dingo

Kroppslengden varierer mellom 70 og 110 centimeter, halen er 20–35 centimeter og skulderhøyden 50–60 centimeter. Hannen er noe større enn hunnen. Pelsen er kort, tett og bløt, bortsett fra på halen der den er mer buskete. Fargen varierer vanligvis mellom sandfarget til rødbrun ofte med hvite felter rundt snuten, på brystet og på bena. Sorte tegninger kan forekomme. Ørene står rett opp og øynene er brune og mandelformede. Dingoen mangler ulveklør på bakbena.

Det er uenighet om hvorvidt dingoen skal regnes som en forvillet hund (Canis familiaris dingo), en underart av gråulv (Canis lupus dingo) eller en egen art (Canis dingo). Det foregår hybridisering mellom dingoer og hunder.

Dingohunnene får normalt ett kull med 2–9 valper i året, i perioden april–juni. Bortsett fra i forbindelse med forplantning, og i noen tilfeller under jakt, lever dingoer alene. Flokkene har en hierarkisk struktur med ett dominerende par. Dingoen spiser andre pattedyr, fugler, krypdyr, insekter og vegetabilsk føde. De bjeffer ikke, men andre lyder som piping, knurring og uling brukes til kommunikasjon. Luktmarkering brukes til å avgrense leveområder og jaktrevirer, og for å signalisere fruktbarhet.

Dingoen finnes over mesteparten av Australia, og det finnes spredte bestander på Sulawesi i Indonesia, i sentrale deler av Thailand og muligens også i flere asiatiske land.

Da Australia ble kolonisert av briter i 1788 ble det rapportert om dingoer som bodde sammen med urfolk (aboriginere). Det er siden blitt anslått at den kom dit for mer enn 5000 år siden. Dingoen kom etter hvert i konflikt med bønder fordi den tok husdyr, og ble forsøkt utryddet. I dag regnes den som en endemisk (stedegen) art i Australia og er listet som sårbar på Verdens naturvernunions (IUCN) rødliste. Hybridisering med hunder er en trussel mot dingoens overlevelse.

• hundefamilien

• José R. Castelló. 2018. Canids of the World: Wolves, Wild Dogs, Foxes, Jackals, Coyotes, and Their Relatives. Princeton University Press.