politisk filosofi

Antikkens Hellas var preget av en mengde bystater med et mangfold av ulike styreformer. Ett av de viktigste spørsmålene for antikkens politiske filosofi, deriblant for Platon (427–347 fvt.) og Aristoteles (384–322 fvt.), var derfor hva som var den beste styreformen. Deler av den antikke politiske filosofien kan anses som en form for komparativ politikk, men den hadde en normativ problemstilling i sin kjerne.

I dag regner de fleste demokratiet som den beste eller mest rettferdige styreformen. Det er imidlertid uenighet om hvordan demokratiet bør organiseres og utøves og om hva som er normene for demokratisk politikk. For eksempel mener tilhengere av deliberativt demokrati, utviklet blant annet av Jürgen Habermas (født 1929), at demokratiet må være kjennetegnet av reell deliberasjon heller enn bare stemmegiving, og bør ha politisk konsensus som et ideal. Tilhengere av det deliberative demokratiet mener at samfunnet bør organiseres til fordel for mulighetene til reell deliberasjon og bør fjerne muligheter for å la den demokratiske prosessen bli påvirket av ulik politisk makt.

Fremveksten av den moderne statsformen brakte med seg det som fremdeles fremstår som det mest sentrale og mest diskuterte spørsmålet innen politisk filosofi, nemlig hva som gjør statsmakten legitim. Sagt på en annen måte: Hva er det som gjør at de styrende kan påberope seg autoritet overfor den befolkning de styrer, og hva gjør befolkningen forpliktet til å adlyde de styrende? Thomas Hobbes' (1588–1679) bok Leviathan, med sin kontraktsteoretiske tilnærming, kan sies å ha øvd svært stor innflytelse på ettertidens behandling av dette spørsmålet.

Denne sentrale problemstillingen har også gitt opphav til en rekke spørsmål som angår når og i hvilke former staten har rett til å utøve makt og når enkeltpersoner har rett til å nekte å adlyde. Dette diskuteres særlig hva gjelder bruk av makt som går ut over det som tenkes som statens grunnleggende oppgave, for eksempel å bevare medlemmenes sikkerhet eller frihet. John Locke (1632–1704) har vært en sentral tenker innenfor dette temaet.

Inspirert av Locke har libertarianistisk filosofi, gjennom for eksempel Robert Nozick (1938–2002), hevdet at staten bare kan ha minimale fullmakter. I motsetning til libertarianismen og anarkismen hevder liberalismen og republikanismen at frihet forutsetter eller er konsistent med en stat som kan regulere samfunnet. John Rawls (1921–2002) er blant annet kjent for å argumentere for at liberalisme og individuell frihet er forenelig med en velferdsstat og økonomisk og sosial omfordeling. Liberalismen kan i dag regnes som den dominerende retningen innen politisk filosofi.

Fordelingsrettferdighet er en annen viktig problemstilling innen politisk filosofi. Dette temaet har særlig kommet i fokus etter at Rawls publiserte sin bok A Theory of Justice i 1971, som har blitt et hovedverk innen moderne politisk filosofi.

I motsetning til libertarianere mener Rawls og andre at staten blant annet har som sin oppgave å sørge for en rettferdig fordeling av goder. Rawls selv forsvarer det han kaller forskjellsprinsippet (engelsk the difference principle), som sier at enhver sosial eller økonomisk ulikhet i et samfunn bare er tillatelig dersom denne forskjellen er til størst fordel for de svakest stilte medlemmene i samfunnet. Dette prinsippet, så vel som Rawls begrunnelse for det, har vært gjenstand for stor debatt innen nyere politisk filosofi.

I de siste årene har også internasjonal fordelingsrettferdighet blitt særlig diskutert og gjerne da i forbindelse med spørsmålet om hvilke plikter borgere av ulike stater har overfor hverandre.

Politisk filosofi har også vært opptatt av andre problemstillinger, om enn i mindre grad enn de foregående temaene. Blant annet har spørsmålet om hvordan stater bør forholde seg til global oppvarming vært mye diskutert de senere årene. Andre temaer inkluderer demokratisering av FN og verdenssamfunnet, betydningen av nasjonalisme og utfordringer ved flerkulturelle samfunn.