tårn

Til de første bygninger med tårnkarakter hører de massive, mesopotamiske helligdommer, zigguratene. Ellers ble virkelige tårn gjennom hele oldtiden bare bygd i militær hensikt.

Middelalderens karakteristiske borg var i første omgang også et frittstående tårn, se donjon. Med ringmuren fulgte de fremskytende, flankerende hjørnetårn og det mer markante porttårn, se beffroi. Utenverkene kunne også ha et porttårn, en Zwinger. På samme tid førte sikkerhetshensyn til at bolighus i mange italienske byer ble bygd som tårn, med hus i San Gimignano og Bologna som de mest spektakulære. Den lille middelalderbyen San Gimignano hadde opprinnelig hele 72 tårn, hvorav de fleste var bygget av velstående familier av prestisjemessige årsaker. Idag er fortsatt 15 av tårnene intakt og dominerer byens profil.

Tårn ble først innført av Kirken omkring år 800, som frittstilte klokketårn (kampanile) for senere å inngå i selve kirkehuset, dels som rent arkitektonisk element. Det hadde også en symbolsk betydning, som å betegne oppstandelse eller forbindelsen mellom himmel og jord.

Kjennetegnende for middelalderen er i det hele tatt en forkjærlighet for tårn i alle former, blant annet i forbindelse med byenes rådhus. Til de dristigste hører rådhustårnet i Siena. Nord for Alpene ble denne innstilling først avdempet av barokken.

Med Eiffeltårnet, bygd 1889 som manifestasjon av nye tekniske muligheter, ble en ny æra for tårnene innledet, oftest i form av utsiktstårn, inntil de igjen fikk teknisk-praktisk betydning i forbindelse med telekommunikasjonenes utvikling, nå utført i betong. Fra slutten av 1800-tallet førte mangel på tomter i byene, først og fremst New York, til utviklingen av tårnformede forretningshus, skyskrapere.

Andre tårntyper i moderne tid er brannstasjonstårn (for tørking av brannslanger), stupetårn, vakttårn og kontrolltårn på flyplasser.

• arkitektur