Sekhmet. Fra tempelet i Kom Ombo, Egypt.
Sekhmet. Fra tempelet i Kom Ombo, Egypt.
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY 2.0
Venus' fødsel
Forestillingen om guddommelige kvinneskikkelser fascinerte europeiske kunstnere. I renessansen var fascinasjonen for gresk mytologi en sentral del av tidsånden, og mange kunstnere malte motiver fra mytene. Fremstillingene fokuserte ofte på det kvinnelige, skjønne og rene, og skiller seg ofte fra bilder laget i den greske antikken eller i romersk tid, der også gudinnenes andre aspekter kunne komme frem. Venus' (Afrodites) fødsel er et av Sandro Botticellis hovedverk.
Av .

En gudinne er et overmenneskelig vesen i kvinneskikkelse. Gudinner har hatt viktige posisjoner i de aller fleste religioner, og i noen religioner, som hinduismen og noen retninger innen buddhismen, er det fremdeles slik. Mange gudinner har, eller hadde, sine egne templer og sine egne prestinner. Både hellige tekster og mer folkelig mytologi forteller om deres liv, virke og forhold til de andre gudene og til menneskene.

Gudinnenes roller, karakter og plass i panteon har variert, både fra land til land og over tid. Gudinner kan være knyttet til en eller flere bestemte mannlige guder, slik grekernes Hera var guden Zevs' hustru, og Radha er Krishnas elskede i hinduismen. Men de kunne også være selvstendig handlende kvinneskikkelser, som Inanna i Mesopotamia, Hathor i Det gamle Egypt og grekernes Athene.

Gudinner har vært knyttet til jordas skapelse (Tiamat i Mesopotamia), til himmelen og til dødsriket (grekernes Persefone), til krig og fred (Ishtar), men også til mer «kvinnelige» funksjoner som kjærlighet (Afrodite), morsrollen (den egyptiske Isis) og hjemmet (den greske Hestia, romernes Vesta). Gudinner kan også være farlige, som den gammelegyptiske Sekhmet eller hinduismens Kali. De kan også ha flere ulike roller, som den norrøne mytologiens Frøya, som både ble knyttet til både kjærlighet, død, og seid (magi).

Fremveksten av monoteistiske religioner, som jødedom, kristendom og islam, der en mannlig guddom blir ansett som den eneste gud, førte til at de kvinnelige guddommene mistet sin rolle og makt. Men spor etter gudinnene finnes ennå i forestillinger om visdommen, Sofia, som en slags kvinnelig makt, og ikke minst i fremstillingen og tilbedelsen av Jesu mor, Maria, og de mange kvinnelige helgenene innenfor katolisismen og de ortodokse kirkesamfunnene.

Fremstilling

Minoisk kultur (fajansestatuett)

En såkalt slangegudinne, fajansestatuett funnet i Knossos. Det arkeologiske museum i Heraklion.

Av /KF-arkiv ※.
Den syriske gudinne Kadesh/Kudshu.
Fra Deir el-Medina. Nye riket (ca. 1530–1069 fvt.). Museo Egizio, Turin, Italia.
Dette motivet finnes både i Kanaan, Det gamle Israel og Egypt.
Den syriske gudinne Kadesh/Kudshu.
Av /Wikimedia Commons.
Lisens: CC BY 2.0

Tekster kan gi oss mange opplysninger om gudenes verden. Men tekstene er oftest skrevet av lærde, og av menn. For å forstå hvordan gudinnene ble oppfattet av vanlige mennesker, må vi også se på bilder, statuer, amuletter og andre bruksgjenstander. Arkeologien kan ofte gitt et mer nyansert bilde enn tekster alene.

