seler

Selenes kropp er best tilpasset livet i vann, og dyrene er adskillig mer elegante og grasiøse i dette elementet enn på land. Selkroppen er så strømlinjeformet som vel mulig for et dyr som skal ta seg fram både til lands og til vanns. Hodet er lite i forhold til kroppen. Det er stort spenn i størrelse blant selartene der de minste er knapt én meter lange og neppe veier mer enn 50 kilo mens de største kan bli fem meter lange og veie over tre tonn.

Armene og beina til selen kalles sveiver eller luffer. Armene kalles framsveiver og beina kalles baksveiver. Sveivene er svært korte og delvis trukket inn i kroppen. Sveivene er stilt forskjellig hos ulike grupper. Øresel og hvalross kan bruke sveivene til å bevege seg på land. Hos artene i selfamilien er sveivene stilt rett bakover og fungerer dårlig for bevegelse på land. Alle seler har svømmehud mellom fingre og tær.

Kjønnsorganer og spener er trukket inn i kroppen. Noen arter har to spener mens andre har fire.

Selene har et isolerende spekklag rundt mesteparten av kroppen. Artene i gruppen pelsseler har et tykt pelslag og et tynnere spekklag enn de andre selene. De andre selene mangler hår eller har bare en tynn hårbekledning, men de har til gjengjeld et tykkere spekklag.

Selene produserer ulike lyder både på land og til vanns. På land brukes ofte lyd av mødre og unger for at de skal kjenne hverandre igjen i dieperioden. Ulike lyder kan også brukes både over og under vann til å hevde territorier, helst av hanner, i forplantningsperioden, og til kommunikasjon i andre sosiale sammenhenger.

Slik bruk av lyd innebærer at selene har en rimelig godt utviklet hørsel med et vidt spenn av frekvenser, både over og under vann. Det er ikke kjent at seler bruker ekkolokalisering, for eksempel til å lokalisere byttedyr.

Mens hvalrossen har små øyne, har alle andre seler relativt store øyne som er bedre tilpasset syn under vann enn når dyrene er på land.

Mens alle seler lukker neseborene under vann, er luktesansen deres god og viktig over vann der den brukes både til å varsle nærvær av fiender samt av mødre til å kjenne igjen unger i yngleområder.

Alle seler har værhår som kan være av ulik størrelse; korte og stive hos noen arter, lange og myke hos andre. Værhårene er ekstremt følsomme og er viktige både for orientering og navigering i grumsete vann og i mørke, for eksempel på store dyp. De brukes også til å lokalisere byttedyr.

Noen seler er svært polygame idet fullvoksne hanner kan pare seg med mange hunner hvert år. Dette gjelder for artene i øreselfamilien og for selfamiliens to arter av sjøelefanter. Hannene er betydelig større enn hunnene, og slike polygame arter yngler gjerne i store kolonier på land.

Hos de fleste øvrige artene i selfamilien, som gjerne yngler på is eller på land uten å danne kolonier, er graden av polygami langt svakere.

Drektighetstida hos sel varierer vanligvis mellom 9 og 12 måneder, unntaket er hvalrossen som går drektig i 16 måneder. De fleste selartene har såkalt forsinket implantasjon, noe som innebærer at fosterutviklingen starter først rundt 3 måneder etter paring.

Hver hunn får én unge, og ny paring skjer gjerne mer eller mindre umiddelbart etter at ungen er avvendt.

Dieperioden varierer fra art til art, fra 4–5 dager (hos klappmyss) til 8 uker. Hos arter med kort dieperiode er melka gjerne feitere og mer energirik enn hos arter med lengre yngelpleie.

Selene finner sin næring i sjøen, ofte på betydelige dyp. Dietten er variert og avhengig av hvor selene lever. De spiser fisk, krepsdyr (blant annet krill, amfipoder, krabber og reker), bløtdyr (særlig blekkspruter, men også skjell og snegler) og børstemark.

Hvilke dyr som spiser seler avhenger av leveområde. Dyr som spiser sel er blant annet isbjørn, hvalross, spekkhoggere og håkjerring. Også den antarktiske sjøleoparden, som selv hører til selfamilien, har sel på menyen.

I tillegg til predatorer har flere selarter vist seg å være sårbare overfor sykdomsepidemier, parasitter og matmangel.

Matmangelen kan skyldes svikt i rekruttering og/eller hard beskatning av viktige byttedyrarter.

Klimaendringer med reduksjon i isdekke er også en stor utfordring for selarter som er avhengige av sjøis i viktige faser av livet.

