Fred er tradisjonelt forstått som det motsatte av krig, men brukes i dag på flere ulike måter. Fred er, på samme måte som krig, et uklart og omstridt begrep som mangler en definisjon alle kan være enige om. Folkerettslig forstås fred fortsatt gjerne som det motsatte av krig, men rent rettslig har ikke begrepene samme betydning som tidligere. I dagligtalen bruker vi gjerne fred i en videre betydning, nærmest som et synonym til «ro» eller «stillhet» (som i «ro og fred» eller «fredelig») eller som en beskrivelse av indre ro og harmoni (som i «sjelefred»). Et fellestrekk er likevel at fred gjerne viser til fravær av noe – fravær av krig, støy, konflikt, krangel eller uro. I det følgende er fokus på fred som et rettslig eller samfunnsvitenskapelig begrep.
fred
Fravær av krig
Historikk
Folkerettens regler ble tradisjonelt delt i fredens og krigens rett. Under en krigstilstand gjaldt krigens rett, som i stor utstrekning satte til side de reglene som gjaldt for kontakt mellom stater i fred. Et slikt skille mellom krig og fred er veldig gammelt, men i moderne folkerett fører man gjerne skillet tilbake i hvert fall til Hugo Grotius' hovedverk De jure belli ac pacis (Om krigens og fredens rett) fra 1625.
Folkerettslig var rettstilstanden slik at fredens rett var utgangspunktet, men at denne ble satt til side når to eller flere stater havnet i en krigstilstand og krigens rett tok over. Når krigstilstanden opphørte, trådte fredens rett igjen i kraft. Selv om dette var et grunnleggende folkerettslig skille, medførte det rettslig usikkerhet fordi det ikke forelå sikre regler om når en krigstilstand kunne sies å foreligge. En krigstilstand oppstod formelt sett når et land avga eller mottok en formell krigserklæring, og opphørte ved en fredsslutning eller inngåelse av en fredstraktat. Det forelå likevel lenge ikke noe klart folkerettslig krav om krigserklæringer, og slike erklæringer ble i praksis ikke benyttet konsekvent. Et folkerettslig krav ble først innført ved tredje Haag-konvensjon (1907) om åpning av fiendtligheter.
Bakgrunnen for tredje Haag-konvensjon var den russisk-japanske krig i 1904—1905, som ble åpnet uten krigserklæring fra Japan i februar 1904. Det var stor enighet om at dette ikke var folkerettsstridig, men det skapte bevissthet om behovet for rettslig avklaring. Med henvisning til at det er viktig for å bevare fredelige relasjoner, krever konvensjonen at fiendtligheter ikke skal åpnes uten utvetydig forutgående varsel. Konvensjonen førte likevel ikke til særlig avklaring i praksis, og heller ikke senere forsøk på internasjonal regulering (for eksempel Briand-Kellogg-pakten) lyktes med å skape rettslig eller praktisk klare grenser mellom krig og fred. I moderne folkerett fremgår et grunnleggende forbud mot bruk av makt mellom stater av FN-pakten artikkel 2(4), som sier at alle stater skal «avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet».
I dag
I dag har det imidlertid begrenset rettslig betydning om forholdet mellom stater kan karakteriseres som en krigstilstand eller ikke. FN-pakten forbyr «bruk av væpnet makt» som er et videre begrep enn «krig», og selv krigens folkerett (eller internasjonal humanitærrett) krever ikke at formelle vilkår for krig er oppfylt for at reglene skal komme til anvendelse; disse reglenes anvendelsesområde er i stedet knyttet til at det rent faktisk foreligger en væpnet konflikt. I dag finnes det egentlig ingen egentlig «krigens rett» hvor reglenes anvendelsesområde er avhengig av krigsbegrepet. Samtidig er det i dag ikke slik at eksistensen av en krig eller av en væpnet konflikt nødvendigvis setter til side «fredens rett», forstått som internasjonale avtaler som kommer til anvendelse i forholdet mellom stater utenfor en krigstilstand. For eksempel er det langvarig praksis for at internasjonale menneskerettigheter fortsatt gjelder selv om det foreligger en væpnet konflikt (selv om krigens folkerett i noen tilfeller kan gå foran disse). Mer generelt har FNs folkerettskommisjon utviklet et sett med regler for hvilken virkning eksistensen av en væpnet konflikt skal ha for anvendelsen av internasjonale avtaler, og det grunnleggende prinsippet i disse reglene er at en væpnet konflikt ikke i seg selv medfører opphør eller suspensjon av internasjonale avtaler.