Gudinner kan avbildes på mange ulike måter, både som vakre kvinneskikkelser, som fryktinngydende vesener, som hinduismens Kali, eller som krigere med våpen i hånd, som den vestsemittiske Anat. Gudinnenes makt og rolle kan også uttrykkes gjennom hennes typiske symboler, eller sammen med hennes spesielle dyr. Eksempler på dette er steinbukken i Det gamle Midtøsten, og løven med hinduismens Durga eller den gammelegyptiske Sekhmet. Også slangen blir gjerne forbundet med gudinnemakt, som den minoiske slangegudinnen fra Kreta og uraeusslangen i Egypt gjør tydelig.

Gudinnenes betydning og egenskaper kunne også variere fra land til land og gjennom tidene, og det er derfor ikke alltid lett å skille dem fra hverandre eller se på bilder hvilken gudinne det er snakk om. Vi snakker derfor ofte om synkretistiske gudinner, der en gudinne forbinder flere ulike gudinners roller. Et eksempel på dette er Atargatis.

I europeisk kunst

Forestillingen om guddommelige kvinneskikkelser har også fascinert europeiske kunstnere. Spesielt innenfor gresk og romersk mytologi , som lenge har vært kjent, er det mange fortellinger som egner seg som motiver for malerkunsten. Ikke minst gjelder dette de mange fortellingene om Afrodite, hennes fødsel, bakgrunn og handlinger. Fremstillingene fokuserer ofte på det kvinnelige, skjønne og rene og skiller seg ofte fra bilder laget i den greske antikken eller i romersk tid, der også gudinnenes andre aspekter kunne komme frem.

Tidligste funn

Blant de eldste funnene av utskårne figurer av menneskelige skikkelser, opptrer kvinnefigurer ti ganger så ofte som mannlige. Disse figurene er inntil 25 000 år gamle og blir ofte tolket som uttrykk for en gudinnekult. Med utviklingen av jordbruket 10 000–4000 fvt. blir det antatt at kulten av gudinner fortsatte, men nå i samspill med mannlige guder. Gudinnestatuetter fra Çatal Hüyük i Lilleasia (6000–5000 fvt.) tyder på en tilknytning til graviditet, ekteskap og jakt. Lenge forsøkte forskere å finne bevis på at det en gang hadde eksistert en slags overordnet og allment kjent «morgudinne», men en slik forestilling har ikke latt seg bekrefte. Det har heller ikke latt seg bekrefte at gudinnenes store betydning kan tyde på at det har eksistert samfunn ledet av kvinner, matriarkat.

Mesopotamia

Inanna med sin tjener Ninshubur
Relieff fra cirka 2334–2154 fvt.
Inanna med sin tjener Ninshubur
Av /Oriental institute, University of Chicago..
Lisens: CC BY 2.0

Gudinner spilte en viktig rolle i alle de gamle religionene i Midtøsten, som er de første kulturene som har etterlatt oss skriftlig materiale. Fra Mesopotamia har vi også en enorm mengde leirtavler, sylindersegl, stempler og veggrelieffer som viser gudene og deres handlinger. De overleverte tekstene gir oss et bilde av en mangfoldig og ofte uoversiktlig gudeverden, der gudinnenes rolle er av stor betydning. Fruktbarhetsaspektet er bare ett av mange.

Det fantes mange og svært ulike forestillinger om hvordan guder og mennesker ble skapt. De første gudenes mor, det salte urhavet Tiamat ble fremstilt som en slags drage, og var ikke en feminin skikkelse. Senere ble himmel og jord skapt av hennes døde kropp. Mange gudinner, med ulike navn, opptrer som en slags morgudinner og skaper de første menneskene av leire, ofte på oppfordring av guder eller av en gudeforsamling. Menneskene blir alltid skapt for å overta de lavere gudenes slitsomme arbeide og gi dem næring gjennom ilden fra offerbålene. I noen myter blir menneskene skapt av en lavere guds blod, og kvinnelige guddommer er ikke involvert, for eksempel i myten om hvordan menneskene ble skapt av Tiamats sønn Kingus blod.

Bare noen få, som Mami/Nintu, knyttes senere direkte til fødsler. I mytene viser gudinnene mer omsorg for sine skapninger enn de mannlige gudene, men tar seg ikke av dem personlig. I Atrahasis-eposet blir gudinnen Nintu også bedt om å sørge for å begrense landets befolkning.