Øreselene og hvalrossen har bevegelige hofter som gjør at baksveivene kan bøyes forover og innunder kroppen slik at dyrene får til å gå på land eller is. Dette gjør at de kan ta seg bedre fram på fast underlag enn de ekte selene idet de, riktignok noe klossete og vraltende, bruker alle fire sveivene til å gå med. Framsveivene bringes vekselvis framover når selene går i bedagelig tempo, eller samtidig når de har det travelt. Baksveivene beveges normalt alltid samtidig. En kraftig svingning fram og tilbake med den kraftige halsen er også viktig for framdriften.

Artene i selfamilien er adskillig mer hjelpeløse på fast underlag. Deres baksveiver peker rett bakover og kan ikke bøyes inn under kroppen – de er altså kun et svømmeredskap. Derfor humper de av sted på bryst- og bekkenpartiet mens baksveivene bare henger på slep når de er på land eller is. Framsveivene brukes hovedsakelig til å holde balansen, men kan også hjelpe på framdriften, særlig på is-underlag hvor selene kan få gripetak med de kraftige klørne.

I sjøen er selfamiliens arter mest grasiøse. Det er kroppens bakpart som sørger for framdriften i det våte element, og de ekte selene svømmer ved å bevege baksveivene vekselvis. Selve sveivene er foldet ut mens selene foretar det slag som driver den framover, og de er sammenfoldet under returen. Framsveivene holdes vanligvis inn til kroppen under svømming og brukes bare til å justere kurs og stilling i vannet. Øresel og hvalross, derimot, benytter framsveivene som en slags årer. Baksveivene ligger med sålene mot hverandre og stikker ut bak dyret som et slags ror. Også i vannet er svinging med halsen og forkroppen viktig for framdriften for disse dyrene.

Pelsselene har et ganske tynt spekklag, men tykk pels utenpå spekklaget sørger for å holde dem varme i kaldt vann. Som hos landpattedyrene er hudtemperaturen hos pelssel høy og ligger på rundt 30 °C.

For sjøløvene, hvalrossen og artene i selfamilien er situasjonen en annen ettersom disse enten mangler hår, eller bare har en tynn hårbekledning. Til gjengjeld har de altså et tykkere spekklag som fungerer som varmeisolasjon, samtidig som spekkets dypere, indre deler også fungerer som energilager til bruk når næringstilgangen er lav.

Hos selartene med et tykt spekklag vil en finne at skinntemperaturen kan være svært lav – omtrent så lav som temperaturen i omgivelsene og helt ned til 1 °C. Dette kommer av at det fine blodårenettet i skinnet kan snøres sammen slik at svært lite blod – bare så mye som trengs for å holde hudvevet med næring – kommer ut i skinnet. Dermed bevares kroppstemperaturen inne i selene. Varmetapet til omgivelsene fra alle pattedyr er nemlig størst fra de varmeste hudområdene, som er de hvor blodårene ligger lengst ut mot hudoverflaten. Temperaturforskjellen mellom spekklagets innerste og ytterste deler kan komme opp i 35 °C hos disse dyrene.

På land, hvor temperaturen ofte kan være høyere enn i vannet, vil selene med sin gode varmeisolasjon møte det motsatte problemet, som er å bli kvitt varmen. Seler uten tykk pels kan bøte på problemet med å øke blodstrømmen til skinnet, men dette er ikke alltid tilstrekkelig.

Sentralt i alle selers temperaturregulering står derfor sveivene, som ikke er dekket av spekk. Sveivene er forsynt med en rekke tynne og fine blodårer som kan trekkes sammen eller utvides, alt etter behov. En del av de sentralt liggende pulsårene som fører ut gjennom sveivene er omkranset av en rekke vener.

I isvann eller andre steder hvor selen har behov for å holde på varmen, vil det varme pulsåreblodet varme opp det kalde veneblodet ved at varmen ledes gjennom åreveggene. På denne måten fungerer systemet som en varmeveksler, hvor veneblodet tar kroppsvarmen med inn i kroppen igjen, og varmetap på grunn av at varmt blod kommer ut i sveivenes overflate reduseres.

Om selen derimot trenger avkjøling (for eksempel på land om sommeren eller ved fysiske anstrengelser), ledes det meste av blodet i sveivene utenom venene som omkranser pulsårene. I stedet ledes det gjennom de tynne venene som ligger i sveivenes hudoverflate, og dermed blir blodet avkjølt.

