SAR, syntetisk apertur-radar, er en aktiv mikrobølgeradar som brukes ved fjernmåling fra fly og satellitter. Slike målinger kan brukes til jordovervåkning og studier av himmellegemer.
SAR gir bilder av jordoverflaten med meget høy oppløsning; fra en satellitt typisk ned til 1 meter (se fjernmåling) og fra fly typisk ned til 10 cm. I motsetning til optiske overvåkningsinstrumenter kan SAR-teknikken også brukes til å ta bilder selv der det ikke er sollys, for eksempel der det er natt eller overskyet. Mikrobølgene trenger gjennom skyer.
Et radarbildes romlige oppløsning er bl.a. avhengig av størrelsen på radarens antenne. I SAR-teknikken vil databehandling gi inntrykk av at man har en antenne som er større enn radarantennens fysiske dimensjoner. Ved å kombinere signaler som sendes ut fra forskjellige steder etter som radaren forflytter seg, kan man få samme virkning som om signalene kommer fra en lang antenne. I tillegg er signalet som mottas følsomt for forandringer i refleksjonsoverflater. Dette gjør det mulig å studere vegetasjon, havis, bølger, vind og havstrømmer, og å overvåke utslipp, forurensninger og skipstrafikk.
Enda en videreutvikling av SAR-teknikken er interferometriske målinger, hvor man bruker faseskift i det mottatte signalet til å bestemme høydeforskjeller og til å danne tredimensjonale bilder (InSAR eller IFSAR). Nøyaktigheten i slike målinger er veldig høy. Denne teknikken kan også brukes for å registrere små bevegelser og forskyvninger i jordoverflaten med millimeters nøyaktighet.
SAR ble først tatt i bruk i militære overvåkningsfly i 1950-årene. Den første SAR-satellitten var den amerikanske Seasat (1978). Denne er etterfulgt av blant annet de europeiske ERS-1 og ERS-2 (1991 og 1995), den japanske JERS-1 (1992) og den kanadiske RADARSAT (1995).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.