Planetarisk tåke er en type sky av glødende gass og støv som omgir en stjerne mot slutten av dens utvikling.
Faktaboks
- Uttale
- planetˈariske tåker
planetarisk tåke
NGC 6302 er en planetarisk tåke i stjernebildet Skytten som kalles Sommerfugltåken på grunn av sin vingeaktige form. Den hvite dvergen som lyser opp tåken befinner seg i sentrum av «vingene», skjult bak et mørkt bånd av gass. Bildet er tatt med Hubble-romteleskopet.
Helixtåken (NGC 7293) er en planetarisk tåke i stjernebildet Vannmannen. Helixtåken er den planetariske tåken som er størst på himmelen og som ligger nærmest Jorden. Her er den fotografert i synlig og infrarødt lys av VISTA-teleskopet.
Den planetariske tåken ESO 378-1, også kalt Den sørlige ugletåken, ser ut som en såpeboble. Tåken er fotografert av teleskopet VLT.
Dannelse
Planetariske tåker oppstår for røde kjempestjerner med masse mellom 0,8 og 8 solmasser, når disse kaster av seg sine ytterste gasslag. Planetariske tåker er emisjonståker.
Når stjernen kaster av seg sine ytterste gasslag, er det bare stjernens kjerne igjen. Den opprinnelige røde kjempestjernen mister mye masse i denne prosessen, 10 % av Solens masse eller mer, og blir til en hvit dverg. De omkringliggende gasslagene blir ionisert av ultrafiolett stråling fra den svært varme hvite dvergen, som får gassen til å lyse.
Gasskyen utvider seg med relativt liten hastighet, omkring 36 000 km/t. Planetariske tåker kan eksistere i opp mot 100 000 år. I løpet av denne tiden blir materien som utgjør tåken spredt utover i det interstellare rom.
Planetariske tåker har ingen ting med planeter å gjøre. Navnet stammer fra tiden da de første planetariske tåkene ble oppdaget. Den franske astronomen Antoine Darquier de Pellepoix (1718 – 1802) sammenlignet Ringtåken (M57) med utseendet til en planet når han observerte den gjennom et teleskop. Dette kan ha vært bakgrunnen for at William Herschel kalte disse tåkene planetariske tåker.
Forekomster
Størrelsen på planetariske tåker sett fra Jorden varierer sterkt, fra Helikståken, hvor vinkelutstrekning på himmelen er halvparten av Månens, til objekter som er så langt borte at de bare kan identifiseres ut fra spekteret. Den faktiske diameteren til planetariske tåker er vanligvis på rundt 0,5 lysår.
Omkring 1500 planetariske tåker er kjent i Melkeveien, med høyere konsentrasjon inn mot galaksesenteret. Ingen er synlige med det blotte øye. En av de mest kjente planetariske tåkene er Ringtåken.
Med moderne teleskoper ser man at planetariske tåker kan ha mange ulike former. En del av dem er symmetriske. Mekanismen bak de ulike formene er ikke fullt forstått, men kan tenkes å skyldes vinkelen man betrakter de planetariske tåkene i sett fra Jorden. Stjernen tenkes å kaste av seg gassen i form av to stråler i motsatte retninger, såkalt bipolar utstrømming.
Planetariske tåker er en videreutvikling av protoplanetariske tåker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.