konsulatvesen

Historisk kan konsulatvesenet føres tilbake til handelsmennene fra Italia, Frankrike og Spania, som etter korstogene nedsatte seg i østlige land og brakte med seg en institusjon som hadde utviklet seg i middelhavslandenes handelsbyer: handelsmennene valgte blant sine egne en mann til å være voldgiftsdommer. En slik dommer ble betegnet som konsul (juge consul eller consul marchand). Fra Østen bredte denne institusjonen seg til Vesten og Norden, og fra slutten av middelalderen fant man i de forskjellige land fremmede staters konsuler som utøvde sivil og strafferettslig jurisdiksjon over sine landsmenn som var bosatt på stedet. Som følge av forandringen i jurisdiksjonsforholdene, tapte konsulinstitusjonen i løpet av 1600- og 1700-tallet en vesentlig del av sin betydning i Europas vestlige land. Imidlertid fortsatte statene å beskikke konsuler som hadde til oppgave å vareta sine landsmenns næringsinteresser, mens diplomatiet hadde sitt virke på det politiske felt.

I våre dager varetar diplomatiet også sitt lands økonomiske interesser overfor utlandet i videste utstrekning. Konsulen varetar de lokale gjøremål, særlig da i viktigere handels- og skipsfartsbyer, og bistår her borgerne fra det landet han representerer. Det skjelnes mellom utsendte konsuler og valgte eller honorære konsuler. De utsendte er fastlønnede tjenestemenn fra senderstaten. De honorære tas gjerne på stedet blant næringsdrivende eller andre som kan være skikket til vervet, og får som regel ikke lønn, men iblant et kontorbidrag og/eller sportler. Det skjelnes også mellom forskjellige grader: generalkonsul, konsul, visekonsul og konsularagent.

De forskjellige staters konsuler i et land danner det såkalte corps consulaire, hvis formann, doyen, er den eldste konsul (av høyeste grad). De konsulære tjenestemenn nyter ikke godt av eksterritorialrett i samme utstrekning som de diplomatiske. Men også konsuler har en rekke privilegier, som ukrenkelighet vedrørende kontor og arkiver, kommunikasjonsfrihet, frihet for visse skatter og avgifter og så videre. Konsulen har rett til å føre senderstatens våpen og flagg, og er i sine embetsfunksjoner fritatt for innblanding av mottagerstatens myndigheter. En konsul må for øvrig rette seg etter loven i landet hvor han utøver sine funksjoner, og holde seg fra enhver innblanding i landets indre eller ytre politikk. Konsulens gjøremål bestemmes ved lovgivningen i landet han representerer.

Konsulatvesenets rolle under unionen mellom Norge og Sverige var et sentralt punkt i det norske kravet om unionsoppløsning, og dette blir i norsk historie omtalt som «Konsulatsaken». Etter unionens oppløsning i 1905 kom loven om diplomat- og konsulatvesenet 12. juni 1906, som flere ganger er avløst av ny lov. Om gjeldende ordning av det norske konsulatvesen, se utenrikstjenesten.

• konsul
• konsulat
• utenrikstjenesten
• Konsulatsaken