I akademisk litteratur betegnes fred i denne betydningen, altså som fravær av krig, som «negativ fred». I så fall brukes «negativ» ikke i betydningen uheldig, uønsket eller liknende, men i betydningen «fravær av noe», at noe annet ikke foreligger – altså fravær av krig (eller mer generelt som fravær av alle former for vold og konflikt).
Et utvidet fredsbegrep
I tiårene etter andre verdenskrig ble fredsforskning utviklet som et eget forskningsfelt. Mens studiet av årsakene til krig og konflikt er sentralt i dette forskningsfeltet, vokste det også frem en bevissthet om at fred er noe mer enn fravær av krig og vold. Her snakker man gjerne om «positiv fred» (til forskjell fra «negativ fred», se ovenfor), hvor «positiv» viser til tilstedeværelsen av noe, ikke bare til fraværet av noe. Et slikt utvidet fredsbegrep stiller krav til sosial rettferdighet, oppfyllelse av menneskerettigheter, likhet mellom kjønnene, alle menneskers og folks likeverd og selvbestemmelse, toleranse og internasjonalt samarbeid. Mens «negativ fred» retter oppmerksomheten mot direkte vold, retter «positiv fred» oppmerksomheten mer mot «strukturell vold», som handler om å bekjempe de samfunnsstrukturene som skaper fattigdom, diskriminering, undertrykkelse og urettferdighet. I et utvidet fredsbegrep finner man krav om beskyttelse av klima og av menneskerettigheter.
Den norske Nobelkomité har i flere år lagt til grunn et utvidet fredsbegrep ved utdelingen av Nobels fredspris, ved å dele ut prisen blant annet til miljøvernere og menneskerettighetsforsvarere. Også innenfor rammene av FNs fredsoperasjoner finner man helt klart et utvidet fredsbegrep. I de senere tiårene har slike operasjoner i stor utstrekning vært utformet som «fredsbyggende» operasjoner, hvor fredsbyggingen handler om støtte til utvikling av samfunnsstrukturer som sikrer en varig og stabil fred.
Rett til fred
Innenfor folkeretten har det i lang tid pågått diskusjoner om hvorvidt det finnes en «rett til fred» for enkeltpersoner eller for folkegrupper. Selv om det er allmenn enighet om at fred er en viktig verdi, har det vært stor uenighet om hvorvidt det foreligger en «rett» til fred. Denne uenigheten handler dels om begrepsbruk, dels om politiske realiteter, og dels om forholdet til annen folkerett.
Begrepsbruken handler for det første om hva det betyr at noe er en «rett», herunder om en rett bare foreligger hvis den kan håndheves av en domstol eller av andre myndighetsorganer. Det finnes i dag ingen rettslig håndhevbar rett til fred, og det er uenighet om hvorvidt en slik rett bør utvikles. For det annet handler begrepsbruken om hva man i så fall skal ha en rett til, altså hvilket fredsbegrep som skal legges til grunn. Som vist ovenfor finnes det ikke noen allment akseptert definisjon av fred, og det kan innvendes at fredsbegrepet er for uklart og for omfattende til å egne seg for en rettighetsfesting.
Politiske realiteter handler om at stater ikke uten videre vil binde seg til ubetinget respekt for et omfattende fredsbegrep i en geopolitisk virkelighet hvor internasjonal innblanding i en stats indre anliggender kan være nødvendig for å oppnå andre mål. Det er blant annet uenighet om hvilken betydning en «rett til fred» ville ha for staters mulighet til å gripe inn mot grove menneskerettighetsbrudd (folkemord eller annet) innad i en stat, såkalt humanitær intervensjon.
Forholdet til annen folkerett handler blant annet om at en internasjonal rett til fred ikke må forstyrre de grunnleggende utgangspunktene som følger av FN-pakten. Det er FN-paktens maktforbud og dens forbud mot innblanding i andre staters indre anliggender som skal være styrende, det er FN-paktens mekanismer for opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet som skal gjelde mellom stater.
Til tross for innvendingene, vedtok FNs generalforsamling i 2016 en erklæring om retten til fred (som resolusjon A/C.3/71/L.29). Erklæringen ble vedtatt med 116 stemmer for, 34 stemmer mot, og 19 avstående. Norge avstod fra å stemme, og de aller fleste europeiske land stemte mot eller avstod fra å stemme. Russland var blant landene som stemte for. Erklæringen bygger på et utvidet fredsbegrep ved å fremheve at «alle har rett til en fred hvor alle menneskerettigheter er sikret og beskyttet og hvor utvikling er fullt realisert» (artikkel 1). Erklæringen understreker likevel (i artikkel 5) at ingenting i den skal tolkes til å være i strid med FN-pakten. Erklæringen har fått beskjeden betydning i praksis.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.