Inanna – Ishtar

Inanna/Ishtar. Terrakotta fra Eshnunna. 2. årtusen fvt. Louvre, Paris
Inanna/Ishtar. Terrakotta fra Eshnunna. 2. årtusen fvt. Louvre, Paris
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den opprinnelig sumeriske gudinnen Inanna (senere kalt Ishtar) var Mesopotamias mektigste gudinne i tre tusen år. Hun ble etter hvert også kjent utenfor landets grenser. I tidlig tid ble hun knyttet til daddelpalmen og til landets fruktbarhet gjennom feiringen av den viktige akitu-festen. I tillegg representerte Inanna også både himmelen, morgen- og aftenstjernen. Hennes rolle ble senere både endret og utvidet. Mytene forteller om en både klok, handlekraftig og egenrådig gudinne, som ved list klarte å bringe kulturen til menneskene i Sumer og som siden ble den symbolske herskeren over ulike bystater. Hun levde et selvstendig liv, hadde elskere, og fikk stadig flere krigerske egenskaper. Inanna (Ishtar) hadde sine egne templer rundt om i landet, og sine egne prestinner. I dødsriket hersket hennes søster, den farlige og grusomme gudinnen Ereshkigal. Konflikten mellom disse to blir fortalt i myten «Inanna i underverdenen». I Assyria ble Ishtar også kongenes beskytter i krig.

Ugarit og Israel

Såkalt søylefigur fra Juda (cirka 700-tallet fvt.). Sannsynligvis gudinnen Ashera.

Et stort antall slike små kvinnegfigurer er funnet i private hjem i Juda.

Såkalt søylefigur fra Juda (cirka 700-tallet fvt.). Sannsynligvis gudinnen Ashera.
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY SA 3.0

Fra landene langs den østre delen av Middelhavet hadde gudinner flere viktige roller. Mange gudinner var kjent over landegrensene, og mange ble assosiert med lokale gudinner. Etter hvert fikk de også innpass i Det gamle Egypt.

I tekstene fra det gamle Ugarits glanstid fra (cirka 1450–1185 fvt.) møter vi flere viktige gudinner. Ashera, er hovedguden Els hustru og gudenes mor, og kan regnes som en kjærlighets- og fruktbarhetsgudinne. Hun kalles også havdronningen og Elat, den feminine formen av El. Hun er mor til 70 guder, men vi hører ikke om at hun selv føder dem eller tar seg av dem. Hennes navn nevnes også rundt 40 ganger i Den hebraiske bibelen, og mange forskere mener hun i tiden før eksilet i Babylon (586–538 fvt.) kan ha vært regnet som Jahves hustru i visse deler av folket.

Astarte (Ashtoret) var også en viktig gudinne. Hun fremkommer ikke som en typisk fruktbarhetsgudinne i tekstene fra Ugarit, men i Egypt ble hun knyttet til kjærlighet. Astarte hadde krigerske aspekter og knyttes også til jakt. I sen tid ble hun også knyttet til himmel og himmellegemer. Hun nevnes flere ganger i Den hebraiske bibelen, og enkelte forskere knytter henne til den mesopotamiske Ishtar.

Anat var en krigersk og selvstendig gudinne som var kjent fra Anatolia til Egypt. Hun omtales ofte som datter av El og Ashera, og søster/hustru til guden Baal. Hun er imidlertid ingen typisk hustru, og får ifølge tekstene ingen barn. Hun omtales også som «jomfruen Anat», men det betyr ikke at hun var seksuelt avholdende. Anat dukker opp igjen i forbindelse den israelittiske guden Jahve i en jødisk koloni på Elefantine i Øvre Egypt rundt 525 fvt.

