maktbalanse

Den kanskje enkleste beskrivelsen av fenomenet maktbalanse og dets mulige eksistens i virkeligheten kan finnes i David Humes essays Political Discourses, utgitt i 1752. Det som gjør Humes beskrivelse interessant, er at han legger til grunn hva historisk kjente personer forteller at de har opplevd.

Hume begynner sin analyse slik (sitat): Det kan spørres om idéen om maktbalanse er noe som skriver seg fra helt moderne politikk, eller om det bare er uttrykket som er oppfunnet i senere tid? Sikkert er, at (a) Xenofon i verket Kyropedi fremstiller sammenslutningen av asiatiske makter som oppstått av sjalusi mot medeernes og persernes økende styrke; og skjønt denne elegante komposisjonen kunne antas bare å være et påfunn, så er den innstillingen som forfatteren tilskriver de østlige fyrster i det minste bevis på den fremherskende oppfatning i gammel tid. I all gresk politikk er angsten med hensyn til maktbalansen overmåte tydelig, og blir uttrykkelig pekt ut for oss, selv av antikkens historikere. Thukydid fremstiller forbundet som ble dannet mot Athen, og som førte til peloponneskrigen, som helt og holdent forårsaket av dette prinsippet (det vil si maktbalansen). Og etter Athens nedgang, da thebanerne og lakedaimonerne kranglet om herredømmet, finner vi at athenerne (tillike med mange andre republikker) alltid kastet seg i vektens letteste skål og søkte å bevare balansen. (Political Discourses (1752) – sidene 101–102) (sitat slutt).

Det var ikke helt tilfeldig at nettopp en 1700-tallstenker interesserte seg for maktbalansen. Europeisk politikk på 1700- og 1800-tallet blir gjerne sett på som maktbalansepolitikkens klassiske periode, fordi de viktigste makter, Storbritannia, Frankrike, Russland, Østerrike og Preussen, i dette tidsrom langt på vei kan sies å ha hatt maktbalanse som rettesnor for sin utenrikspolitikk. Disse tankegangene er godt fremstilt i Per Maurseths artikkel (se kildene), som også inneholder en oversikt over maktbalansetenkningen i en lengre periode før Humes tid.

En bidragende forklaring til utbruddet av første verdenskrig er at maktbalansesystemet hadde stivnet på grunn av hatet som oppsto etter den fransk-tyske krig, slik at allianseskiftninger ble umulig. Første verdenskrig svekket ytterligere grunnlaget for det klassiske europeiske maktbalansesystem, blant annet fordi Tyskland ble nektet å gjeninntre som likeverdig deltager etter fredsslutningen, og de øvrige stormaktene var ikke villige til å risikere en ny krig. Da Tyskland på 1930-tallet startet sin gjenopprustning under Adolf Hitler, brøt systemet endelig sammen. Ingen annen stormakt var villig til å stå imot Hitlers krav, før det var for sent. Med Tysklands innmarsj i Polen 1. september 1939 var krigen et faktum. Maktbalansen hadde ikke fungert.

Maktbalansen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen fra 1945 (den kalde krigen) var, blant annet på grunn av det ideologiske elementet, en gjentagelse av den bipolære balansen i 1870–1914. At det likevel ikke brøt ut krig mellom supermaktene i denne tiden er blitt forklart med trusselen fra kjernevåpnene (terrorbalansen), fremveksten av nye internasjonale samarbeidsformer og at supermaktene kunne konkurrere i andre deler av verden.

I tiden etter andre verdenskrig har teorien om maktbalanse særlig vært anvendt i forsøk på å forklare hvordan det internasjonale systemet fungerer, og hvordan de enkelte statene oppfører seg. Ledende forskere her har vært Raymond Aron, Morton Kaplan, Kenneth Waltz, Stephen Walt og John J. Mearsheimer (se også realismeskolen). En tydelig kritisk røst har vært John Vasquez.

En bred kritisk studie (publisert i 2007) har undersøkt en mer ambisiøs versjon av maktbalanseteorien, som går ut på at tendensen til balanse fører til at hegemonier ikke oppstår i internasjonal politikk. Studien (utført av William C. Wohlforth, Richard Little et al.), fant at hegemonier oppsto periodevis såpass ofte at denne versjonen av maktbalanseteorien må anses tilbakevist.

Tendensen til balansering er likevel noe annet enn resultatet av balanseringen.

Enkelte teoretikere anser maktbalansen for en lovmessighet, blant andre Hans Morgenthau og Kenneth Waltz. Et slikt standpunkt har ingen nødvendig forbindelse med maktbalansebegrepet, derimot med den kunnskapsteoretiske bakgrunnen for studiet av politikk mer allment.

• allianse
• avskrekking
• internasjonal politikk
• stormakt
• våpenkappløp

• Ernst B. Haas (1953), «The Balance of Power: Prescription, Concept or Propaganda,» World Politics 5: 442–477.
• David Hume (1752), «Of the Balance of Power», Political Discourses. The Second Edition. Edinburgh: Printed by R. Fleming, for A. Kincaid and A. Donaldson. M.DCC.LII. Tilgjengelig i faksimile fra Google Books.
• David Hume, Knud Haakonssen (1994) Hume: Political Essays. Cambridge (UK): Cambridge University Press.
• Per Maurseth (1964), «Balance of Power Thinking From the Renaissance to the French Revolution,» Journal of Peace Research volume 1, nr. 2, 120–136.
• William C. Wohlforth, Richard Little, Stuart J. Kaufman, David Kang, Charles A. Jones, Victoria Tin-Bor Hui, Arthur Eckstein, Daniel Deudney and William L. Brenner (2007), «Testing Balance-of-Power Theory in World History», European Journal of International Relations, volume 13(2): 155–185.