Stradivari

Den første kjente fiolinen med Stradivaris merke er datert til 1666. Der oppgir han å ha vært fiolinbyggeren Nicolo Amatis elev. Det finnes også indikasjoner på at Stradivari fikk opplæring hos treskjæreren Pescaroli før han begynte med egen fiolinbygging. Av fioliner bygd før 1680 er bare 20 bevart. Kanskje var ikke Stradivari fulltid beskjeftiget med instrumentbygging disse årene, eller han kan ha arbeidet for andre fiolinbyggere, for eksempel Amati. En viss stilistisk likhet med Amati i denne perioden kan tyde på dette.

Fra 1680 økte Stradivaris produksjon betraktelig. Ved Amatis død i 1684 hadde Stradivari allerede etablert et ry som fremragende håndverker og fiolinmaker, og i årene fram mot 1700 arbeidet han fram modeller med en form, balanse og klangkvalitet som skulle plassere ham i fremste posisjon blant fiolinbyggere. Instrumentene fikk større lengde og ble mer robust i klangen, med en mørkere og fyldigere tonekvalitet. Tidsrommet 1700–1720 regnes for å være de beste årene i Stradivaris karriere, med 1715 som et høydepunkt. Stradivari bygde da instrumenter som holdes for å være hans fineste, forholdsvis kompakte instrumenter, men med rik tone, god responsivitet og store klangressurser. Fiolinene hadde da fått Stradivaris velkjente overflatebehandling med nyanser i oransje til rødbrun, og med bakside i flammende lønnetre. Stradivaris instrumenter ble skoledannende, og hans praksis ble et forbilde for ettertidens fiolinbygging.

Stradivari bygde flere typer strykeinstrumenter. Rundt 1710 designet han en mindre cellotype, kalt «Form B». Celloen hadde stor klanglig bærekraft, og ble fra starten av 1800 en standardmodell for cellobygging som de fleste benyttet. Få av Stradivaris bratsjer har overlevd. De fleste er alt-bratsjer etter en modell Stradivari utviklet rundt 1890. Foruten strykeinstrumenter bygde Stradivari også gitarer, lutter og mandoliner. En harpe er også bevart i Stradivarimuseet i Cremona, sammen med tegninger, sjablonger, former og redskaper fra hans verksted. Etter Antonio Stradivaris død i 1737 arvet sønnen Francesco firmaet. Francesco videreførte virksomheten sammen med sin bror Omobono. Begge disse døde kort tid etter overtakelsen. Antonios yngste sønn Paolo, som da overtok, var ingen fiolinbygger, og forpaktet derfor virksomheten til Carlo Bergonzi.

Både Francesco (1671–1743) og Omobodi (1670–1742) Stradivari var Antonio Stradivaris sønner fra hans første ekteskap. De var de eneste av Antonios elleve barn som fulgte i farens fotspor som instrumentbyggere. I en lang periode deltok de i sin fars virksomhet, trolig sammen med fiolinbyggeren Carlo Bergonzi mot slutten av farens liv. Brødrene var anerkjent for sine kvalifikasjoner, men nådde ikke opp til sin fars nivå og berømmelse. Storparten av de totalt ca 1100 instrumentene som ble bygd i Stradivaris verksted blir derfor kreditert Antonio. Francesco ble ansett som den dyktigste håndverkeren av de to sønnene, og var farens nærmeste medarbeider. Mens Francesco arbeidet hele sitt liv i sin fars bedrift, var Omobonos tilknytning til virksomheten mindre sammenhengende. Omobono var den mest bereiste i familien, med perioder utenfor familiekretsen og instrumentbyggingen som kan knyttes til både andre profesjonelle prosjekter og sosiale aktiviteter.

Mange undersøkelser har blitt gjennomført for å finne «hemmeligheten» bak gamle instrumenters angivelig overlegne klangegenskaper. I 2012 publiserte et forskerteam resultater av vitenskapelige undersøkelser om temaet. I en blindtest tenderte profesjonelle fiolinister mot å foretrekke moderne høykvalitets fioliner framfor gamle italienske. Ny forskning som ble publisert i 2017, med lyttere som forsøkspersoner, gav samme resultat. Teorien er at den allmenne bedømmelsen om de gamle instrumentene påvirkes av deres høye markedsverdi og historiske betydning.

• instrumentmaker
• strykeinstrumenter
• Musikk i Italia

• Hill, W. H. et.al.: Antonio Stradivari: his Life and Work (1644-1737). London, 102R, 2/1909
• Chiesa C. & Rosengard D.: The Stradivari Legacy. London 1998