Det gamle Egypt

Isis med sønnen Horus i fanget.
Isis med sønnen Horus i fanget.
Av /Walters Art Museum.
Lisens: CC BY 2.0

Innenfor det gamle Egypts religion hadde gudinnene en svært viktig rolle. Selve himmelhvelvet ble personifisert som gudinnen Nut. Hun var søster til Geb, jordens gud. Hun hersket også over himmellegemene og var mor til solguden Ra. Hun ble også knyttet til oppstandelse fra de døde, og er ofte avbildet i gravene. Maat personifiserte verdensordenen, loven, sannhet og moral. Solguden Ra var avhengig av Maat, og de døde måtte dømmes av Maat før de fikk slippe inn i dødsriket.

Hathor var himmelgudinne, kongens beskytter og gudinnen for musikk, dans og kjærlighet. Men hun hadde også et farlig aspekt, og fremsto da i skikkelsen Sekhmet. Sekhmet var Ras øye, og ble representert gjennom uraeus-slangen på hans panne. Hun var blodtørstig og truet med å utrydde menneskene.

Isis var kongens symbolske mor, og mor til guden Horus. Men hun var også magiker. Ved list hadde hun klart å tilegne seg solgudens hemmelige navn, og hadde derfor makt over denne. Hennes morsapekt ble ofte fremhevet, og bilder av Isis med Horus-barnet kan ha vært en inspirasjon for utformingen av senere bilder av Maria og Jesus-barnet. Isiskulten ble senere også en viktig del av religionen i Romerriket.

Hellas og Roma

Demeter og Kore (Persephone)
Relieff fra Det arkeologiske museet i Eleusis.
Demeter og Kore (Persephone)
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY SA 4.0
Zevs og Hra, sammen med seiersgudinnen Nike.
Musée National d´archaeologie de Lómrie.
Zevs og Hra, sammen med seiersgudinnen Nike.
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY SA 3.0

I Den greske antikken og i Romerriket spilte gudinner en viktig rolle, og flere av dem hadde flere funksjoner og uklare familieforhold. Hera, Athene, Hestia, Artemis og Demeter var olympiske guder og bodde på fjellet Olympen. Romerne overtok store deler av den greske gudeverdenen, men ga gudene oftest andre navn. Zevs ble Jupiter, Hestia ble Vesta, Afrodite ble Venus og Artemis ble Diana.

Grekernes Gaia var selve Jorden. Hera var Zevs' vakre, og ofte sjalu hustru og ekteskapets beskytter, men hun deltok også på grekernes side i Trojanerkrigen. Artemis kan ha hatt sin opprinnelse i Midtøsten, og var gudinnen for jakt og den frie natur, men også beskytter av fødende dyr og mennesker.

Athene var visdommens og krigens gudinne. Hun var Athens bygudinne og hellige beskytter og hennes viktigste helligdom Parthenon lå på Akropolis. Hvert fjerde å feiret athenerne en stor fest for Athene, de store panatheneer, da folket dro opp på Akropolis og overrakte store gaver til gudinnen.

Demeter (romerske Ceres) var søster av Zevs og gudinne for jorden, fruktbarhet og gjenfødelse. Myten om henne og datteren Persefone er ledemotivet i de eleusinske mysterier der naturens død og liv symboliserte menneskets skjebne. Disse er først kjent fra byen Eleusis, men ble senere også feiret i Athen. Kulten varte i rundt 1000 år.

Afrodite (den romerske Venus) er en svært gammel gudinne, som sannsynligvis har sine røtter i Midtøsten. Hun er gudinnen for kjærlighet og fruktbarhet og hennes handlinger beskrives i mange myter og sagn. En av dem forteller at Afrodite steg opp fra skummet som oppsto da Kronos kastet faren Uranos' kjønnsorgan i havet. I andre myter er hun datter av Zevs. Ifølge myten fikk ble Afrodite forelsket i en virkelig prins og ble mor til Æneas, en av heltene i Trojanerkrigen og mytisk stamfar for den senere romerske keiseren Julius Caesar.

