slaglinje

Slaglinjen kom i bruk på 1500-tallet som en konsekvens av at krigsskipene ble større og kraftigere og ble bestykket med kanoner i bredside. Slaglinjen favoriserte store krigsskip som kunne holde stø kurs og fart og beholde sin plass i linjen selv når de ble beskutt. Sammenliknet med tidligere tiders taktikk, hvor to og to krigsskip nærmet seg hverandre for å utkjempe en duell, hadde slaglinjen den fordel at hvert av skipene i linjen kunne avfyre sin bredside uten å være redd for å treffe egne skip. En annen fordel var at ved å gruppere krigsskipene på linje kunne hele flåten konsentrere sin ild mot en del av fiendens flåte. Fienden kunne unngå dette ved selv å formere fartøyene sine i slaglinje. Og på annen halvdel av 1600-tallet ble dette det typiske sjøslaget: to flåter gruppert i slaglinje som utveksler bredsider mens de seiler parallelt eller på motsatt kurs.

Et skip som var kraftig nok til å kunne inngå i en slaglinje og tåle fiendens ild, ble kalt linjeskip, eller slaglinjeskipskip, senere forkortet til slagskip.

Effektiv bruk av slaglinje var krevende og forutsatte stående mariner ledet av profesjonelle offiserer. Men det krevde i sin tur økt disiplinering av samfunnet og et effektivt og sentralisert statsstyre. Denne nye formen for sjøkrigstaktikk utviklet seg i løpet av den historiske perioden som kalles nyere tid (1500–1800) og var preget av stadig mer rigid organisering. Slagformasjonene ble standardisert, basert på matematisk utregnede idealmodeller. Statens økende makt, på bekostning av landeieraristokratiet førte til stadig større og sterkere armeer og mariner.

Med ankomsten av de første pansrede og maskindrevne krigsskipene med kanoner i roterende tårn, på siste halvdel av 1800-tallet, kom slaglinjen i en periode ut av bruk. Men med i slaget ved Tsushima i mai 1905 under den russisk-japanske krig, i Jyllandslaget i mai/juni 1916 under første verdenskrig, og i slaget i Surigaostredet i oktober 1944, i Stillehavskrigen mellom USA og Japan under andre verdenskrig, var slaglinjen tilbake.

I løpet av andre verdenskrig overtok hangarskipet etter hvert rollen som flåtens viktigste krigsskip. Sjøslag ble ikke lenger først og fremst avgjort ved artilleridueller, men av flyangrep. Dermed forsvant den viktigste begrunnelsen for slaglinjen. Denne utviklingen ble forsterket av utviklingen av moderne reaktordrevne undervannsbåter med nærmest ubegrenset rekkevidde og med fart neddykket til å kunne holde tritt med de raskeste overflatekrigsskip. I moderne sjøkrig formerer slagstyrken seg som regel rundt flåtens viktigste krigsskip, hangarskipet, som er plassert i midten, tett eskortert av luftvernjagere, og med anti-ubåtfartøyer utplassert titalls nautiske mil foran og på sidene av styrken.