Viktor Rydberg

Viktor Rydberg var en svensk forfatter, kulturhistoriker og religionsfilosof. Han var professor i kulturhistorie ved Stockholms högskola fra 1884 og i billedkunstens teori og historie fra 1889. I 1877 ble han innvalgt i Svenska Akademien.

Som forfatter forener Rydberg politisk liberalisme med romantisk idealisme og et sterkt innslag av religiøs mystikk, som med årene ble mer og mer kristent farget. Han debuterte i 1848 med Vampyren, fulgt av flere lignende romaner etter mønster av tysk og fransk skrekkromantikk. Som journalist i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, der han i 1855 kom inn i redaksjonen, skrev han både politiske artikler, for eksempel Huru kan Sverige bevara sin själfständighet (1859), og skjønnlitterære bidrag som De vandrande djäknarne (1856), Fribytaren på Östersjön (1857) og Den siste athenaren (1859). Sistnevnte er en stor historisk roman om brytningen mellom hedenskap og kristendom under keiser Julian, der forfatteren hevder slektskapet mellom ekte kristendom og senantikkens platonisme. Fra samme tid stammer den romantiske fortellingen Singoalla (1857, omarbeidet tre ganger). Som innlegg i en religionshistorisk strid skrev Rydberg Bibelns lära om Kristus (1862) og Medeltidens magi (1865) med brodd mot kirkelig ortodoksi. Striden brakte ham også inn i det politiske liv som medlem av Andra kammaren i årene 1870–72. På denne tiden begynte han også å offentliggjøre kortere dikt. I 1876 kom hans kjente oversettelse av første del av Johann Wolfgang von Goethes tragedie Faust.

Sine egne dikt utga han i to samlinger Dikter i 1882 og 1891. Mest kjent er det store oppgjøret med industrialiseringen i diktet Den nya Grottesången. Den puristiske artikkelen Tysk eller nordisk svenska? (1873) og avhandlingen Undersökningar i germanisk mytologi (1886–89) i 2 bind, popularisert i Fädernas gudasaga (1887), viser Rydbergs interesse for nordiske emner. I 1891 utkom den historiske romanen Vapensmeden, med brodd mot all slags fanatisme og intoleranse. Rydbergs Skrifter utkom i 14 bind i 1896–99 og i 12 bind i 1945–46. I 1870-årene og dels i 1880-årene var Rydberg den sentrale skikkelsen i svensk kultur. På mange måter fortsetter han linjen etter Esaias Tegnér, ikke minst i sin idélyrikk, og det er som lyriker han har betydd mest for senere svensk diktning.