I keisertidens Roma dyrket man den opprinnelig anatoliske gudinnen Kybele. Hennes kult ble ble innført rundt 204 fvt., og knyttet til forestillingen om «Den store mor». Også den den egyptiske gudinnen Isis ble en viktig gudinne langt utenfor Egypts grenser, spesielt i Roma. Også Atargatis, en opprinnelig semittisk gudinne som hadde tatt opp i seg elementer av Anat, Astarte og Ashera, fikk innpass både den i hellenistiske og romerske verden. Romerne omtalte henne som Dea Syria, 'den syriske gudinne'.

Norrøn religion

Frøya besøker dvergene
Frøya er den viktigste åsynjen, gudinnen, i Åsgård og i den norrøne mytologien. Illustrasjonen er laget til barneboka Children's Stories from the Northern Legends av M. Dorothy Belgrave og Hilda Hart (1920).
Av .

Vår kunnskap om norrøn religion og mytologi stammer fra islandsk litteratur, særlig Snorre Sturlasons lærebok, Edda. Flere myter er også gjengitt i Den eldre Edda. Norrøn religion kjente flere gudinner, med ulike roller. Frøya var den viktigste gudinnen i Valhall og ansvarlig for både krig, fruktbarhet, kjærlighet og død (som Inanna i Mesopotamia). Hun var gift med Od, som kan være et annet navn på Odin. Hun kunne iføre seg en fjærdrakt som gjorde det mulig å fly gjennom luften. Frøya spiller også en rolle i moderne åsatru.

Frigg var kjærlighetens gudinne, og gift med Odin og mor til Balder. Hun skal ha hatt kunnskap om både gudenes og verdens skjebne. Idunn tok vare på de spesielle eplene som kunne gi gudene evig liv.

I tillegg til gudinnene omfatter norrøn religion også andre overnaturlige kvinneskikkelser, som jotunkvinnen Gerd. Guden Frøys forelskelse i den vakre Gerd beskrives i eddadiktet Skirnesmål.

Kristendom

Der kristendommen fikk gjennomslag ble gudinnekulten etter hvert avskaffet, men både i Middelhavsområdet og i Latin-Amerika kan man se likhetstrekk mellom gudinnekult og kulten av Maria, Jesu mor.

Innenfor enkelte kristne miljøer forsøker man nå også å gi Gud flere kvinnelige aspekter, hovedsakelig slike som handler om moderlighet og omsorg. Allerede i 1978 sa pave Johannes Paul 2 at «Gud er far, men han er også vår mor». Noen velger i dag også å kalle den kristne guden for Mor og omtale ham/henne i hunkjønnsform.

Feministiske teologer har også gjenopptatt den gamle forestillingen om Visdommen, Sofia, for å kunne snakke om og til Gud på en måte som også inkluderer kvinnelighet.

Arabia

Atargatis
fra 1. århundre evt. Funnet i Petra, Jordan. Römish-Germanisches Museum, Mainz.
Atargatis
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY 2.0

I det førislamske Arabia dyrket man flere gudinner. I de nordlige områdene, som hos nabateerne, kjente man vestsemittiske og synkretistiske gudinner, som Kybele og Atargatis, men også mer lokale gudinner som Al-Uzza, som ble assosiert med Afrodite, Manat (skjebne- og lykkegudinne) og Allat, som hadde likehetsgtrekk med Athene. Disse var også kjent og tilbedt på selve Den arabiske halvøy. Med islams fremvekst ble gudinnene borte, og deres kultstøtter ødelagt. Kun en mannlig Gud ble tilbake.

India

Den hinduiske gudinnen Kali er kjent fra cirka 600-tallet evt. og fortsatt svært populær, spesielt i Bengal. Gouachemaleri. Kali som danser på Shiva.
/Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0

Gudinner spilte en rolle allerede i de første bykulturene i India Det finnes klare spor av en gudinnekult i Indus-kulturen (2500–1500 fvt.), i form av små kvinnefigurer i brent leire. Kult av gudinner har fortsatt uten avbrekk i indiske landsbyer til vår tid. Gudinnene er gjerne landsbyens beskyttere og gir sunnhet og fruktbarhet, men er også fryktet fordi de kan sende sykdom og død.

