døpefont

I tidlig kristendom var det ikke vanlig å bruke døpefont. Dåpen foregikk da ved hel neddykking i vann, ofte i elver etter Jesu eksempel. Da det fra Konstantin den stores tid på 300-tallet etter hvert ble bygd egne kirkebygg, ble dåpen flyttet innendørs. Ved bispesetene fikk man dåpskirker (baptisterier), med basseng nedsenket i gulvet.

Døpefonter av stein kom i bruk i tidlig middelalder. Det gjenspeiler at barnedåp da hadde blitt den vanlige dåpsformen. Døpefontene hadde ofte sylinderform. En gammel variant er en lav, firkantede form med innoverskrånende sider. I Norge finnes denne i fonter fra Bohuslän fra cirka 1100. En sjeldnere type er en kasseformet døpefont hvilende på søyler, etter engelsk mønster..

Den vanligste typen er den begerformede døpefonten. Den er formet i likhet med alterkalken. Denne formen ble vanlig inn i gotisk tid. Fra romansk tid ble slike fonter laget for eksport i gudbrandsdalske klebersteinsbrudd, og senere, i gotisk tid, ble det sendt fonter fra Østfold både til Danmark og Sverige.

Gotlandske steinmestere hadde antagelig det største skandinaviske markedet. Døpefontene, laget i kalkstein, fikk ofte en rik skulptural og ornamental utsmykning, båndfletninger og bladverk løper rundt fot og kant, og skålen bæres av en søylebunt i likhet med kirkerommets pilarer. Da man begynte å øse vann over barnet istedenfor å dukke det ned i skålen, ble denne gjort grunnere. I slutten av middelalderen kom løse metallfat (døpefat) i bruk.

Støpte bronsefonter dukker sporadisk opp i Danmark etter 1300, etter tysk forbilde. Et kjent eksempel på middelalderlig bronsestøping er døpefonten i Michaelskirken i Hildesheim fra ca. 1220.

Døpefontens plass var opprinnelig i kirkens vestre del, nær hovedinngangen. Det var en plassering som symboliserte dåpens oppgave, å innføre i menigheten. Under påvirkning sørfra rykket den imidlertid etter hvert opp i koret, ikke sjelden plassert i et dåpshus. Etter reformasjonen ble døpefontene gjerne laget av tre, oftest i en tradisjonell kalkform, eller i form av et timeglass. I barokken forekommer også figurfonter med skålen båret av stående eller opphengte, svevende engler eller putti (smågutter). Under klassisismen får vi døpefonter utformet som ren skulptur, som Middelthuns og Fladagers dåpsengler. I senere tid har gjerne døpefonten fått en utforming som harmonerer med kirkebyggets stil, og kan gjerne ha en moderne, funksjonalistisk form.

• dåp
• kristendom
• ritual