deponering

En form for deponering som mange overhodet ikke vil tenke på som deponering, men i stedet som en regulær tjenesteavtale, er vanlig oppbevaring. Dette oppstår for eksempel når man leverer fra seg yttertøyet sitt til oppbevaring i en restaurant- eller teatergarderobe, ved lagring av møbler eller varer i et lagerhus, når man oppbevarer verdisaker i en bank, ved oppbevaring av penger i en hotellsafe eller liknende.

I disse tilfellene forblir de deponerte gjenstandene deponentens eiendom; han kan når som helst til rimelig tid kreve dem utlevert på oppbevaringsstedet mot å betale vederlaget for oppbevaringen. Betaler ikke deponenten, har oppbevareren (depositaren) tilbakeholdsrett i det deponerte frem til vederlaget er betalt.

Risikoen for hendelig tap av gjenstandene (for eksempel ved en brann) påhviler eieren (deponenten); oppbevareren har bare et vanlig aktsomhetsansvar (Christian 5s Norske lov 5–8–17).

Oppbevareren har ikke rett til å bruke det deponerte i større utstrekning enn det som er nødvendig for bevaringen, med mindre noe annet er avtalt. Et eksempel på nødvendig bruk er å mosjonere en deponert hest.

Ved oppbevaring av verdisaker i en bank, skiller man mellom lukket og åpent depot.

• Ved lukket depot leveres verdisakene, for eksempel smykker og sølvtøy, i innpakket og forseglet stand (banken kan også foreta forseglingen); banken får her ikke kjennskap til innholdet. Nær beslektet med avtaler om lukket depot er avtaler om utleie av bankboks til oppbevaring av verdisaker.
• Ved åpent depot kvitterer banken for mottagelsen av de enkelte gjenstandene det gjelder, for eksempel verdipapirer som aksjer eller obligasjoner. Hvis banken også skal heve utbyttet og renter på slike papirer på eierens vegne, taler man om et forvaltningsdepot.

Ved irregulært depositum blir de deponerte gjenstandene (vanligvis penger eller verdipapirer) depositarens eiendom gjennom overleveringen fra deponenten. Depositaren plikter imidlertid å levere tilbake gjenstander av samme art og antall.

Deponenten har ikke risikoen for hendelig tap av det deponerte. Hans utleveringskrav vil imidlertid bare være et dividendekrav hvis depositaren går konkurs; deponenten kan ikke, som ved vanlig deponering (se ovenfor), kreve de deponerte gjenstandene i kraft av sin eiendomsrett.

Irregulært depot av penger grenser opp mot pengelån.

I tilknytning til irregulær deponering finnes en form for deponering mange forbrukere kjenner til og kan komme bort i, som i realiteten er en form for «kjøp på prøve» eller angrerett.

Denne formen for deponering kan oppstå når en forbruker finner en vare i en butikk som forbrukeren er interessert i, men ikke er sikker på om hen vil ha. Det kan for eksempel dreie seg om foreldre som handler barneklær uten at barna er med i butikken. I et slikt tilfelle kan det inngås avtale om deponering. Deponeringen innebærer at forbrukeren betaler fullt ut for varen, men kan levere den tilbake til butikken innen en kort frist og få pengene tilbake dersom hen finner ut at hen likevel ikke vil ha varen.

Denne formen for deponering er omtalt i forbrukerkjøpsloven § 42 annet ledd bokstav c, der det står at forbrukerens betalingsplikt bortfaller selv om varen er levert. Deponeringen innebærer med andre ord et unntak fra den alminnelige regelen om at betalingsplikten ikke bortfaller selv om varen tilbakeleveres til selgeren.

Rettslig sett er dette en form for avtalt og utvidet angrerett, ut over de rettighetene angrerettloven gir. Typisk er det tale om en avtalt angrerett i tilfeller hvor angrerettloven ikke kommer til anvendelse, ettersom varen er kjøpt i butikk (og ikke via fjernsalg, som angrerettloven regulerer).

Et spesialtilfelle av deponering er regulert i lov av 17. februar 1939 nr. 2 om deponering i gjeldsforhold (deponeringsloven).

Hvis noen som skylder penger eller verdipapirer ikke får oppfylt sin forpliktelse på grunn av fordringshaverens forhold, kan han fri seg fra sin (betalings)forpliktelse ved å deponere i Norges Bank i samsvar med reglene i deponeringsloven. Etter bestemmelsene i lovens § 1 er det tre situasjoner hvor slik deponering kan skje:

1. Skyldneren får ikke oppfylt på grunn av forhold som ligger på fordringshaverens side. Et eksempel kan være at kreditor ikke er å finne, eller at han nekter å ta imot betaling eller verdipapirer.
2. Når fordringshaveren ikke gjør det skyldneren med rette kan stille som vilkår for innfrielsen. Et eksempel er at kreditor nekter å gi kvittering (i tilfeller hvor skyldneren kan kreve dette) eller fordringshaveren ikke kan eller vil tilbakelevere et innløsningspapir som er utstedt for gjelden.
3. Det er grunn til å være i tvil om hvem som er fordringshaver, forutsatt at skyldneren ikke kan klandres for denne uvissheten. Det er ikke nok at flere gjør krav på ytelsen for at skyldneren kan deponere etter dette alternativet. Kunne skyldneren ved en forholdsvis enkel undersøkelse ha brakt på det rene hvem av dem som er rette vedkommende, virker ikke en deponering befriende. Er det derimot reell tvil om dette, for eksempel i et tilfelle hvor det har meldt seg flere som krever kjøpesummen etter at skyldneren har kjøpt en eiendom, kan skyldneren deponere kjøpesummen med befriende virkning (dermed opphører blant annet plikten til å betale forsinkelsesrenter).

Deponering i tråd med reglene i deponeringsloven regnes likt med at skyldneren hadde foretatt riktig oppfyllelse overfor fordringshaveren.

Skyldneren skal så vidt mulig underrette fordringshaveren om at han har foretatt deponering. Det deponerte skal utleveres til fordringshaveren dersom han fører bevis for sin rett. Han må imidlertid gjøre retten gjeldende innen 20 år fra deponeringsdagen. Hvis han ikke gjør det, kan deponenten kreve depotet tilbake innen ett år. Krever han ikke det, går det deponerte inn i statskassen.

Begrepet «deponering» benyttes iblant også i betydningen håndpantsettelse; særlig av verdipapirer. Man tar for eksempel opp et boliglån i en bank og deponerer adkomstdokumentene hos banken til sikkerhet for lånet. Man taler her også om sikkerhetsdepot.