nesle

Unge skudd og blad av stornesle blir brukt til neslekål og neslesuppe.

Nesle ble i folkemedisinen brukt som middel mot revmatisme, der de syke kroppsdelene ble gnidd med blader.

I Hardanger ble avkoket brukt mot utvendig kløe og hundebitt, rota mot tannverk, og pulverisert til strøpulver på sår. Innvendig ble avkoket tatt for brystverk, astma, hoste og flere sykdommer.

Nesle har som fiber mye til felles med lin, fibrene har en kremhvit til grå farge avhengig av røytingen. Fiberen er myk og behagelig, og isolerer godt. Neslefibre er slitesterke, men har liten elastisitet. Fiberen ryker fortere under prosessering enn hos planter som hamp og lin og er derfor vanskeligere å utvinne.

Stornesle brukes til tekstilfibre og består som andre plantefibre hovedsakelig av cellulose. Selve ordet peker mot at bruken av nesle som fiberplate har vært kjent siden forhistorisk tid. Ordet nesle i forskjellige former finnes i en rekke språk. Roten til ordet har betydninger som knytte, binde, veve, flette og sy. Samme form finnes i not, nett, og i ord som neste.

Det er lite kunnskap om bruken av nesle som tekstil. Stoff av nesle kalles nettelduk eller netladuk. Forkortelsen for tekstiler av stornesle er NTL.

Det finnes flere arter nesle i verden som brukes til fiberutvinning, blant annet rami. Disse overgår både hamp, jute og lin når det kommer til styrke og glans, men storneslen gir mindre fiber. Nesle har 2,5–5 prosent fiber sammenlignet med lin som gir mellom 20 og 30 prosent fiber per plante. Dette, sammen med at den er komplisert å bearbeide til fiber, er trolig grunnen til at produksjonen i dag er svært begrenset.

Nesle er som jute, hamp og lin en bastfiber, der det er fiber fra laget mellom barken og veden som foredles til tekstilfiber. I lin og hamp er de eldste fibercellene i bunnen av planten, mens de yngste fibercellene er på toppen. I brennesle, derimot, er de eldste fibrene på utsiden, og de yngre fibrene lenger inn. Lin og hamp har sammenhengende fiberbunter over hele stilkens lengde. Brenneslen, derimot, har en blanding av lengre og kortere, tykkere og tynnere enkeltfibre som strekker seg over deler av stilken. Lengden på disse fibergruppene varierer fra cirka 150 til 300 millimeter, som er mye kortere enn fiberbuntene av lin som er cirka 600–800 millimeter, eller hamp, som kan være opptil to meter lange.

Det meste som produseres av nettelduk i dag er som husflid, men det finnes noe produksjon i Tyskland og Frankrike, næret av ønske om lokal og bærekraftig produksjon. Det er ikke kjent noe garnproduksjon av 100 prosent europeisk stornesle i moderne tekstilindustri. Fiberutvinning av nesle er fortsatt under utvikling, men med sitt store brukspotensiale og relevans for klimaløsninger kan den vise seg å bli en ressurssterk plante fremover med vekt på merbruk av planten.

Det er lite dokumentasjon av nesle som tekstilfiber i Norge. Det arbeides aktivt med å få dette på plass, basert blant annet på enkelte tradisjonsbærere som har lært dette av sine formødre.

I Nepal har man en ubrutt tradisjon av netteldukproduksjon der fremgangsmåten fortsatt i stor grad baserer seg på opprinnelige håndverkstradisjoner.

Nesle inngår i det eldste og best bevarte eksemplet på et helt antrekk i Europa, hos Ismannen Ötzi som levde for 5000 år siden og ble funnet i en isbre i de italienske alper. Mannen hadde piler med fjær som var festet med fiber fra stornesle.

Et av de mest kjente nettelduksfunnene i Skandinavia er den danske graven Voldtofte, hvor nettelduk var brukt til å svøpe asken 900–750 før vår tidsregning (fvt.). Nettelduken stammet fra de østerrikske alper.

Frø av smånesle er funnet i Osebergskipet og stilker av stornesle for røyting ble funnet i Kvalsundskipet.

Under middelalderen forsøkte klostre å dyrke brennesle for tekstilproduksjon. Også kongelige og overklassen brukte netteldukstekstiler. Under kroningen av danske kong Frederik 2. i 1559 hadde kongen på seg en drakt av nettelduk og i 1720 inkluderte den svenske kong Fredrik 1. nesle i luksuslovgivningen. Vanlige folk fikk ikke bruke tekstiler av nettelduk. I Norge skrev den velholdne Anna Colbjørnsdatter (1665–1736) i sitt testamente at hun skulle begraves i nettelduk.

Presten Hans Jacob Wille skrev i Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre Tellemarken i Norge (1786) at fattigfolk både spiste nesle og brukte den til å produsere et «meget taalelig Blaa-lerret deraf, kaldet strie».

Stornesle ble brukt til å lage sterkt vevet stoff i Storbritannia frem til rundt 1860. Produksjonen gikk tilbake på grunn av eksport av jute.

Et viktig element for økonomisk lønnsomhet har vært å erstatte røyting med mekanisk prosess. Flere ulike teknikker har vært utprøvd, fra 1700-tallet og under kriger eller kriser i handelen og jordbruket. I samme tidsrom (1700-tallet–1950) for å finne mekaniske metoder for å lage fibre av stornesle.

Senere har det vært flere forsøk på å revitalisere neslefiberproduksjon, ikke minst under første og andre verdenskrig i England, Tyskland og Danmark med mål om å kunne erstatte bomull. Bomullsproduksjonen var på topp like før andre verdenskrig, men krigen fikk alvorlig effekt på handelen. India, under ledelse av Mahatma Gandhi, arbeidet for selvstendighet fra den britiske dominansen, samtidig som nye kunst- og syntetiske fibre svekket interessen for å utvikle naturfibre. Arbeidet med å utvikle nisjeproduksjon fortsatte i Storbritannia under andre verdenskrig særlig med forbedringer i dyrkingsmetoder. På denne tiden ble nesle utnyttet som ressurs for papir- og viskoseproduksjon. Tilførselen av cellulose fra Skandinavia ble vanskelig, og lokale engelske planter kom dermed i søkelyset for denne produksjonen.

• Les mer om bomullens historie

I Tyskland ble potensialet for produksjon av nettelduk utforsket under første verdenskrig av Nesselanbau-Gesellschaft i Berlin. Et garn kalt nesselgarn ble spunnet, vevet og bleket. Arbeidet med nesle omfattet også bruk av planten til mat, papir, og kjemikalier. Fra 1920 til slutten av 1950-tallet arbeidet landbruksforskeren professor Dr. Gustav Bredemann (1880–1960) med forskning på nesletekstil. I dag kan nesten alle kjente stammer av fibernesle spores tilbake til hans arbeid.