Sojus

Sojus består av en orbitalseksjon, en tilbakevendingsseksjon og en serviceseksjon. Den samlede lengden er 7,2 meter, spennvidden på solcellepanelene 10,6 meter, og masse ved oppskyting er 7 tonn.

Orbitalseksjonen er i forkant av fartøyet, og er den enden av Sojus som kobles til den internasjonale romstasjonen ISS. Her lagres nyttelast som for eksempel eksperimenter og mat som skal leveres til romstasjonen, og søppel på returen. I bakkant av orbitalseksjonen leder en luke inn til den trykksatte tilbakevendingsseksjonen, som kan romme opp til 3 astronauter. Tilbakevendingsseksjonen er 2,1 meter høy og er bare 4 kubikkmeter stor. Astronautene sitter trangt, i spesialstøpte seter. Helt bakerst på fartøyet sitter serviceseksjonen. Her er blant annet solcellepaneler, hovedmotorene, elektronikk og styringssystemer, og navigasjonssystem.

Tilbakevendingsseksjonen er den eneste delen av Sojus-fartøyet som returnerer hel til jorda. Både orbitalseksjonen og serviceseksjonen kobles fra og brenner opp i atmosfæren, mens tilbakevendingsseksjonen er beskyttet av et varmeskjold mot temperaturer opptil 3000 °C som oppstår under returen til landjorda og nedbremsingen i atmosfæren. Før landingen trekkes en hovedskjerm ut av en mindre bremseskjerm i 8 kilometers høyde for å bremse farten ytterligere. Varmeskjoldet slippes av i en høyde av cirka 3 kilometer, og fire faststoffmotorer tennes omkring 2 meter over bakken for å redusere landingshastigheten til 1–2 meter/sekund. Sojus kan lande både i vann og på land.

Kosmos 133, skutt opp i 1966, antas å være den første prøveutgaven av Sojus, og med Kosmos 186 og 188 gjennomførte man den første automatiske sammenkoblingen av to romfartøyer. Under den første oppskytingen av en bemannet Sojus, 23. april 1967, omkom kosmonauten Vladimir Mikhajlovitsj Komarov i landingsfasen fordi tilbakevendingsseksjonen var i spinn og bremseskjermen ikke åpnet seg. Dette var den første dødsulykken under en romferd.

30. juni 1971 omkom tre kosmonauter (G. T. Dobrovolskij, V. N. Volkov og V. I. Patsajev) under tilbakevending med Sojus 11 etter et rekordlangt opphold på rundt 22 dager i romstasjonen Saljut 1, på grunn av svikt i en ventil i tilbakevendingsseksjonens fremre luke. Ulykken var det første tapet av menneskeliv i verdensrommet og medførte en delvis omkonstruering av romfartøyet.

Sojus 19 ble benyttet i det sovjetisk/amerikanske sammenkoblingsprosjektet ASTP i juli 1975. Den videreførte Sojus TM var tilpasset bruk med den tidligere russiske romstasjonen Mir. Romfartøyet hadde blant annet et nytt møte- og sammenkoblingssystem. Den første ubemannede Sojus TM ble skutt opp i 1986, og den første bemannede, Sojus TM-2, i 1987. Sojus TMA var tilpasset bruk med Den internasjonale romstasjonen ISS, og fikk etter ulykken med den amerikanske romfergen Columbia 1. februar 2003 utvidede oppgaver knyttet til transport av mannskap til ISS. Den versjonen som er i bruk i dag regnes som den 4. generasjonen, og heter Sojus MS. Sojus var den eneste kapselen som kunne frakte astronauter til og fra ISS helt fram til 2020, da SpaceX for første gang skjøt opp sin Crew Dragon, på vegne av NASA.

Sojus MS skytes opp fra Bajkonur i Kazakhstan. Den bruker mellom 6 timer og 2 døgn på reisen til den internasjonale romstasjonen ISS, avhengig av hvor i banen ISS befinner seg. Returen til landjorda tar vanligvis rundt 3 timer.

• Sojus – raketter
• romvirksomhet
• Den internasjonale romstasjonen ISS