I hinduismen har de fleste større guder hustruer, som Vishnus Lakshmi og Shivas Parvati. Gudinnen kan også opptre som selvstendig, høyeste guddom, som Durga og Kali (Den mørke).

I visse retninger innen mahayana-buddhismen, og spesielt i tibetansk buddhisme, blir den kvinnelige bodhisattvaen Tara tilbedt som en gudinne. I Kina fremstilles derimot bodhisattvaen Avalokiteshvara (kinesisk Kyan-yin) ofte som kvinne, og hun har sterkt preg av å være en gudinne.

Forskningen

Studiet av gudinnenes plass i de enkelte religionene byr på mange problemstillinger, ikke minst fordi de overleverte religiøse tekstene hovedsakelig er skrevet av menn. Mannens synspunkter blir da normgivende. Tekstene i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet, der gudinnekult blir sterkt fordømt, er et godt eksempel. Arkeologiske funn kan derfor ofte gi et bedre, eller supplerende bilde.

Som når det gjaldt malerkunsten, ble også tidlig forskning på de gamle kulturene preget av at det var menn som tolket tekstene og bildene. Gudinnene ble i stor grad, og ofte unyansert, knyttet til seksualitet og fruktbarhet. Det var også vanlig å fokusere på de ulike mannlige og navngitte gudene, og så tildele dem de ulike gudinnene som hustruer eller underordnede ledsagersker. Noen forskere har også hevdet at mannlige guders abstrakte aspekter kunne bli personifisert som kvinnelige guddommer, at det da altså ikke handlet om selvstendige gudinner.

Også enkelte psykologer har vært opptatt av gudinneskikkelser, først og fremst Carl Gustav Jung, som så gudinner som arketyper, det vil si som uttrykk for det kvinnelige prinsipp i den menneskelige psyke.

Feministisk religionsforskning har endret synet på forholdet mellom mannlige kvinnelige guddommer, og gudinnenes mange oppgaver, roller og personligheter er kommet tydeligere frem, og deres kjærlighetshetsaspekt er kommet mer i bakgrunnen. Det vises til at gudinner også kunne ha nasjonal betydning. Den egyptiske farao, og dermed landet Egypt, ble beskyttet av uraeusslangen som reiser seg klar til hugg på faraos panne, og denne viktige rollen knyttes til ulike gudinner, som Wadjet, Nekhbet og Hathor. Den assyriske kongen ble beskyttet av gudinnen Ishtar når han dro ut i krig.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Wolkenstein, Diane & Kramer, Noah Samuel: Inanna. Queen of Heaven and Earth. Her Stories and Hymns from Sumer. Harper and Row. New York 1983.
  • Binger. T.: Ashera: Goddesses in Ugarit, Israel and the Old Testament. Sheffield, Sheffield Academic Press, 1997.
  • Dever, William G.: Did God have a Wife? Archaeology and Folk Religion in Ancient Israel, Grand Rapids, Michigan; Cambridge, U.K., 2005.
  • Jacobsen, Knut A. Hinduismen. Pax Forlag, Oslo 2010.
  • Jung, Carl Gustav: Man and his Symbols. Turtleback Books, St. Louis MO. 1968.
  • Keel, O.; Uehlinger, C.: Gods, Goddesses, and the Images of God in Ancient Israel. Minneapolis. Fortress press, 1998.
  • Lurker, Manfred: The Gods and Symbols of Ancient Egypt. Thames and Hudson, London 1988 (1984)
  • Nordby, Terje: Gresk mytologi. Oslo, Dreyers forlag 2013.
  • Quirke, Stephen: Ancient Egyptian Religion. British Museum Press, London 1992.
  • Steinsland, Gro: Norrøn religion– myter, riter, samfunn. Pax forlag 2005.
  • Van der Toorn, K.; Becking, B.; van der Horst, P. W.: (Red.) Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leiden, Brill 1995.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg