å seile nordvest i stedet for sørøst. I tillegg skulle flåten ta med Omai, en tahitier som hadde blitt med tilbake til England fra den andre stillehavs-ekspedisjonen, og gjort en viss lykke i det sosiale liv i Londons sosietet, tilbake til Tahiti.

Cook, hadde, som under den andre stillehavsreisen, kommando over hovedskipet, som også denne gang var HMS Resolution. Kaptein Charles Clerke (1741–1779) hadde kommandoen over hjelpeskipet HMS Discovery.

Etter å ha avlevert Omai på Tahiti satte Cook kursen nordover og ble i januar 1778 den første europeer til å etablere kontakt med befolkningen på Hawaiiøyene, på en øygruppe Cook ga navnet Sandwichøyene.

Fra Hawaii fortsatte Cook ferden videre nordover og vendte så nordøst for å undersøke vestkysten av Nord-Amerika. I den andre uken i august nådde han Beringstredet og seilte inn i Tsjuktsjerhavet mellom Sibir og Alaska. Herfra satte han så kursen nordøst langs kysten av Alaska til han ikke kunne komme videre på grunn av drivisen. Målet om å finne en nordvestlig seilingsvei til Asia måtte dermed oppgis.

Cook la så om kursen og seilte vest mot Sibir-kysten og deretter sørøst til han igjen nådde Beringstredet som han nådde ved begynnelsen av september. Derfra la han kursen igjen tilbake til Hawaii.

Ekspedisjonen ankret opp ved Kealakekua havn, på vestsiden av hovedøya Hawaii 17. januar 1779. Cook og besetningen ble i utgangspunktet godt mottatt i på Hawaii, fordi de ble oppfattet som vesener fra den lokale mytologi.

Etter en første avskjed fra Hawaii, der ekspedisjonen måtte søke tilbake på grunn av nødvendige reparasjoner etter å ha kommet ut for en kraftig storm, ble Cook imidlertid drept av lokale innfødte på Kealakekua strand 14. februar 1779.

Når det gjelder Cooks maritime karriere er det ingen tvil om hans spesielle dyktighet som sjømann og navigatør. I tillegg kommer hans evne til å lede sitt mannskap i utfordrende situasjoner.

På et mer personlig plan kan vi si at Cooks fremferd gjenspeilte et menneskesyn som var typisk for opplysningstiden, preget av samtidens vitenskaps- og fornuftsideal. Cook var et rasjonelt menneske med en objektiv og fornuftsmessig avstand til begivenhetene, et menneske preget av selvkontroll.

Denne generelle karakteristikken bør imidlertid, som allerede anført, modifiseres med Cooks fremferd under den tredje stillehavsreisen, der han oppviste en til tider ukontrollert oppførsel og en irrasjonell grad av strenghet både mot mannskap og innfødte.

Både den skjerpede strengheten mot eget mannskap så vel som fordømmelsen av lokale skikker under den tredje stillehavsekspedisjonen har vært tilskrevet sykdom hos Cook, men om dette hersker det uenighet. Det eneste vi kan slå fast med sikkerhet er at en økende strenghet i bruk av straff kan dokumenteres i begge tilfeller.

• oppdagelsesreiser
• ekspedisjoner i Antarktis
• Oseania – europeernes oppdagelser