Til tross for at selene puster ut før de forlater overflata vil det alltid være litt luft igjen i lungene. Under neddykkingen vil trykket presse brystkassen, som er svært fleksibel, sammen. I tillegg vil mellomgulvet presse lungene oppover i brystkassen. På denne måten vil lungene bli tømt for luft idet de presses ut i det kraftige og bruskforsterkede luftrøret. Dermed hindres gassene (oksygen og nitrogen) i denne restluften i å bli presset ut i dyrets blod, ettersom slikt gassopptak kun foregår i lungene og ikke i luftrøret. Selene unngår derfor den såkalte dykkersyken som kan oppstå om for mye nitrogen blir presset ut i blodet under dykket. Dykkersyke kan oppstå ved brått trykkfall, for eksempel ved for rask oppstigning, da nitrogen som finnes løst i blodet kan danne gassbobler som kan føre til blodpropp.

Under dykking er tilgang på oksygen til de ulike vevstypene bestemmende for hvor lenge selene kan være nede. Dyrene har løst dette problemet ved å lagre oksygen i kroppen før de dykker. Som et ledd i denne strategien er selene utstyrt med uvanlig stor blodmengde.

Blodet til selen inneholder svært høye nivåer av hemoglobin, som samlet gjør at det kan binde opptil fire ganger mer oksygen enn hos gjennomsnittsmennesket.

I musklene finnes også betydelige mengder av stoffet myoglobin som også binder oksygen – det er dette stoffet som gir selkjøttet en veldig mørk farge. Men selv om selene tar betydelige mengder oksygen med seg når de dykker, må de være økonomiske i sin bruk av dette stoffet.

Selenes hjertefrekvens er normalt mellom 55 og 120 slag i minuttet, men når dyrene dykker kan den avta helt ned til 4–15 slag i minuttet. Dette vil redusere blodstrømmen fra hjertet, og for at ikke dette organet skal bli overbelastet av tilstrømmende blod, er tilførselsårene svært elastiske og dessuten forsynt med lukkemuskler slik at de faktisk kan lagre betydelige mengder blod i kortere perioder når pulshastigheten er lav.

Når hjertefrekvensen går ned er det avgjørende at en rekke blodårer avsnøres slik at blodtilførselen til hud, muskulatur og de fleste organer unntatt hjernen reduseres, samtidig som normalt blodtrykk kan opprettholdes. Dette virker ikke hemmende på selenes aktivitet fordi de har oksygen lagret i muskulaturen, og fordi musklene kan arbeide selv ved svært redusert oksygentilførsel. Disse tiltakene gjør at det oksygenet som er lagret i blodet varer lenger og kan forbeholdes hjernen.

Blodstrømmen til hjernen, som er det organet som er mest avhengig av jevn tilgang på oksygen for å fungere, blir nemlig opprettholdt tilnærmet som vanlig, men også dette organet viser en bemerkelsesverdig toleranse til lave oksygennivåer hos selene sammenlignet med ikke-dykkende pattedyr. Ved slike «sparetiltak» kan forbruket av oksygen når selene er under vann reduseres til bare 1/3 av vanlig forbruk.

Når selene etter et dykk begynner å stige til overflata igjen, vil hjertefrekvensen øke, og den vil være høyere enn normalt de første par minuttene etter at selene er kommet opp til overflata. Dette, kombinert med at selene foretar noen raske innåndinger, vil i løpet av kort tid bringe oksygeninnholdet i selkroppen opp på et nivå som tillater ny dykking. Graden av disse sparetiltakene kan reguleres og tilpasses den forventede dykketiden. Ved korte dykk i overflaten vil derfor hjertefrekvensen hos dyrene vise langt mer beskjedne endringer.

Den ene hypotesen tilsier to uavhengige utviklingslinjer (såkalt diphyletisk utvikling). Den ene utviklingslinjen gikk fra bjørnelignende forfedre til det som nå er øreseler og hvalrosser. Denne utviklingen fant sted i det nordlige Stillehavet langs vestkysten av Nord-Amerika. Den andre utviklingslinjen gikk fra oterlignende forfedre til det som nå er selfamilien, og fant sted i det nordlige Atlanterhavet langs kystene av Europa.

Den alternative hypotesen tilsier en felles opprinnelse for alle selene (monophyletisk utvikling) og for den saks skyld også bjørner og otere. Denne utviklingslinjen, som har fått betydelig vitenskapelig støtte i seinere år, fant sted i det nordlige Stillehavet. Mye tyder likevel på at dagens hovedgrupper skilte lag på et tidlig tidspunkt der selfamiliens representanter fulgte én utviklingslinje, mens øresel og hvalross fulgte en annen.

