islendingesaga

Islendingesaga er en type saga som handler om forskjellige slekter på Island i landnåmstiden (ca. 870–930). Sagaene ble skrevet på 1200-tallet.

I tiden omkring 1200 mener man også at de eldste islendingesagaene («ættesagaene») ble til. Egils saga regnes for å være fra 1220-årene, en monumental skildring tegnet med sikker strek og barsk humor; fremstillingsformen minner mye om Snorres kongesagaer. Mange har ment at den er skrevet av Snorre. Disse sagaene, hvor islendingene gjenoppliver sin egen heroiske fortid i vikingtiden, er både i innhold og form Islands mest originale bidrag til verdenslitteraturen.

Fra eddakvadenes heltediktning har islendingesagaene tatt i arv det aristokratiske menneskesyn, den heroiske livsholdning og den tragiske grunnstemning. Men i sagaene er heltene historiske personer i et livsnært og velkjent miljø. Påvirkning fra riddersagaenes «romantiske» ånd har man ment å spore i Laxdœla saga og Gunnlaugs saga, som begge vel er fra andre halvpart av 1200-tallet. Det samme gjelder den største og mest berømte av islendingesagaene, Njáls saga (cirka 1280), hvor hedensk heltemoral og kristen selvhengivelse inngår i en eiendommelig syntese.