aspekt (grammatikk)

Aspekt sier innenfor grammatikken vanligvis noe om en verbalhandling pågår eller er avsluttet.

Norsk har ingen egne bøyningsformer som uttrykker aspekt, men verbene i seg selv kan derimot uttrykke forskjellige aksjonsarter som også av og til betegnes som aspekt. Eksempler er durativt eller varig (for eksempel «sove» eller «lese»), momentant, punktuelt eller øyeblikkelig (for eksempel «gripe» eller «snuble»), inkoativt eller begynnende (for eksempel «sovne», «smelte») og iterativt eller gjentakende (for eksempel «banke» eller «hamre»). Merk at mange verb kan brukes i flere betydninger. Andre språk uttrykker imidlertid aspekter ved egne bøyningsformer, for eksempel slaviske språk og eldre indoeuropeiske språk som gresk.

I engelsk finnes det to aspekter: progressive (også kalt continuous) aspect («pågående aspekt», ofte kalt «samtidsform» på norsk) og perfective aspect («perfektivt» eller «avsluttet aspekt»). Ved progressivt aspekt settes det fokus på varigheten av en handling slik at jeg snakker engelsk kan oversettes med «I speak English», uten aspekt, i betydningen «Jeg kan snakke engelsk», eller «I am speaking English» med samtidsform, i betydningen «Jeg snakker engelsk akkurat nå».

Alle moderne slaviske språk, som for eksempel russisk, ukrainsk, polsk, bulgarsk og så videre, har et verbsystem der man skiller systematisk mellom perfektivt og imperfektivt aspekt. Verbene opptrer i såkalte aspektpar, og man må alltid velge mellom perfektiv og imperfektiv aspektform når man bruker et verb. Dette ser man for eksempel i polsk. I setningen Jan pisał list har verbet pisał 'skrev' imperfektiv aspektform. Det betyr at vi ser på handlingen som ikke avsluttet på det aktuelle tidspunktet. Vi kan derfor oversette setningen til norsk med noe som 'Jan holdt på å skrive et brev / brevet', 'Jan (drev og) skrev et brev / brevet', og så videre. I setningen Jan napisał list, derimot, har vi den perfektive verbformen napisał. Her ser man på handlingen som avsluttet, man ser med andre ord på helheten eller på resultatet av handlingen. Betydningen blir da 'Jan skrev (ferdig) et brev / brevet'.

Også moderne romanske språk som fransk og italiensk har egne bøyningsformer for å skille mellom perfektivt og imperfektivt aspekt i fortid. Setningene Elle écrivait une lettre og Lei scriveva una lettera, henholdsvis på fransk og italiensk, betyr 'Hun (drev og) skrev et brev', mens Elle a écrit une lettre og Lei ha scritto una lettera svarer til 'Hun skrev (ferdig) et brev'. Det imperfektive aspektet i fortid uttrykker man i fransk og italiensk henholdsvis med verbtidene imparfait og imperfetto, mens man kan bruke passé composé / passato prossimo for det perfektive aspektet. I en norsk setning som Mens Marit ventet på toget, så hun en svart katt står begge verbene ventet og så i preteritum. På fransk og italiensk, derimot, må det første verbet ha imperfektiv form fordi det dreier seg om en kontinuerlig, pågående handling. Det andre verbet beskriver derimot en punktuell, avsluttet handling og trenger derfor perfektiv form. Setninga blir da Pendant que Marit attendait le train, elle a vu un chat noir (fransk) / Mentre Marit aspettava il treno, ha visto un gatto nero (italiensk). Verbformene attendait/aspettava 'ventet' står i imparfait/imperfetto, og a vu / ha visto 'så' står i passé composé / passato prossimo.

I bibelhebraisk opererte verbsystemet heller med aspekt enn med verbtid (tempus). Det vil si at i bibelhebraisk tenkte man ikke så mye på skillet mellom fortid, nåtid og framtid, men heller på om handlingen er avsluttet/tidsbegrenset (perfektivt) eller uavsluttet/pågående/gjentakende (imperfektivt). Den samme bibelhebraiske verbformen kan derfor oversettes med et verb i fortid, nåtid eller framtid, avhengig av sammenhengen og av andre grammatiske faktorer. Moderne hebraisk, derimot, har et tidsbasert verbsystem. Det gamle skillet mellom verbaspekter har utviklet seg til et skille mellom verbtider: perfektive verbformer blir nå brukt for å uttrykke fortid, og imperfektive former for framtid.