Lavkirkelig er i Norge betegnelsen på en retning innen den lutherske kirke som legger vekt på at også lekfolk skal kunne forkynne Guds ord. Lekmannsbevegelsen er typisk lavkirkelig.
Den lavkirkelige retningen representerer et demokratisk kirkesyn som ser på prestens embete som en tjeneste som bare er nødvendig på grunn av menighetens praktiske behov, og den anser forkynnelsen som en rett som prinsipielt tilkommer alle kristne i kraft av «det alminnelige prestedømme».
Rettferdiggjørelse ved tro inntar en sentral plass i forkynnelsen, mens kirkeforfatningen tillegges mindre betydning. De lavkirkelige mener at gudstjenesten skal være enkel. De legger vekt på sitt slektskap med de evangeliske frikirkesamfunn og kaller seg gjerne «evangelisk». Retningen legger vekt på at Bibelen er Guds ord og sannhet og må følges slik det står.
Betegnelsen blir også brukt i protestantiske kirker internasjonalt. Av særlig betydning er en retning innenfor den anglikanske kirke som betoner dens protestantiske side. Den står slik i en motsetning til høykirken, High Church.
Retningen dukker første gang opp i reformasjonstidens puritanisme. På slutten av 1700-tallet hadde den en blomstring i den såkalte evangeliske vekkelse. Den er fremdeles et karakteristisk innslag både i norsk og engelsk kirkeliv.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.