Øreselene (Otariidae) deles i to grupper der pelsselene inneholder ni arter mens de noe større sjøløvene teller sju arter. Øreselene har som navnet tilsier et synlig ytre øre. Felles for begge gruppene er også at hannene, som er vesentlig større enn hunnene, holder flere hunner i harem i de store koloniene som etableres i paringstiden. I norske farvann finnes verken pelssel eller sjøløver.

Pelsselene har som navnet tilsier en karakteristisk tykk og tett pels, og deles inn i to slekter: nordlige pelsseler og sørlige pelsseler. Nordlig pelssel omfatter én enkelt art.

• Nordlig pelssel (Callorhinus ursinus) holder til i det nordlige Stillehavet
• Søramerikansk pelssel (Arctocephalus australis) lever i både Atlanterhavet og Stillehavet
• Galapagos pelssel (Arctocephalus galapagoensis) lever øst i Stillehavet
• Juan Fernandez pelssel (Arctocephalus philippii) lever øst i Stillehavet
• Guadalupe pelssel (Arctocephalus townsendi) lever øst i Stillehavet
• New Zealand pelssel (Arctocephalus forsteri) lever i Stillehavets vestlige områder
• Arctocephalus pusillus deles i de to underartene Australsk pelssel A.p. doriferus og Cape pelssel A. p. pusillus, sistnevnte har tilhold i kystområder i Sør-Afrika.
• Sub-Antarktisk pelssel (Arctocephalus tropicalis)
• Antarktisk pelssel (Arctocephalus gazella) lever i Antarktis

Sjøløvene omfatter sju arter som fordeles på fem slekter. De lever først og fremst i Stillehavet:

• Lengst nord og på begge sider av havet finner vi den nordlige (også kalt Stellers) sjøløven (Eumetopias jubatus)
• Noe lenger sør og mer lokalt forekommer California (Zalophus californianus) og Galapagos (Zalophus wollebaeki) sjøløver
• Japansk sjøløve (Zalophus japonica) fryktes å være utdødd, da den ikke har vært observert på minst 50 år
• Den søramerikanske sjøløven (Otaria flavescens) lever både i Stillehavet og sør i Atlanterhavet
• New Zealand (også kalt Hookers) sjøløve (Phocarctos hookeri) lever vest i Stillehavet
• Australsk sjøløve (Neophoca cinera) lever vest i Stillehavet

Hvalrossfamilien (Odobenidae) teller bare én art, hvalrossen (Odobenus rosmarus), som deles inn i to underarter med tilhold i arktiske strøk av henholdsvis Stillehavet (O. r. divergens) og Atlanterhavet (O. r. rosmarus). I norske farvann finnes hvalross på Svalbard og enkeltdyr kan sporadisk også besøke Norskekysten.

Selfamilien (Phocidae), også kalt ekte seler, er med sine 19 arter den mest tallrike familien blant selene. Alle artene i denne gruppa mangler et synlig ytre øre, og systematisk deles de inn i to underfamilier:

Underfamilien Phocinae inneholder alle de ti nordlige artene av selfamilien:

• klappmyss (Cystophora cristata)
• grønlandssel (Pagophilus groenlandicus) og
• havert (Halichoerus grypus) finnes bare i Atlanterhavet
• steinkobbe (Phoca vitulina) lever i Atlanterhavet og Stillehavet
• ringsel (Pusa hispida) lever i Atlanterhavet og Stillehavet
• storkobbe (Erignathus barbatus) lever i Atlanterhavet og Stillehavet
• bajkalsel (Pusa sibirica) lever i Bajkalsjøen
• kaspisel (Pusa caspica) lever i Det kaspiske hav
• largasel (Phoca largha) lever i Stillehavet
• harlekinsel (Histriophoca fasciata) lever i Stillehavet

Underfamilien Monachinae har ingen representanter i norske farvann. I denne gruppa finner vi tre tropiske og sub-tropiske munkeselarter, to arter sjøelefant og fire antarktiske selarter.

• Monachus monachus lever i Middelhavet
• Monachus tropicalus lever i Karibia
• Monachus schauinslandi lever ved Hawaii
• nordlig sjøelefant (Mirounga angustirostris) med utbredelse nord i Stillehavet
• sørlig sjøelefant (Mirounga leonina) holder til på den sørlige halvkula
• weddellsel (Leptonychotes weddellii) holder til i pakkisen rundt Antarktis
• rossel (Ommatophoca rossii) holder til i pakkisen rundt Antarktis
• krabbeetersel (Lobodon carcinophagus) holder til i pakkisen rundt Antarktis
• sjøleopard (Hydrurga leptonyx) holder til i pakkisen rundt Antarktis