rabbinsk litteratur

Den første samlingen etterbibelske religiøse tekster finner vi i lovboken Mishna, som ble ferdig redigert rundt år 200 evt. Mishna inneholder fortolkninger og forklaringer til Mosebøkenes mange lover, forskrifter og leveregler. Denne ble snart supplert av det såkalte «tillegget», Tosefta. Disse samlingene ble gjenstand for videre studier og fortolkninger, hovedsakelig ved de store akademiene (jeshivaene) i Tiberias og i Babylonia (Det hadde bodd jøder i Babylonia (dagens Irak) helt siden eksilet i Babylon på 500-tallet fvt.). Rabbinerne som utarbeidet dette stoffet, kalles tannaim.

Mishna utgjør også kjernen i Talmud, som regnes som den viktigste og mest omfattende samlingen av jødiske etterbibelske lover og tradisjoner. Talmud finnes i to forskjellige utgaver. Den første, kalt «Talmud Jerushalmi» (Den jerusalemske Talmud) eller «Landet Israels Talmud», var ferdig redigert rundt år 400 evt., mens den største, «Talmud Bavli» (Den babylonske Talmud), var ferdig sent på 500-tallet evt. Denne betraktes oftest som autoritativ (den man skal holde seg til) der de to utgavene gir forskjellig svar på juridiske spørsmål. Rabbinerne som skapte Talmud, kalles amoraim.

Talmud tar opp praktisk talt alle spørsmål som angår menneskets forhold til Gud og forholdet mennesker imellom. Den omfatter både Mishnas lovtekster og tolkninger av disse (gemara), samt fortellinger om både bibelske personer og tidlige rabbinere, legender, ordspråk og visdomstekster. Dette stoffet går under navnet aggada.

Talmud regnes som jødedommens viktigste hellige skriftsamling, ved siden av Tanakh. Den har vært den viktigste boken i jødiske gutteskoler og jeshivaer helt frem til i dag. Når jøder snakker om å studere Tora, så er det derfor ofte Talmud som menes. Talmud regnes fremdeles som bindende innenfor ortodoks jødedom, og delvis også for konservativ jødedom. Reformjødedom og rekonstruksjonisme verdsetter også Talmud, men velger bort lover og tolkninger de anser som uforenlige med et moderne liv.

Samlingen av Talmud medførte ingen stagnasjon i utviklingen og forståelsen av jødisk lov og tradisjon. Rabbinere i det muslimske Mesopotamia (fremdeles kalt Babylonia i jødisk religiøs tradisjon) fortsatte arbeidet. De besvarte juridiske og rituelle spørsmål fra fjern og nær helt frem til midten av 1200-tallet evt. Mye av dette stoffet er også bevart for ettertiden.

Lovtekster, tolkninger og filosofiske tekster av jødiske skriftlærde fra middelalderen, som Maimonides, Rashi og Gershom ben Yehuda (cirka 960–1028) regnes også med til de rabbinske tekstene. Det samme gjør senere samlinger, som lovsamlingen Shulhan Arukh og bønneboken, Siddur.

De mange tekstene som tilhører den jødiske mystikken, kabbala, regnes oftest også som rabbinske tekster, ikke minst fordi de store kabbalistene også var rabbinere. Hasidismen, en jødisk retning som oppsto i Øst-Europa på 1700-tallet, har også sine egne tekster og tradisjoner. I dag regnes hasidisme som en ultraortodoks retning, og dens rabbinere gir viktige bidrag til rabbinsk lovtolkning.

Etter hvert oppsto det også store samlinger av fortellerstoff, midrash. Disse fortellingene hadde ofte sin bakgrunn i den religiøse undervisningen som ble gitt i barneskolene og jeshivaene. De mest kjente samlingen er Midrash ha-gadol (Den store midrash) som ble utgitt i Jemen på 1300-tallet, og Midrash rabba (Den beste midrashen) som ble utgitt i Venezia i 1545. Populær er også Sefer ha-Haggada (Aggadaboken) som ble utgitt i Odessa i 1908–1911. Den finnes også i engelsk oversettelse.

Senere rabbinere fortsatte å tolke de hellige tekstene og den jødiske religiøse loven, og dette arbeidet fortsetter også i våre dager. Nye teknologiske og medisinske oppfinnelser, samt nye og endrete samfunns- og samlivsformer, krever nye tolkninger og ny forståelse. Med bakgrunn i tidligere skrifter forsøker dagens rabbinere å finne svar og løsninger på stadig nye spørsmål, og de skriver også om sine konklusjoner og synspunkter. Nålevende rabbineres uttalelser om viktige etiske, moralske og juridiske problemstillinger omfattes også av begrepet rabbinsk litteratur.

Rabbinere fra de ulike retningene innen dagens jødedom kommer ofte frem til forskjellige løsninger på vanskelige etiske og praktiske spørsmål, ikke minst når det gjelder likestilling eller medisinsk etikk. Alle ikke-ortodokse retninger ordinerer nå også kvinnelige rabbinere, og stadig flere kvinner interesserer seg for den rabbinske litteraturen, noe som også fører til nytt blikk på gamle tekster.

• jødenes tidlige historie
• jødenes historie
• jødisk litteratur
• rabbinsk jødedom
• jødiske tekster