cello

Ordet cello var opprinnelig en forkortelse for «violoncello», et italiensk ord som betød «liten violone». Violonen var et utbredt bassinstrument på 1600- og 1700-tallet. Etter hvert ble instrumentet utviklet til den nåværende kontrabassen.

Celloen ble trolig først utviklet i Italia på 1600–tallet av instrumentmakere i byen Bologna. På 1600–tallet ble instrumentet brukt til forsterkning av bass-stemmen ved generalbass-spill, og mot slutten av århundret begynte den gradvis å avløse viola da gamba både som solo- og akkompagnementsinstrument. I løpet av 1700–årene spredte celloen seg nordover og ble omkring 1750 et populært instrument i nordlige og nordvestlige deler av Europa. Samtidig ble størrelsen på instrumentet, som tidligere hadde variert en god del, standardisert.

Celloen er tenorstemmen i den klassiske strykefamilien og klinger en oktav lavere enn bratsjen. De dypest stemte strengene har en rikere, mørkere klang, og for å utnytte dette er det ganske vanlig at komponistene angir i notene at en bestemt frase skal spilles på en bestemt streng. Det meste av musikken for cello er skrevet i bassnøkkel (f-nøkkel), men flyttes av og til over til tenornøkkel (c-nøkkel) når stemmen beveger seg i et høyere register over en viss tid. Hvis cellostemmen går svært høyt kan også g-nøkkel bli benyttet.

Celloen spilles sittende mens utøveren plasserer instrumentet mellom bena hvilende på en endepinne. Med venstre hånd kan man også spille to noter på to forskjellige strenger samtidig ved hjelp av dobbeltgrep, hvor buen dras samtidig over begge strengene. Man kan også spille akkorder, men fordi stolen er krummet kan man ikke stryke alle de fire strengene samtidig. I stedet drar man buen raskt over strengene fra den dypeste til den høyest stemt strengen, eller eventuelt motsatt vei. Dette kaller vi brutte akkorder. I pizzicato-spill knipses strengen vanligvis direkte med fingrene eller tommelen på høyre hånd. Men i enkelte mer avanserte stykker kan cellisten spille toner med buen samtidig med at pizzicato-toner frambringes med en finger på venstre hånd.

Noter som er angitt å spilles separat kan enten spilles på strengen eller ved å la buen sprette av strengen for å skape en lettere og noe mer perkussiv lyd, noe som kalles spiccato-spill. Med et stort antall strykere, slik som i et symfoniorkester, når alle samtidig spiller repeterende åttendelsnoter, slik det for eksempel er i akkompagnementet i en rekke komposisjoner av wiener-klassikerne Haydn, Mozart eller Beethoven, kan effekten av å stryke strengen versus å la buen sprette av strengen bli svært forskjellig.

Å la buen sprette av strengen gir også mer resonans og er sannsynligvis lettere for de fleste orkestrene å få til med den nødvendige presisjonen. Å spille på strengen er derimot mer kraftfullt, men krever mer av utøverne og er gjerne vanskeligere å få til å klinge sammen.

Spillemåten med å benytte spiccato-teknikk ble introdusert av blant andre Mendelssohn i hans "Midtsommernattsdrøm". Denne spesielle effekten ga ham større rom til å utforske karakteren til scherzoens dansende feer, noe som var vanskelig å uttrykke gjennom den normale «på strengen»-stilen. Mendelssohn ble således en av de aller første komponistene som gjorde spiccato-spillet populært i vestlig klassisk musikk. Dette førte til mer bruk av sprettstrøket blant cellistene, spesielt i akkompagnerende passasjer.

En annen spilleteknikk som blir benyttet på celloen er staccato-spill, hvor utøveren kun beveger buen et lite stykke og stopper bevegelsen på strengen. Dermed produseres en kort tone som etterfølges av en kort pause. Ved legato-spill bindes tonene derimot jevnt sammen uten pauser. I tillegg brukes av og til col legno-teknikken, hvor utøveren i stedet for å benytte buehårene vender buen og slår eller gnir på strengene med treet på buen (buestokken).

Blant de fremste cellistene gjennom tidene finner vi utøvere som Louis Boccherini, Pablo Casals, Mstislav Rostropovitsj, Paul Tortellier, Jacqueline de Pré, Julian Lloyd Webber, Yo-Yo Ma og Truls Mørk. Blant andre kjente norske cellister har vi navn som Øyvind Gimse, Aage Kvalbein og Liv Opdal.

En rekke komponister har skrevet konserter for cello og orkester. Noen av de mest spilte cellokonsertene er komposisjoner av Antonio Vivaldi, Franz Joseph Haydn, Robert Schumann, Antonin Dvorak, Camille Saint-Saëns, Edward Elgar og Dmitrij Sjostakovitsj.

• strykeinstrumenter
• musikkinstrumenter
• musikk